Akvanauten

Akvanauten

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:11:35

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

Jarle er langturseiler. For ham er det derfor utenkelig å ha en båt uten mast. Etter å ha hatt en råflott Hallberg-Rassy, så kom det et barn til som krevde mer plass, og noen prosjekter som trengte mer kapital. Derfor ble Hallbergen solgt, og vinteren 2006-2007 var han derfor uten båt. Det er en forferdelig situasjon. Det er for så vidt greit å slippe å ta opp båten om høsten, slippe å se til den om vinteren, og slippe vårpussen. Men likevel, å være uten båt er ikke bra, selv på vinterstid. En mann uten båt, hva er nå det?

Kommende vinter blir altså tøff, med et stort behov for båt, og en liten bankkonto for å dekke dette behovet. Finn.no pugges utenat, og kalkulatoren brukes for å finne den båten som gir mest plass pr krone. Det viser seg at det er en gammel snekke. Der får man fint 5 køyeplasser til under 200.000. En snekke er jo for så vidt grei, jeg skal jo stort sett ikke lenger enn til Håkavika, men jeg er jo seiler og vil jo helst ha mast. Løsningen blir en snekke med mast. Etter å ha vurdert et par forskjellige slår jeg til på en gammel Saga 27 som ligger i Alta. Jeg får den sendt nedover med bil, og blir noe skuffet da jeg ser den. Den er ikke helt som beskrevet. Når en nordlending sier at båten er pen, så er den ikke det. Når noen sier at ”Æ skjæms no ikkje over han!” så burde han kanskje det. Det jeg lærte var at vi nord og sør i landet kanskje har et litt forskjellig syn på båter og båtvedlikehold. Det de der oppe kaller vårpuss, kaller vi å spyle av den verste måkeskiten. Det er mulig jeg nå generaliserer en smule, og jeg vil ikke skjære alle over en kam, men at holdningene til blankpolert plast er forskjellig tror jeg at jeg med rette kan si.

MIDNIGHT SAGA ved brygga i Sandefjord

Vi kan jo for så vidt si at jeg lærte å ikke kjøpe båt usett, men slikt bør vel ikke læres, det er vel en selvfølge. Jeg tok en sjanse og jeg bommet, det er slike slag livet gir. Mange seilere synes slag er det mest spennende ved sporten, men det er en annen type slag.

Men likevel, etter å ha byttet toppakninger, vasket, polert, skrubbet og reparert begynte båten faktisk å bli akseptabel. Den ble faktisk såpass god at vi våget oss til å gå ut av den trygge fjorden og planlegge tur til Skagen. Den årlige regattaen dit stod for tur, og selv om jeg kalte Sagaen for ”Skarpseileren” så var den jo ikke det. Men om vi ikke kan vinne regattaen, så kan vi vel i alle fall vinne festen?

Mannskap ble kalt inn, og MIDNIGHT SAGA var klar for tokt!

MIDNIGHT SAGA pakket for tokt.

Mannskapet om bord på mine båter er noe varierende fra tokt til tokt, men stort sett er det bygd på samme lest. På årets Skagentokt stilte Jipp, Rune, Lars Kyrre og selvfølgelig undertegnede. Vi begynner å få rutine på dette, så Jipp samler opp Oslofolket i byen, og Jarle gjør båten sjøklar. Pizza bestilles og fraktes om bord ved avreise, og så bærer det av sted med maskinen i gang og pizza mellom tennene. Folk har reist til Shetland og Island med Saga 27, så hva blir vel en svipptur til Skagen å regne for en slik gammel ærverdig traver som dette. Stemningen var god.

Mannskapet på veien ned.

Saga 27 er som tidligere nevnt ingen skarpseiler. Dens kjøl, eller sett med seilerøyne, dens mangel på sådan, er lang, hvilket burde gi gode langturegenskaper og god retningsstabilitet. Det var etter styrmannens utsagn ikke tilfelle. Han ble sittende å ratte og styre og fikk ikke konsentrert seg om pizza og pils. Dessuten ville han ha opp seil, vi var jo tross alt på seiltur. Huff for et mas! Jarle som kjente båten best spente seg fast med line og sele og krøp rundt på det lille dekket disse snekkene har. Det var blitt mørkt og MIDNIGHT SAGA fosset frem med morild om baugen. Det blåste og både sikt og talemuligheter var dårlige. ”Ser du den båten der?” ropte jeg til styrmannen, som nå var mer bekymret for sjøsyken enn for pizza og pils. Det kom noen lyder innenfra. Jeg tolket dem positivt og jobbet videre. Både dekk, seil og jeg ble våte som katter hver gang MIDNIGHT satte baugen i en bølge, og uten å tenke på det faktum at katter faktisk veldig sjeldent blir våte klarte vi sammen å få satt seil og tamper på plass. Jeg kikker forover og roper bakover: ”Den lanterneløse båten er der fortsatt, ser du den, eller?”

Det viste seg senere at styrmannen var mer opptatt av sjøsyken og den vanskelige oppgaven det er å holdt en liten båt i stor sjø på rett kurs, men det gikk bra. Da vi passerte den ble den identifisert som Leikerane, som slett ikke er en båt, men noen holmer sør for Holskjær lykt.

Noe av grunnen til at det var vanskelig å holde kursen i mørket og med grov sjø var vår mangel på kompass. Båten hadde et så stort kompass at det ble lagt igjen hjemme av plasshensyn, og det nye lille kompasset var ikke innkjøpt av tidshensyn. Men vi hadde en flott kartplotter om bord, samt en mindre håndholt GPS, så vi skulle nok finne frem. Kartplotteren består av en stasjonær PC stående fastmontert i salongen, samt en skjerm og trådløs mus oppe ved rattet. Dette var igjen koplet til en GPS-antenne og det hele fungerte utmerket. Men mye trening, full konsentrasjon og edru styrmann gikk det på noenlunde stø kurs sørover mot Skagen. En gang i blant mistet vi GPS-signalet og det kom opp en feilmelding. Dette var det bare å bekrefte, og vi var i gang igjen. Vi ble etter hvert vant til å bekrefte disse feilmeldingene. Vi ble etter hvert litt irritert av å bekrefte alle disse feilmeldingene. Noe senere kom de så ofte at vi måtte ha en mann på roret og en mann til å bekrefte feilmeldinger. Enda noe senere rakk man ikke å bekrefte feilmeldingene raskt nok, og de kom oftere enn man klarte å klikke dem bort. Pipene som fulgte hver feilmelding kom nå så hyppig at de ble en eneste lang tone, før det brått ble stille.

Det var en lettelse å konstatere at feilmeldingene var borte, men en skuffelse å konstatere at GPS-signalet også var borte. Uten kartplotter, uten kompass og uten land i sikte var det av forståelige grunner vanskelig å holde kursen i mørket. Styrmannen fikk ordre om å holde samme kurs mot vinden som vi hadde hatt da vi mistet signalet, og fokka stod støtt mens den fungerte som fokk, windex og kompass på samme tid. Nå var det bare å finne frem reserveGPS’en som lå i hanskerommet ved styrmannen, så skulle nok dette gå bra.

Men det lå ikke noe GPS i det hanskerommet.

Det var den første skikkelige turen med snekka det året, og alt var hevet om bord i siste liten, så den GPSen lå nok da et annet sted. Men hvor? Mens båten hoppet og vred på seg i sjøen var det bare å begynne å lete. Uten å vite hvor den var begynte jeg foran og jobbet meg systematisk akterover, men ingen GPS var å finne. Vi trøstet oss med at vindretningen var stabil, så vi nok skulle komme sørover om vi fulgte retningen seilet gav oss, men selv om ingen sa det så var det vel ingen som kunne påstå at vindretningen var konstant. Men Danmark er jo et høyt og ruvende land, så vi ser det nok når det blir lyst, kom det trøstende fra frivakta. Så vi trøstet oss med det.

Jeg er bombesikker på at GPSen ligger i det hanskerommet, ropte skipperen. Men styrmannen som egentlig trengte begge hender til å holde seg fast, og all sin konsentrasjon på å både beholde kursen riktig og å beholde maten i magen svarte avkreftende igjen. Så var det bare å lete hele båten gjennom nok en gang, denne gang fra akter til baug. Resultatet var det samme.

Gode råd var dyre, og skjebnen tok ikke VISA-kort. Midt ute i Skagerrak, uten verken kompass, GPS eller sekstant, var det eneste vi kunne gjøre å seile videre i samme retning i forhold til vinden som vi hadde hatt. Ville vi finne Skagen på den måten?

I en slik situasjon er det lett å begynne å lete etter syndebukker. I utgangspunktet er det skipperen som har det overordnede ansvaret. I dette tilfellet var det også skipperen som hadde pakket båten og invitert til tur. Når jeg tenker meg om var det ikke mange steder å plassere ansvaret, og dermed ble det heller ingen store diskusjoner om hvor ansvaret lå. Det faktum tok jo noe av piffen ut av situasjonen. Og når skipperens kroppsspråk signaliserte at han selv forstod alvoret i dette, kombinert med holdningen om at vi nok finner en løsning, fant mannskapet ut at det nok ikke var stort det kunne gjøre, og jeg må gi dem skryt for at de tok det hele med fatning. Når det er sagt, mente jeg selv at jeg var overbevist om at jeg hadde tatt med den GPS’en, og som en siste desperate handling lente jeg meg over den sjøsyke styrmann, strakk hånden inn i hanskerommet og lurte frem GPS’en. Det gikk en lettelsens jubel gjennom båten. Halvannen times spenning ble utløst.

Med navigasjonen atter på plass bar det videre sørover mot Skagen, og ved morgengry var vi klare for innseilingen. Det var også alle de andre. Vi kom inn samtidig med alle de båtene som seilte regatta. Vi var bare på tur i en 30 år gammel snekke med mast, men de andre var konkurranseseilere der den ene seilte skarpere enn den andre. Her fikk vi beskue trimming av skjøter og lastfordeling i lo. Med full fokk og full rulle på Volvo’n holdt vi omtrent samme fart som de skikkelige seilerne, og vi må nok innrømme at det var et flott skue for oss å se. Lars Kyrre som er seileren blant oss ønsket seg nok over i en regattabåt, men han innfant seg likevel med situasjonen.

Bildene viser innseilingen til Skagen. Vi kom midt i feltet og fikk beskue flotte seilere.

Vel fremme i havn ble skuta behørig fortøyd. Vi fikk en flott plass, midt i det yrende seilerlivet. Første del av seilasen var over, og mannskapet fikk landlov. Dagen derpå var det dugnad. Lars Kyrre ble sendt ut for å kjøpe kompass, og tråkket hele Skagen rundt uten å finne noe annet enn et lite speiderkompass. Det duger i massevis var vår unisone kommentar da han returnerte med det, og jeg la merke til de skeptiske blikkene fra våre naboer. De hadde seilt hit i raske båter til flere millioner kroner, med navigasjonsutstyr som koster nesten like mye som båten vår, og her kom vi i en 30 år gammel lurvete fantesnekke, og jublet over et bitte lite håndholdt kompass. Og dette skulle vi seile tilbake til Norge med?

I varm vårsol og sydlig seilermessig stemning demonterte vi hele styrekonsollen på Sagaen. Du verden så mye lettere det var å jobbe nå enn da båten rullet og kastet på seg der ute i Skagerrak. Med multimeter og kollektiv feilsøkning fant vi den løse kabel, og vips hadde vi liv i kartplotteren igjen. Man har da digital navigasjon og flott fargeskjerm selv i en gammel snekke, og nå virker det også. Og med kompass som back-up kan det umulig bli vanskelig å finne Norge igjen. Lite visste vi da om at det faktisk skulle bli en spennende seilas hjemover også..

MIDNIGHT SAGA i Skagen 2008. Norskprodusert skarpseiler i godt selskap!

MIDNIGHT SAGA er den lille snekka med baugen inn mot brygga, like under blått skilt i bildets senter.

Må ikke forveksles med MIDNIGHT SUN som ligger to båter lenger til høyre på bildet.

Oppholdet i Skagen varte og rakk, mens vi danset og drakk. Vel kommer vi i lurvete båt, men mannskapet er desto mer Ship Shape. Med bukse, jakke og hvite snipper bar det på byen. Skipperen måtte riktignok en liten snartur innom byens herrekonfeksjonsbutikk, da hans dress og slips hang trygt i bilen som stod parkert ved brygga i Sandefjord. Men som han selv sier, skal man glemme noe er det bedre å glemme dressen enn GPS’en. Det kom ingen korreksjoner på det utsagnet.

Så var det et sted vi satt og nøt tilværelsen. Konservative nordboere som vi er drakk vi selvfølgelig øl, helt til Jipp fikk det for seg at vi skulle prøve noe nytt. Han hadde nylig blitt introdusert for en ny drikk som het Mohitos. Den består av sitronbrus, rom, is og grønnsaker. Ja, jo, vel, vi kunne jo alltids prøve, og Jipp rakk å bygge forventningene høye som mastetopper innen serveringspiken kom med drinkene. Vi smakte og uttalte høflig at det var godt. Jipp var ikke enig. Ved neste anledning grep han tak i servitrisen og sa: ”Dette er ingen skikkelig Mohitos!”, hvorpå servitrisen svarer at ”Nei, det er det ikke!”. Litt paffe over hennes uforbeholdne tilståelse får vi forklart hvor vi skal gå for å få en skikkelig Mohitos.

Enkel båt, flott mannskap.

Enkel båt, flott servering.

Vel fremme på det nye sted finner jeg ut at Jipp har spandert lenge nok. Det er stapp fullt i lokalet og jeg kjemper meg frem mot bardisken. Det er et populært sted og folk står som sild i tønne. Musikken dundrer i ørene. Når jeg endelig kommer frem og får øyekontakt med bartenderen roper jeg så høyt og dansk jeg bare klarer: ”Fire Mohitos takk!” Han svarer noe det er umulig å høre, så jeg gjentar mitt ønske. Da svarer han ikke, men ser bare på meg og peker over til den andre siden av lokalet. Der, på andre siden av den massive menneskemassen hadde de en bar til. Mohitos var tydeligvis så populært at de hadde egen Mohitosbar, hvor dette var det eneste de serverte.

Da jeg lang om lenge fikk brakt de nyinnkjøpte drinkene til mitt mannskap fikk vi smake hvordan det virkelig skulle være, og Jipp fikk fred i sitt sinn. Nå hadde han fått introdusert oss for en skikkelig Mohitos. Vi var alle enige om at grønnsakene i drinken var bra for oss, og at det for oss sjøfolk var viktig å passe oss for skjørbuken. Grønnsaksdrinker ble derfor raskt en klassiker ombord.

Alt går over for den som ikke sover, og plutselig var vår landlov slutt. Vi skulle alle tilbake på jobb, så skuta måtte seiles hjemover. I flott vær og med alle navigasjonsinstrumenter på plass, kompass inkludert, var vi klare for ferden nordover. Vi satte seil og vakter, og tøffet av sted. Det ble kveld og det ble natt. Jeg gikk av vakt og krøp ned i soveposen. Det var dønn mørkt, motoren summet trofast, båten rullet behagelig og jeg seilte stille inn i drømmeland, et sted jeg ikke fikk være i fred så lenge.

KLÆBÆNG! DUNKSNURR! Pfiiiii! Jeg spratt opp! Kastet meg over gasshendelen, og kastet et blikk på et trøtt og overrasket mannskap. Maskinen ble stoppet. Stillheten ble øredøvende, og engstelsen krøp oppover ryggen. Slike lyder skal det definitivt ikke komme fra et motorrom. I alle fall ikke om bord i en båt uten verken seilegenskaper eller vind. Skipperen ble omdefinert til maskinist og tok spent en titt ned i motorrommet. Der lå generatoren i kjølsvinet. Etter en rask rådslagning ble vi enige om at dette ikke var en god plass for en generator å befinne seg, og den måtte vekk. Med gamle dønninger rullet båten akkurat passe mye for at det var vanskelig, men mulig å kople fra alle ledninger, feste dem så man skulle forstå systemet senere, kappe kilereima og lure generatoren opp fra motorrommet. Spente startet vi motoren, og den summet stille. Lettelsen var stor, men ladingen selvfølgelig borte.

Med to store batterier skulle vi klare oss hjem. Vi fortsatte ferden med mørklagt skip og med avslått PC. Kartplotteren vi hadde jobbet for å få i gang lå nå nede grunnet strømmangel. Lanternene ble tent kun om vi så andre båter, og det var ikke ofte. Vi fortsatte vår ferd nordover.

Natt ble til dag, og lyset kom tittende frem. Vi nærmet oss Norge men så ikke land. Vi så faktisk ingenting annet enn tåke. Det var den tykkeste skodda i manns minne, og med mannskapet sovende seilte jeg nærmere og nærmere land, kun assistert av vår trofaste reserveGPS og et knøttlite speiderkompass. Posisjoner ble satt i kartet og vi kom nærmere og nærmere land. Til slutt viste plottingene at vi var inne i Sandefjordsfjorden, men uten å se land noe sted. Med en hånd på rattet, en hånd til navigering og all konsentrasjon fokusert på å se land eller kjente sjømerker måtte jeg rope på Jipp. Han overtok navigeringen og bekreftet min oppfatning om at vi var midt i fjorden, men intet land var å se. Vi skled sakte på tomgang innover fjorden.

Men plutselig! Der! Over skodda skimtet jeg en åskam. Land i sikte! Men hvilket land? Jeg har gått ut og inn denne fjorden i mange år, men slet med å tolke konturene av land. Det var høyt og det var massivt. Det var på styrbord side, og jeg resonerte meg frem til at det måtte være Kvernberget. De av våre lesere som er kjent i Sandefjord vet at like vest for Kvernberget ligger Håholmen. Den er nesten like høy og ruvende. Mens vi passerte Kvernberget på såpass avstand at fjellet bare var en kontur i skodda kunne vi ikke i det hele tatt se Håholmen. Innover fjorden vår snekke gled, sakte og med fullt utkikk. Nå visste vi hvor vi var, og håpet sterkt at fergen til Sverige ikke skulle komme akkurat nå. Plutselig var vi igjennom skodda, og Sandefjordsfjorden åpenbarte seg klar og tydelig. Bak oss var det kun en vegg av tåke. Vi køla på og fant oss til rette ved brygga på Fjellvik.


Vi var trygt i havn, og nok et vellykket tokt var over.



Med ELFRIDA til Orust 2006

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 11:31:49

Med ELFRIDA til Orust 2006

Vi hadde vært på Öppna varv på Orust før, men det hadde da vært med bil. Dette året hadde Jarle kjøpt seg en gammel ærverdig Hallberg-Rassy. Det var en HR 94 Kutter, den mest fornuftige av alle HR båtene som er bygget, etter Jarles utsagn. Det er en god, solid, trygg og stabil båt slik HR er kjent for å lage dem, og den har en hytte hvor man kan sitte inne trygt og skjermet for vær, vind og sjø. Et genialt konsept etter skipperens mening. Med Kosterhekk og styreposisjon både inne og ute kan det ikke bedre bli. Andre er av en annen mening, men vi lar dem seile sin egen sjø. Meninger om båt er jo som kjent slik som lateralplanet på moderne båter, nemlig delt.

Med en så flott svensk klassiker måtte årets Orustekspedisjon foregå sjøveien. Mannskap ble trommet sammen, oppgaver fordelt, og av gårde bar det. I fint driv og med motor og seil i skjønn harmoni dundret vi nedover mot Sverige, Rune, Lars Kyrre, Jipp og Jarle. Natten var ung og mannskapet ivrig da vi dro. Morgenen var tidlig og mannskapet trøtt da vi kom frem. Men vi var stolte, vi hadde seilt til Orust. Båten var kommet hjem.

ELFRIDA var båtens navn, og tilfeldig var det vel neppe. Som nevnt er HR 94 Kutter et vellykket kompromiss av en båt, hvor en har tatt det beste fra alle sjangre (kanskje med unntak av skarpseileregenskapene..). Det samme gjelder navnet ELFRIDA, det tilfredsstiller mange krav. For det første skal et båtnavn ha 7 bokstaver. Gammel overtro mener noen, gammel sjømannsvisdom mener andre. Det er også gammel visdom at navnet skal slutte på en A, en E eller i alle fall en vokal. Kvinnelige navn er også å foretrekke. Båten brukes ofte på fridager, eller Frida’ som det heter på muntlig norsk. Men norsk er jo litt traust. Det er mer svung, og gir varmere assisoasjoner om en får litt mer spansk vri over det hele, som el Frida’. Derfor blir navnet ELFRIDA et navn som tilfredsstiller mange krav, og som også er en oppkalling etter min kones mormor.

Som sagt, tidlig fredag morgen sniker ELFRIDA seg inn i havnen på Elløs, et steinkast unna det legendariske Hallberg-Rassyverftet. Vi finner oss en ledig plass og går til køys akkurat idet de første andre seilere står opp til sin morgenkaffe, egg og bacon.

Senere på dagen følger de to store begivenheter, øl og båter, uvisst i hvilken prioriteringsrekkefølge. Båter var det nok av, og vi kikket til våre øyne ble store og våte. Øl derimot var det verre med. Som gode nordmenn smugler vi ikke store mengder øl ut av landet, men baserer oss på billig svensk øl. Som langturseilere vet vi jo at det er viktig å støtte lokalsamfunnene man besøker. Men skikkelig øl selges ikke i butikken, og Systembolag finnes ikke i Elløs. Det beste vi finner er mellanøl, til priser man er vant til fra Norge. Det bunkres, men ikke mer enn til eget bruk, dette er ikke noe å smugle hjem til Norge..

Dagen går og kvelden likeså. Vi spiser middag, og siden vi er på et sted som dette så spiser vi i kantina på Hallberg-Rassyverftet. Etter dette bærer det avsted til puben. Det finnes bare en pub på Elløs, så valget er enkelt. Enkelte havner på nachspiel og Rune, som er den rødeste og mest alternative av oss, kommer i klammeri med en gjeng svenske nynazister. Han kan nok takke talegavene og diplomatiet til Jipp for at han lever i dag.

Dagen derpå blir tung, med de samme flotte båtene og det samme flotte mellanøllet. Vi rusler bryggelangs og kikker på den ene båten etter den andre. Inne i hallene til Hallberg-Rassy får vi se hvordan båtene lages. Der er hele prosessen fra tomt skrog, til innredning, lakkering, motorinstallasjon og liming av teakdekk. Det skal vel ikke legges skjul på at det hadde vært flott å hatt noen millioner til overs så en kunne bestille en ny, men på den annen side så har de jo sluttet å lage dem med så flotte hytter som på 94’n. Den beste båten i verden er den som man har nå.

Tidlig søndag morgen, før alle andre seilere i det hele tatt har begynt å tenke på sin morgenkaffe, egg og bacon, sniker ELFRIDA seg ut av gjestehavnen i Elløs. Vi har lang vei hjem og kan ikke sove bort timene i havn. Vi er alle slitne, det er et tøft liv å holde liv i puben i Elløs. Lars Kyrre tar båten trygt ut i åpen sjø, og vi går og legger oss alle mann. Dieselbrenneren tøffer trygt, og autopiloten styrer mot Sandefjord. Vi sover på skift, og har forhåpentlig en mann på vakt til enhver tid. Det er lite vind fra feil retning og med tung traust og underrigget båt har det liten hensikt å heise seil. Kalesjen er på, og med ujevne mellomrom kikker vi ut i skodda for å se om vi er alene. Stort sett så er vi det.

Men plutselig dukker det opp en båt i horisonten. Den er stor, og den er grå. Forresten så er alt grått i dette været. Det viser seg å være et Kystvakskip, og før vi rekker å tenke så mye kommer det en RIB i en voldsom fart. Med uniformert mannskap, to store motorer på hekken, og med ”Kystvakt” skrevet i store bokstaver kommer den med tydelig kurs mot oss. Farten vitner om at de er redd vi skal stikke av, akkurat som om vi hadde hatt mulighet for det.

RIB’en kommer opp på siden av oss, og mens vi gjør våre 6,5 knop med autopilot mot Sandefjord, så følger han oss. Det er både toller og kystvakt om bord, og tolleren ønsker å vite om vi har noe vi vil tolle inn i Norge. Freidig forteller vi ham om Elløs mangel på Systembolag, men at vi har 6 mellanøl igjen som vi ikke fikk drukket opp. Med fire voksne menn om bord synes vi ikke det er mer enn vi bør ha lov til å ha med oss. Tolleren er tydeligvis vant til båter som har atskillig mer øl om bord, og ønsker å komme om bord for å verifisere vår påstand. Mens vi fortsatt gjør 6,5 knop mot målet kommer to mann hoppende om bord, mens en menig får lov til å følge oss nordover med RIB’en sin, på få meters avstand.

Med sorte uniformer, tunge marsstøvler og en brautende fremtreden kommer tolleren ned i ELFRIDAS salong der Rune ligger og sover etter kveldens utskeielser. Han våkner brått, kikker rett i tollerens myndige ansikt og lurer selvfølgelig på hva som skjer. Stolt viser skipperen frem de 6 mellanøl, men tolleren er tydeligvis interessert i de tingene vi ikke viser frem. Og grunnen til at vi ikke viser frem noe mer er jo selvfølgelig at vi ikke har noe mer å vise frem. Tolleren finner barskapet, men forstår raskt at det er noe vi har hatt med fra Norge. Skips Stores som det heter. Etter å ha gjennomgått hele båten kommer han slukøret opp i cockpiten etter en resultatløs jakt. Like før han skal til å forlate skipet ser han på cockpitbenkene og lurer på hva vi har der. Der er det bare tau, fendere og annet båtutstyr. Han vil gjerne verifisere også den påstanden, åpner benken, og drar opp en flaske med cognac, til skipperens store forbauselse. Her har gutta sittet oppe på kvelden og drukket cognac, og såslenger de flaske i stuerommet i benken. Dog hadde gutta gått såpass grundig til verks at flaska var så godt som tom, og lei av skuffelser la tolleren flaska tilbake og hoppet om bord i den ventende RIB’en. Kystvaktrepresentanten som hele tiden hadde sittet oppe i cockpit og pratet hyggelig om båt fulgte etter og de forsvant like brått som de var kommet.

Igjen i båten satt vi, en erfaring rikere. Det var tydelig de var på jakt etter smuglergods men fant intet. Det største av alt vi hadde med oss brydde de seg ikke om. Om båten var norsk, fortollet, registrert og i orden brydde de seg ikke om. Her har samfunnet innført det ene båtregisteret etter det andre, enkelte endog med en lovpålagt plikt til å la seg registrere. Men bryr lovens lange arm seg noe om dette når de endelig en dag kommer om bord, nei da skal de bare sjekke at vi ikke har tatt med oss for mye øl. Men om båten er stjålet eller kjøpt i utlandet og forsøkt smuglet inn i landet uten moms, nei se det er ikke av interesse.

Flere timer senere klapper vi til kai i Sandefjord, og turen er over. Båten har vært hjemme på Orust en tur, og er nå hjemme i Sandefjord. Det er godt å ha to hjem.



Med ELFRIDA til Skagen 2006

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 11:24:48

Med ELFRIDA til Skagen 2006

Hver dag når jeg kjører til jobb kjører jeg forbi bryggeanlegget til Fjellvik Båtforening. Her ligger det mange båter, for det meste snekker og andre motorbåter, men også en og annen seilbåt. Det er spesielt en av disse båtene jeg har lagt merke til, og som jeg liker veldig godt. Det er en Hallberg-Rassy 94 Kutter, en flott skute, men dessverre alt for dyr til at jeg har råd til en. Men en dag, når jeg kommer litt ovenpå økonomisk, så skal jeg kjøpe en slik båt. Dette tenker jeg hver dag når jeg kjører forbi.

En HR 94 Kutter er den mest fornuftige av alle HR båtene som er bygget, etter Jarles utsagn. Det er en god, solid, trygg og stabil båt slik HR er kjent for å lage dem, og den har en hytte hvor man kan sitte inne trygt og skjermet for vær, vind og sjø. Et genialt konsept etter min mening. Med Kosterhekk og styreposisjon både inne og ute kan det ikke bedre bli. Andre er av en annen mening, men vi lar dem seile sin egen sjø.

Så en vakker dag mot slutten av sommerferien kommer det en HR 94 Kutter til salgs på nettet. Den ligger i Tønsberg, har havarert motor og selges som den er. Prisen er overkommelig, men det er klart den er vanskelig å selge når motoren står og sesongen er på hell. Jeg gjør et overslag og finner ut at om jeg godsnakker med banken kan det akkurat gå. Så får vi se hva vi gjør med motoren etter hvert. Jeg reiser til Tønsberg, stiller meg i kø blant interessentene og forelsker meg med en gang jeg ser båten. Denne må jeg bare ha.

Det blir min tur til å få omvisning. Det viser seg etter hvert at selgeren er en barndomsvenn av min far, og båten hører egentlig hjemme på Fjellvik i Sandefjord, men etter motorhavariet i sommerferien er båten blitt slept til Tønsberg. Dette er faktisk akkurat den båten jeg har kjørt forbi og ønsket meg hver dag. Motoren er blitt anbefalt byttet, men jeg finner ut at med litt arbeid kan den nok gå i mange år til. Sannsynligvis i alle fall. Jeg tar en avgjørelse, gir ham et bud og kjøper båten der og da. Jeg er blitt eier av en Hallberg-Rassy!

Sommeren går og etter hvert gjør motoren det samme. Jeg får båten hjem og på land, og er strålende fornøyd. Vinteren blir hard med mye snø og lang ventetid før våren endelig kommer. Hallberg-Rassys båter er laget for å brukes, og mannskap trommes sammen. Båten skal seiles til Skagen, i forbindelse med den årlige ragattaen dit ned.

Det er et erfarent mannskap som setter av sted. Både Bengt, Hans Morten og Jarle har seilt til Karibien og tilbake og er vant til lange strekk. En svipptur til Skagen blir derfor kun som en ladetur å regne, altså en tur med litt motorgange så vi kan få ladet batteriene. Det er altså 30.000 nylig seilte nautisk mils erfaring som sitter om bord. Været ute er guffent og Jarle er glad han har kjøpt båt med hytte. Hans Morten tar en slurk av kaffen, kikker ut vinduet og sier seg enig i at hytte på sjøen har sin sjarm. Bengt er seileren blant oss, og snakker noe om skarpseilingsegenskaper men slikt forstår ikke vi oss så mye på. Med motoren i gang og autopiloten satt rett mot Skagen lar vi egenskaper være egenskaper og tar oss noen flere småkaker til kaffen.

Bengt er som sagt seileren blant oss og har tatt med seg seilerklær. Bukse, jakke og støvler i umåtelig flotte farger, vanntett og pustende. Jarle og Hans Morten er imponerte, og da det litt senere den mørke og våte kvelden skjer noe uforutsett som det må ryddes opp i foran på baugen er det selvfølgelig Bengt som må fram for å ordne opp. Han har jo seilerklær med seg, vi andre sitter jo i sokkelesten. Bengt kjemper seg fram mens sjøen slår over båten. Han holder seg fast og vi sitter inne og ser imponert på ham. Du verden som vi er glade for å både ha båt der en kan sitte inne, og mannskap som har vært framsynt nok til å ta med seg klær til å gå utendørs med.

Morgenen gryr og vi kommer inn mot Skagen havn. Det er vår første gang i Skagen og vi har hørt det skal være trangt om plassen. I håp om å få en god plass klapper vi til kai så raskt det lar seg gjøre. Det er såpass god plass at vi regner med at vi må ha kommet lenge før ragattafolket, men nei, når vi etter å ha fortøyd rusler rundt i havnen ser vi hvor lystbåthavnen er. Der er det stapp fullt. Vi har lagt oss i fiskerhavnen og er således utenfor den største trengselen. Men det er nesten like greit. Etter hvert som alle plasser fylles opp blir det en del båt i fiskerhavnen også, og avstandene i Skagen havn er jo ikke store.

Min gode venn Hans Christian kommer også til Skagen. Han er regattaseiler og har med sin 27 fots båt hatt en stri tørn nedover. Det viser seg etter hvert at flere har hatt det, og at det en flere master som har gått overende på vei ned. Det var altså tøft der ute, mens vi satt inne i sokkelesten og drakk kaffe til småkakene.

Det ble andre plass i sin klasse for Hans Christian og mannskapet hans. Vi ler litt av disse regattaseilerene og påfunnene deres noen ganger, men når vi ser han får resultater av treningen sin så er det ikke fritt for at vi gjerne skulle smakt på den følelsen en gang vi også. Bare sånn for å teste om det smaker bedre enn småkaker.. Det gjør nok det.

94 Kuttern har god lastekapasitet. Det kommer godt med nå. Gutta kjøper øl, øl og mer øl. Stuverommene fylles opp, og lasten fordeles etter alle kunstens regler. Disse reglene kan vi. Vi spøker og ler om at ingen står på grensen og stopper oss når vi kommer seilende hjem og vi fikk rett i det. Men lite visste vi da om hva som skulle vente ELFRIDA på neste utenlandstur. Men det er en annen historie. Vi gjør sjøklart og tøffer oss oppover til Norge. Den trofaste lille grønne svenske maskinisten i motorrommet gjør jobben sin akkurat som han skal. For oss er det bare å sette på kaffen, finne frem kakene og vente. Vips er vi tilbake i Sandefjord igjen.



Med THULE på Langtur 2002-2003

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 11:12:03

Akvanauten.no

Med THULE på langtur til Karibia!

I 2002 reiste den lille familien Karlsrud på langtur med seilbåt. Med en Comfortina 32 seilte Vilde, Dawn og Jarle fra Sandefjord til Karibia og tilbake. De sendte stadig reisebrev hjem, som ble publisert på nettstedet Dromresan.com, og i norske båtblader. Akvanauten.no bringer her et sammendrag av alle reisebrevene som tidligere var publisert på dromresan.com

13. mai 2002:

Planlegging

Denne turen har vært planlagt lenge. Vel, planlagt er kanskje å overdrive, men å si vi har tenkt på det lenge er nok riktig. Tankene begynte riktignok som en båttur på Europas elver og vannveier.

De som har lest "Båtmagasinet" noen år husker kanskje reportasjene fra båten "Smirnoff" der to gutter fra Sandefjord tok båten via Europas vannveier til Middelhavet. Vi besøkte dem en uke da de var i Tyrkia, og vi besøkte dem en uke på deres vei hjem igjen på de franske kanaler. På begge disse turene hadde jeg med meg en søt og snill jente, som i dag er min kone og mor til vår datter. I Tyrkia var hun venninne, i Frankrike kjæreste og nå altså kone. Vel hjemme kjøpte vi raskt et kart over Europas vannveier, og siden den gang har dette kartet hengt på veggen, og blitt flyttet fra leilighet til leilighet.

Jeg hadde ingen erfaring med seiling, og noen kryssing av verdenshavene var langt utenfor mine tanker. Derimot hadde jeg vært mye på tur i min fars snekke, så å finne veien til Middelhavet med motorbåt burde være mulig. Har man først begynt å tenke på slikt får man raskt nautomani. Jeg vet det er mange som er rammet av dette fenomen, som arter seg på det vis at en har problemer med å føre en normal samtale uten å komme inn på temaet båt. Det ble til at jeg pratet med folk om dette, og en vakker dag kom jeg i prat med en som hadde en langturseilerdrøm på hell. Han hadde mer eller mindre gitt opp, og det hele endte med at han lånte meg boken om Sorgenfri, en bok mange norske langturseilere kjenner. I tillegg tilbød han meg å låne hans seilbåt, en First 24. Den hadde stått på land noen år, men om jeg gjorde den klar og sjøsatte den, så skulle jeg få låne den inntill jeg selv fant ut at seiling var tingen. Og det fant jeg ut, selv om det til tider var uforståelig, måten en seilbåt oppførte seg på.

Første dagen var grei, da blåste det så lite at seilene kom ned, og motoren ble startet. Og motorbåt, det kjente jeg. Dagen etter blåste det for mye. Vi seilte skjeivt og publikumsvennlig, og forstod nok at vi burde reve seil. Problemet var at ingen av oss hadde revet seil noen gang, men vi visste vi måtte redusere seilarealet, og tok derfor ned ett av seilene. For fullt storseil og uten forseil bar det av sted. Vi skulle jo ikke noe sted, men etter å ha krysset fjorden en del ganger uten å komme fremover, måtte vi igjen ta seilene ned, starte motoren og kjøre hjem for å lese litt mer om seiling.

Litteraturen

Vi leste om seiling, og vi leste ferdig boken om Sorgenfri. Det gav mersmak, og ikke lenge etter pløyde jeg meg gjennom flere bøker. Det ble Rundø og Ho-Ho, Teddy og Sandefjord. Red Admiral og en bunke med bøker av Ragnar Kvam jr. "Ragnar Kvam må du ikke lese," sa min kamerat med seilbåten, "han får det til å høres så hardt ut." Men jeg leste. Jeg hadde forstått jeg måtte spare penger, skulle det bli en slik tur, så biblioteket ble flittig brukt. Det ble Capricornus , Cape Tiger og flere Rundøbøker. Den siste Rundøboken heter "Farvel, Rundø." Idet jeg tok farvel med Rundø, stiftet jeg bekjentskap med en annen langturseiler, nemlig min datter. Rundø var med på sykehuset,så ventetiden på barn var ikke vanskelig å slå i hjel. For min egen del vel å merke…..

Etter å ha pløyd gjennom det som finnes av norske langturseilere kikket jeg i neste hylle på biblioteket. Der stod bøkene om soloseilerne. Det var Chichester og hans båt Gipsy Moth, og det var Naomi James og hennes Express Crusader. Det gikk etter hvert opp for meg at det var mange som ferdes der ute på havet, men også at havet var stort, så det skulle vel være plass til meg også. Det var bare det å lære seg å seile.

Lære å seile

Skal man lære seg å seile, bør man melde seg inn i en seilforening og seile regatta, ble jeg fortalt. Som fortalt, så gjort. Vi fikk medlemskort i orden, og stilte til start. Vi fikk registrert båt og tildelt LYS-tall. Det var ikke nok å kunne seile fort, man skulle også straffes for å ha en god båt. Jeg lurer på hva de hadde sagt til det systemet i et billøp. "Du har så dårlig bil, at du skal få en time ekstra tid på løpet." Mon tro om Ferrari hadde vært der de er i dag med den tankegangen? Vel,vel, vi fikk et lavt LYStall på rundt 1,0, og var fornøyd med det. Starten gikk, og siden man på vannet skal holde god avstand holdt vi oss litt i bakgrunnen av de andre, men tok raskt opp kampen. Selvfølgelig kom vi sist i mål, men vi hadde stor tro på det tildelte LYS-tall. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at vi var blitt diskvalifisert fordi vi seilte med flagget oppe. Jeg som trodde båter alltid hadde flagget oppe, før mørkets frembrudd selvfølgelig. Men nei, vi fikk prøve igjen neste tirsdag, dog uten flagg.

Vi stilte i et par regattaer til, men uten særlig nytte. Noen ganger kom vi faktisk i mål mens det enda var folk på seilerhytta, men som regel hadde de andre seilt hjem, når vi for motor putret tilbake, siden våre utslitte seil bare ville ta oss med vinden, og ikke mot. Du er nok en passatseiler du, var det en som sa, uten at jeg helt forstod meningen med det. Det hadde nok vært mer nyttig for oss å være mannskap på en annen båt, men skal man lære opp folk taper man tid, og taper man tid taper man regattaen. Året etter brukte vi penger på båtutstyr istedenfor foreningskontigent. Men vi lærte da noe. Man seiler ikke med flagg i regatta!

Båten

Etter litt seiling med min kamerats båt var det på tide å kjøpe Båten, med stor B. Båten som skulle ta oss til verdens ende og tilbake. Jeg hadde noen kriterier å gå etter, men om jeg hadde satt de samme kriteriene i dag er tvilsomt. Etter å ha sett på en rekke båter, diskutert med en rekke kompiser om samkjøp og konsultert banken om muligheter for et lån, slo vi til slutt til og kjøpte en Comfortina 32. Jeg var kjempefornøyd! Etter noen dager solgte selgeren båten en gang til, og jeg stod der uten båt, men med drømmene om en egen Comfortina. Uken etter kjøpte jeg derfor en Comfortina 32 til, denne gangen klok av skade. Vi skrev kontrakt, gav håndpenger, tok hverandre i handa, så hverandre i øynene og forvisset oss om at nå var båten vår. Heldigvis var ikke denne selgeren en kjeltring. Snarere tvert imot. Hyggeligere kar skal man lete lenge etter. Da jeg ett år senere avslørte for ham hva jeg skulle med båten ble det stille på telefonen et øyeblikk, før han sa, "Ja, men den klarer vel det også den. Dette var spennende, nå skal du få noen tips av meg…."

Vel hjemme begynte det etter hvert å gå opp for meg hva slags båt jeg hadde kjøpt. Rigg hadde jeg den gang ikke noe greie på, men jeg vet nå at riggen er av brøkdelstypen, såkalt 7/8 rigg. Jeg besøkte min lokale seilmaker, for å høre om han hadde noen tips angående min rigg og den planlagte langturen. "Ingen reiser på langtur med en Comfortina!" var svaret. Jeg ble selvfølgelig litt skeptisk, men nå er det nå engang en Comfortina jeg har, og det er en langtur jeg skal på, så da får jeg velge å være skeptisk til seilmakeren, og ikke til båten.

Men selvfølgelig, litt endringer og forsterkninger kan jo gjøres, siden jeg skal ut med en båt som ingen drar ut med. Lensetakler hadde forrige eier montert. Det var ikke gjort slik jeg i dag ville gjøre det, jeg kan nemlig ikke slå med revet storseil og lensetaklene satt. Til det er bommen for lang. Om det er mulig å få dette til på min båt vet jeg ikke enda, men uansett er det lenge til jeg får tid til å finpusse ting som allerede er gjort. Først må alt på plass, så kan det perfeksjoneres etter hvert. I tillegg til lensetakler har jeg også montert kutterstag. Det er blitt baugspyd med ankerrulle, og det er blitt redningsflåte på dekk. Ekstra vanntanker ligger i salongen, og venter på at et smart sted å montere dem skal dukke opp. Rullesystemet til forseilet, som jeg kjøpte i høst, ligger fortsatt innpakket i sine fine pappesker. Vindroret er under produksjon i Tyskland, og det plukkes opp på veien sørover. Nødpeilesenderen er bestilt, solceller og vindmølle likeså. For å få festet alt dette har jeg laget en targabøyle bak på båten. Penga flyr, og selv om en proff sveiset bøyle hadde vært penest, så førte økonomien til at jeg skrudde sammen en på egenhånd. Jeg håper nå bare den ikke kommer i konflikt med bommen. Nåja, da harmoniserer det jo i alle fall med lensetaklene. Om verken lensetakler eller targabøyle tillater at bommen går ut, ja så får jeg seile kryss hele veien ned til passaten, og seile på forseilene over dammen.

All denne jobbingen tar tid. Mye tid. Skrekkelig mye tid. Planen var å reise St.Hans 2003, men etter at et par av livets brikker falt på plass litt raskere enn forventet, ble det i all hast bestemt å reise ett år før tiden. Da skal jeg si deg vi fikk hastverk. Hver helg, og hver kveld ble det jobbing i båten. Å si at det gikk over stokk og stein er vel kanskje ikke et maritimt uttrykk, men å si det gikk så blod og glassfiber sprutet, det er i alle fall sant! De som har vært ute før sier at turen ofte blir et konstant veldlikeholdsprosjekt, og blir det det må jeg si jeg allerede gleder meg til å komme hjem og slappe av. Men da vil jeg kjøpe meg småbruk, med låve, traktor og hest. Mon tro om ikke det blir like mye arbeid da….?

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.

25. mai 2002:

Båten er ikke klar, vi er ikke klare, ingenting er klart...

Reisebrev den 22 mai 2002. Det er knappe to uker før avreise. Båten flyter, men det gjør alt som er oppi den også. Båten er ikke klar, vi er ikke klare, ingenting er klart, bortsett fra at det er klart vi reiser. Dagens reisebrev blir derfor litt ensporet, og handler om stress, alt for mye arbeid, forberedelser og hyggelige mennesker.

Nå er det kun kort tid til vi skal på tur. Om to uker skal vi være på vei sørover langs den svenske vestkysten. Vi skal møte våre makkere Jon, Lillian og Sindre i deres S/Y Pandion på Koster den 3. juni., og da er vi i gang. Så får vi se hvor raskt det bærer sørover. Men det er om to uker. Før den tid må det jobbes på båten, for å få den klar til turen.

Det er sagt mye lurt om å dra på langtur. En ting er at noe av det viktigste en gjør er å sette avreisedatoen, og holde den. Mange er de prosjekter som har strandet fordi man stadig har utsatt. Man kan alltid ha mer utstyr på båten. Man kan alltid tenke seg større reisekasse. Kanskje kommer det (enda) et barn, og en større båt hadde man trengt. Større båt er dyrere, og så må det jobbes et år ekstra. Så hører man at det eneste som duger er en Hallberg-Rassy, og så må man jobbe tre år ekstra. Nei, han talte nok av erfaring, han som sa dette med datoen. Derfor er det lenge siden vi satte datoen. St.Hans 2003. Vi skulle følge kortesjen i Sandefjord ut fjorden, og så bare fortsette sørover. Men i vinter tok vi en sjefsavgjørelse, vi flyttet datoen. Først til St.Hans 2002, så til 15 Juni, og tilslutt til 1. Juni. Dette med å holde på datoen var jo ment for å "presse" oss av gårde, så en fremskynding var vel bare positivt!

Båten hadde vi hatt en sesong, og nå ble halvannet års forberedelser brått redusert til et halvt års forberedelser. Det ble jobbet på spreng, og det jobbes fortsatt hver kveld. Deler og utstyr ble bestilt og løsninger tenkt ut. Et halvt år er ikke mye når man skal forberede båten for en slik tur. Ragnar Kvam jr. sier den viktigste forberedelsen er den man gjør i seg selv, og at båten alltids klarer seg. Jeg vet hva han sier, men får aldri tid til å gjøre noe med det. Båten må jo bli klar…

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det går så blod og glassfiber spruter. Høyre pekefingernegl fikk seg en skikkelig bulk da styrbord lanternefeste skulle fjernes. Venstre pekefinger mistet huden da babord lanternefeste skulle fjernes. Hvorfor i huleste har de sveiset fast en 5 mm plate for å feste lanterner i? Vinkelsliper, rå makt og stygge ord kappes om oppmerksomheten, og Skipperen haster videre til neste punkt på lista, med blod på hendene og svette i panna. Blod, svette og tårer heter det, men heldigvis har jeg blitt forskånet for tårene foreløpig. Men det er enda to uker igjen.

Det er trivelig å jobbe med båt. Det er moro å bruke fantasi og hender, og se at det blir bra. Det er koselig å prate med folk om båten, og få besøk under jobbinga. Men når man får så liten tid som jeg har nå blir alt bare et mas og nødvendig onde. Ingenting kan gjøres skikkelig. Det er bare å få ting på plass og haste videre. Finishen får vente. "Jeg tar det på kanalene sørover" har jeg sagt mang en gang. Nå er lista for kanalene lang. Lengre enn jeg ønsker. Jeg skrev liste på hva som skulle gjøres på båten i vinter. Det måtte jeg slutte med. Da to sider var fylt opp innså jeg at hver gang jeg var i båten for å gjøre en ting på lista, så fant jeg to nye ting å sette på lista. Det ble så deprimerende å se lista vokse mens jeg jobbet at jeg kastet hele lista. Jeg jobber nå etter improvisasjonsprioriteringsmetoden, og innser at jeg ikke kommer til å være ferdig før jeg er hjemme igjen, og må nå bare ta det viktigste først.

Belastningen går ut over finishen og det går ut over humøret. En del har nok kommet nedom meg for å slå av en prat og fått hyggelige ord fra en Skipper som vill i blikket ser noe som skal gjøres og egentlig er ganske stressa og fraværende i samtalen. Beklager kamerater. Jeg må også beklage at det ikke har blitt tid til å reise rundt og ta farvel med alle. Det er vel ikke blitt tid til å ta farvel med noen. Jeg skulle vært hos Arnstein i Andebu og John Inge på jordet. Morten på gården og Jorunn i Kristiansand. For ikke å snakke om familien. Jeg får ta det når jeg kommer hjem, avskjeden altså. Eller velkomsten, eller whatever!

Nå vet jeg det, at det med å holde datoen ikke bare var myntet på utsettelse. Fremskyndelse kan også havarere en tur. Vi skal nok ikke havarere på grunn av dette. Jeg blir nok akkurat ferdig i tide, og da gleder jeg meg til å være sammen med Dawn. Henne har jeg knapt sett siden jul. Det blir som Owen sier: Dette vil bli en minneverdig måned uansett hvor hardt du prøver å glemme den.

Det høres ut som det er et mareritt å forberde tur, men fullt så ille er det ikke. Det er jammen positive sider også. Utallige er de meningsutvekslinger, planlegginger og omgjøring av planer jeg og mine makkere har gjort. Jeg har ikke kjent hverken Jon eller Bengt lenge, men jeg føler jeg kjenner dem vel. Om jeg er stressa, så har Jon alltid en evne til å se det positive. Det årner seg, og detta fixer vi. Jeg gleder meg til noen måneder i hans nærvær.

Jeg har gjort en del innkjøp i det siste, og det blir noen artige episoder av det. Jeg stod på apoteket med Vilde på armen og en bunke med såpe, solkrem, salver, piller og alt en håper å ikke få bruk for på en tur. "Skal du ha ALT det der?" spurte damen, og tvilte litt på mitt bråkjekke "Jada". Mye av mitt båtutstyr har jeg kjøpt i Arendal. Etter utallige utvidelser av en ordre som ble større og mer uoversiktlig for hver dag spurte min hyggelige kontakt hva jeg skulle med alt dette. "Skal du reise langt, eller?" Med Stillehavet i mine tanker og folks gjengse oppfatning om at alt sør for Skagen er jordomseiling svarte jeg nei. "Nei, vi skal ikke lenger enn til Karibien, om vinden står oss bi." Da var alt rotet med ordren glemt. Da var det hasteordre og fri frakt. Latter og mumling om "skulle ønske det var meg."

Der er mange som skulle ønske det var seg, men jammen er det mange som gjør noe med det også. Etter hvert som man vet man hva man skal se etter så ser man dem over alt. Der er det en som velger Bruceanker og ikke M-anker. Han skal på langtur. Der er det en med vindror og trinn i masta. Han skal på langtur. Og prater man med folk så er det alltid noen som har vært på tur, skal på tur eller kjenner en som planla en tur en gang, og han sa det var veldig viktig å …. han kommer seg aldri på langtur!

Også på nettet er det fullt av dem. Det er sorgenfri dott com, dromresan dott com og langturlista com igjen din dott. Og her er de alle som en. Her er Jon, her er Bengt her er Arthur og her er Micke. Owen, Victor og en gal svenske i Australia. Den ene hyggeligere enn den andre. De sier man ikke skal møte mennesker man treffer på nettet, men det er bare stygge rykter. Mulig det gjelder sexfixerte sider, men nettbaserte langturseilere kan trygt anbefales! Du verden så hyggelige folk.

Og hyggelige folk kommer man stadig borti. Nå har snart alle hørt vi skal på tur. Folk man knapt har sett før kommer bort og ønsker lykke til og god tur. Her om dagen da jeg lå med magan på dekk og huet i ankerbrønnen kom det en fremmed kar bort til meg. "Jeg hører du skal på langtur" sa han, og så var praten i gang. Egentlig har jeg jo ikke tid til slikt, men etter hvert forstod jeg at dette var en som visste litt om dette. Noen dager senere var jeg på besøk i båten hans, deretter hjemme hos ham og nå har min kartbeholdning økt betraktelig på grunn av ham. Åja, båtforberedelser er ikke bare et slit!

Vet dere forresten hva som skiller en landkrabbe fra en dypvannsseiler? Dypvannsseileren sier alltid "Har du tid til å være her da?" nå han møter en førstereis et annet sted enn i båten. Det sier litt om at det ikke bare er jeg som har dårlig tid. Alle har dårlig tid, uansett hvor god tid de har. Så nå må jeg avslutte. Jeg har da ikke tid til å sitte her nå.

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle.

31. mai 2002:

Konge, fedreland, flaggets heder, Clamydia, Ari Behn, Kjell Inge Røkke og Lars Peder

Dagens reisebrev handler ikke så mye om verken oss, forberedelser eller båt. Til gjengjeld er der mange store navn, og vi nevner i fleng: Konge, fedreland, flaggets heder, Clamydia, Ari Behn, Kjell Inge Røkke og Lars Peder.

Thule

Båten vår heter THULE. Jeg har fått en del spørsmål om jeg har tenkt meg til Grønland, og om hvorfor jeg har oppkalt båten etter en by på nordsiden av Grønland. S/Y Thule har ingenting med Grønland å gjøre, og vår ekspedisjon går til steder en del varmere enn som så. Navnet Thule er valgt fordi skipperen ville ha et stort navn på båten. Siden vi kom inn i verdenshistorien i tidenes litt-utpå-dagen så var mange store navn allerede valgt. "Norge" har Kongen brukt, "Kronprins Harald" har Color Line brukt. "Fram" har Nansen brukt. Da stod jeg igjen med Thule, og siden båten nå er registrert i Sjøfartsdirektoretets skipsregister er det bare en Thule, og det er vår! Endelig fikk også jeg et stort navn. (For spesielt interesserte vil jeg allerede her påpeke at "Svein" selvfølgelig også er et stort navn!) Hva er så Thule?

Pytheas

Vi må tilbake til tidenes morgen. Den gang lå Norge på de hvite uutforskede steder av kloden. Pytheas var en gresk tøffing, som våget seg ut av det trygge middelhav.

Jeg siterer fra "Norske maritime oppdagere og ekspedisjoner": "Omkring 330 f.Kr. dro Pytheas ut gjennom Gibraltar og oppetter kysten av Vest-Europa. Ferden gikk langs Portugal og Frankrike. Deretter seilte han først rundt Tinnøyene - De britiske øyer - og Orknøyene, før han satte kursen nordover. Etter fire dagers seilas kom han til et land han kalte Thule. Det lå under polarsirkelen. Forskerne er ikke helt enige om hvor dette Thule lå, men all den stund Island var ubebodd på den tiden, kan det vanskelig være noe annet land enn Norge han kom til. For i Thule bodde folk som dyrket landet. Pytheas forteller at "…nær det kalde beltet mangler finere frukter… men de har korn og honning, og lager seg en drikk av dette…" På Grønland dyrket de på den tiden ikke jorden, og korn og honning blir jo vår kjente mjød.

Thule er altså fedrelandet, og derfor heter også vår nasjonalstein Thulitt. Siden båten er oppkalt etter fedrelandet må vi nok regne med at det underveis blir en og annen skål for "Konge, fedreland og flaggets heder". Når vi så skulle få et avbrekk fra båtjobbinga falt det seg derfor naturlig for oss å sitte en halvtime foran TV-skjermen for å se det kongelige bryllup. Så mens Märtha og Ari Behn sa "Ja" til hverandre, satt vi og hadde en pust i bakken mens vi spiste Twist som faen.

Clamydia

Siden vi er inne på flaggets heder må jeg fortelle en historie om Clamydia. For de uinnvidde bør det kanskje nevnes at Clamydia er en båt, på størrelse med vår, som for noen år siden var i Karibien. Om flaggreglene er hellige og overholdes her hjemme, så er de ikke like hellige der ute blant folk flest. Denne vanen hadde også Clamydia lagt seg til, og derfor hadde flagget vaiet i vinden siden den 17. mai, der hun lå og duppet side om side med vår egen Thule.

Her en kveld jeg jobbet på båten kom to av Clamydiagutta ned, også de for å jobbe. "Det er vel på tide å ta flagget nå", sier den ene, hvorpå den andre kikker på klokka og bemerker at "Ja, den er jo snart ni." Min kommentar om at visst var klokkeslettet riktig, men det var jo noen dager for sent, prellet av som vann på fet solkrem.

Kjell Inge Røkke og Lars Peder Sørli

En annen kar som har vært ute på tur i det siste er Kjell Inge Røkke. Hans forhold til båt, båtsertifikater og penger har jo fått en del oppmerksomhet. Selv synes jeg det er litt kult å tenke på at både han og jeg har dugelighetspapirer fra den samme "Nämnden för båtlivsutbildning". Forskjellen er at jeg er dugelig, mens han har betalt 100.000 for det. Mens jeg kjøpte en bok for 100 kroner, og leste den, kjøpte Røkke et papir for 100.000. Det som ikke er så kult er at han nå har satt den nevnte nämnd i et dårlig lys, og dermed også svekket tiltroen til mitt sertifikat. Har du tenkt på det du, Kjell Inge?

Siden vi nå har nevnt så mange store navn må vi også nevne Lars Peder. Han er omtalt i et tidligere reisebrev, som mannen som startet det hele. Etter en seilas forrige helg så han hvor mye som var ugjort i båten, så han stilte opp helgen etter for å jobbe. Uten dette ville jeg aldri blitt ferdig! Lars Peders innsats kombinert med døgnåpen og velvillig seilmaker 100 meter fra båten gjorde underverker. God pris på seilutstyr klokken 20.00 på både lørdag og søndag kveld er mer enn en kan forvente, men du verden som det hjelper! Seilmakeren er den som tidligere sa at det ikke var noen som reiste på langtur med en Comfortina. Snart er nok ikke det sant lenger. Når jeg nå har gjort alt han anbefaler så er vi begge enige om at vår båt er meget godt rustet, og han bekymrer seg ikke for å sende oss av gårde. Hos Seil og Rigg Vestfold skylder vi både Hans Petter og Roger en stor takk! Selv Tommy hos Skipperbua holdt døgnåpent, om ikke for å få oss av gårde så i alle fall så vi kommer oss av gårde. Takk også til ham.

Avreise til tiden?

Det høres nesten ut som vi er ferdige med båten, men ferdig blir vi nok aldri. Dog er vi kommet så langt at roen har begynt å senke seg. Båten er vasket og tingene begynner å komme på plass. Det vil si, alt lempes bak i akterkabinen, og stues på sin rette plass når vi får tid. Går alt etter planen nå, så drar vi av gårde på søndag ettermiddag. Det blir nok uten ordfører og hornmusikk. Slikt får vi vente med til vi vet om vi virkelig har seilt langt.

Nå er det fredag. Det er siste dag på jobb. Nå gjenstår bare fredagskaka og så er det slutt for denne gang. Jeg tror jeg skal klare å venne meg til vårt nye liv. Blir det for ille så får vi heller opprette en fredagskaketradisjon underveis også. Forhåpentligvis er dette siste reisebrev før vi reiser. Det neste kommer fra en eller annen plass underveis. Vi får se hvor vi finner nettilgang.

Ha det bra alle sammen. I løpet av helgen reiser vi!

Hilsen Vilde, Dawn og Jarle

24. juni 2002:

Gjennom Sverige og Danmark til Tyskland

Hei og hopp, da er vi virkelig igang. Det har tatt litt tid för det förste reisebrevet kom, men naa er det her. Jeg sitter paa en net-cafe i Tyskland, hvor tastene er snodig plassert i forhold til det norske, og hvor norske bokstaver er byttet ut med ß ä und ü. Min egen computer har tatt kvelden allerede, saa jeg faar ta ting paa sparket.

Det er naa tre uker siden vi forlot Norge. Vi kom oss avgaarde Söndag 2. Juni. En dag etter skjema, men en dag för datoen vi trodde paa selv, saa det ble ikke saa galt. Det var nesten litt vemodig aa reise. Langt fler enn jeg hadde trodd mötte opp for aa vinke farvel, enda sikkert avreisetidspunkt ikke var bestemt för samme dag kl 12.00. Paa brygga stod store og smaa, og mange hadde med gaver og Norske flagg. Takk skal dere ha alle sammen.

Vi hadde tenkt oss til Haakavika, en times tur ut fjorden, men siden det var saa fin seilervind gikk vi rett til Koster i Sverige. Jarle hadde en fin seiltur, hvor det nye autopiloten "Mr. Watts" styrte, Jarle trimmet seil, Vilde ble sjösyk og Dawn laa helt stille paa cockpitbenken, tom i blikket. Hva er det vi gjör, tenkte vi! Neste dag var det straalende sol, blikk stille og intet sted er bedre aa veare enn Koster i slikt vaer. Sjösyken var glemt, og lykken paa topp! Etter en stund kom vaare venner i baaten "Pandion", og MRT - Mediterranien Rally for Toddlers var igang.

Etter dette gikk det bare sörover. Först en uke paa den svenske vestkysken. Der var det bare finvaer. Vi fikk med oss alle de kjente stedene som Koster, Smögen og Marstrand. Siden det fortsatt var tidlig i sesongen hadde vi alle de beste plassene for oss selv. Det er nesten saa jeg synes det er fint, at folk har som maal aa faa baaten ut til St.Hans.... Det skjedde ikke stort i Sverige, bortsett fra at turen holdt paa aa ende der. I 6 knops fart begynte plutselig terrenget ikke lenger aa stemme med kartet, og der det skulle vaere 25 meter med vann saa skipperen plutselig bunnen. Naar man kan se baann i 6 knops fart faar man hastverk, det kan jeg love dere. I siste liten fikk vi snudd skuta, og faren var over, men du verden saa nearme vi var!

Det gikk med seil og motor sörover til Varberg. Vi skulle sörover, men vinden skulle nordover, saa det ble en del motorseiling. Skipperen har i vinter montert rulleseil, og ble gang paa gang overbevist om at det var riktig. Rulleseil er simpelthen fantastisk. Det blir vel saa som saa med skarpseilinga, men med bare kone og barn som mannskap blir seilingen i realiteten singlehanded, og jeg er sikker paa at vi naa har seilt mye under forholdt der vi med stagseil ikke ville tatt bryet med aa heise seil. Som sagt skulle jo vinden nordover, men saa fort windexen pekte örlitegranne til siden rullet vi ut litt duk og fikk en halv til en hel knop mer. Skipperen spör seg selv ofte hvorfor ikke alle har rulleseil, men ser man seg om saa ser man jo at alle faktisk har rulleseil.

Etter en uke var vi klare for Danmark. Der ventet regnvaeret paa oss. Rytte fakkeren som det regnet. Det regnet, det lynte og det tordnet. Det haglet og det blaaste. Det meste vi maalte mens vi var paa sjöen var 36 knop vind. Det er paa grensen til storm! Vi fikk testet baat, sikkerhetsliner og oss selv, og fant ut at alt fungerte perfekt. Klarer vi sterk kulig i de grunne danske sund, saa bör vi klare en storm til havs. Jeg er i alle fall sikker paa at baaten ikke har noen problemer med det. Til aa begynne med var det uvant at det var 5 meter dypt mens land fortsatt bare var langt i horisonten, men etterhvert ble vi vant til det ogsaa. Naa er et par meter mye vann, og er det 10 meter saa heter det "Dyperenna" eller noe slikt paa kartet. Det er jammen viktig aa vaere merkebevisst her. Det er östmerker og sydmerker og senterledsmerker, men det er merkelig saa nerme man maa för man ser dem. GPS er gull verdt her.

Siden det hadde gaatt en uke uten livstegn fra meg forsökte jeg med paa et lite sms-reisebrev. Det ble en kort test sendt fra Dawns mobiltelefon via det danske telenettet til en venninne av meg, Hege, i Norge som saa tastet det inn i sin computer paa skolen og sendte det som e-post til Micke i Sverige som saa sendte det ut til dere. Saa enkelt kan det gjöres....

Det sies at Danmark er dejligt, men det syntes ikke vi. I en liten fiskerhavn paa Ballen paa Samsö ble vi noen dagen paa grunn av vaeret. Jeg kan fortelle dere at det ikke finnes noen annen grunn enn daarlig vaer til aa bli paa Ballen.

Naja, Danmark var trist, men vi traff da i det minste hyggelige mennesker. En engelsk soloseiler skulle til Norge, og fikk raad og tips, mens en nordlending skulle sörover til Spania med en Comfortina. Det var nesten litt artig aa se to norske Comfortinaer i samme havn i Danmark, begge for full fart sörover. Tre ganger traff vi dette norske ekteparet i Danmark, rent tilfeldig hele tiden. Danmark er lite. Vi möter dem vel igjen naar vi seiler ut, og de inn Gibraltar.

En annen ting som skjedde var at vi slo i Danmark. Slike seilmessige utskeielser gjorde vi ikke i Sverige... I et av de danske belt staar Vilde paa styrbord og vinker til sin gamle favirittprofessor, men jeg tror ikke han saa oss.

Saa var den danske uken slutt, og vi skulle begynne paa den tyske. Hver uke sitt land. Vi skulle ha vaart förste mannskap paa i Lübeck, men paa grunn av det Danske vaeret var vi forsinket. Via omveier fikk vi da til slutt Monica og Lars Peder ombord i Rödbyhavn. Derfra ble det en dags seiling til Travemünde der nedriggingen startet. Det som skulle bli en fin kanaltur for M&LP ble isteden en jobbeökt. Skipperen fikk den hjelpen han trengte, og naa er Thule blitt motorbaat.

Litt bakvendt kanskje, men i den havnen der masten gikk av kom ogsaa vindroret ombord. Det er ikke montert, men det er ombord, og Skipperen er stolt som en hane. Vindror er et apparat, stort som bare det, som monteres bak paa baaten, og gjör at baaten under seil kan holde kursen mot vinden paa egenhaand. Vel finnes det autopiloter, men knappestyring blir ikke det samme som et skikkelig vindror. Mens mannskapet fra begge baatene trippet og hintet og gjorde hva de kunne for aa reise paa bytur var Peter Förthmann og jeg godt engasjert i seilingens hemmeligheter. Skipperen imponerte alle (inkludert seg selv) med sine tyskkunnskaper, og ser i ettertid at det maa ha vaert motivasjonen som gjorde det. Aa som jeg gleder meg til aa faa seile igjen, denne gangen med vindror!

Saa mönstret mannskapet av igjen, like fort som det mönstret paa. Vi töffet oppover kanalene, og fant fort ut at dette kan bli kjedelig. Det gaar rett frem, og det er skog paa begge sider. Det gaar i 10 km/t og folk paa bredden jogger fra oss. GPS'en er stilt om fra nautiske mil til kilometer, og kanalen er merket for hver 100 meter. Ordnung muß sein!

Men for et yrende dyreliv vi har langs baaten. Det er fugler i alle variasjoner. Stadig og stött har vi kommentert at "Naa skulle vi hatt Trond Eirik ombord, saa kunne han fortalt hva vi ser." Kanaltur maa väre et eldorado for ornitologer. Morten hadde nok ogsaa satt pris paa aa vaere her, for her er det mye mat paa kloss hold. Jarle törrtrener med baatshaken, og gleder seg allerede til jakta, men det blir vel ikke för i 2003.

Kanaler betyr sluser, og sluser betyr jobbing. Vilde er ikke helt sikker paa at det er saa morro naar begge de voksne maa jobbe samtidig, men det gaar paa et vis. Noen sluser gaar opp og noen gaar ned. Vi er vel naa en 10-15 meter over havet, og som skikkelige seilere begynner vi naa aa legge merke til den tynne luften her oppe. Vi har naa omtrent 220 sluser igjen til Middelhavet.... I morgen skal vi ta heis. Vi skal kjöre hele baaten inn i et stort badekar som saa skal heises 38 meter opp, med baater, vann og det hele. Det skal bli artig. Deretter kommer en "vanlig" sluse paa noenogtyve meter, saa vi gaar spennende dager i möte.

Vi har reist nesten hver dag, men noen hviledager har det blitt. Vi har ligget i havn hver natt, og klasket hele breisida til brygga stort sett hver gang. Er det god plass i havnene er det ikke noe aa spare paa. Ankeret er ikke brukt en eneste gang, og Vilde har kun vaert sjösyk to ganger. Dawn har sett litt blek ut noen faa ganger, men klart seg utrolig bra. Naa kan hun til og med gaa ned og lage mat mens vi seiler. Det var utenkelig i fjor. Vi har det stort sett veldig bra, men det er slitsomt aa ha med Vilde. Hun krever 100% oppmerksomhet hele tiden, og tenner paa alle 12 pluggene om hun ikke faar det. Underholdningen av Vilde er absolutt den störste utfordringen, men jammen er det morro ogsaa. Hun klatrer i alt, flirer og ler, setter sjöbein og mater gakk-gakk'ene. För vi reiste kjöpte vi en haav, og den har betalt seg mange ganger. Det er ikke lite som har gaat over bord. Det er bare saa synd at ikke alt flyter.... De fleste ting paa dekk er naa bundet fast, men Vilde finner stadig nye maater aa utfordre sine foreldre paa. En dag blir vel ogsaa den förste da hun faller i vannet, men forelöpig har det ikke skjedd.

Naa er tre uker over, og hadde dette vaert en vanlig sommerferie skulle vi vaert tilbake paa jobb naa. Ingen av oss har noen jobb, og baaten flyter fortsatt, saa vi raser videre sörover, i vaare 10 km/t.

Forelöpig er det langt mellom net-cafeene, og vi har ogsaa blitt utrolig tafatte, saa Gudene (Neptun, Poseidon osv) vet naar neste reisebrev kommer, men det kommer nok!

Hils alle og ha det fint, det har vi!

Hilsen Thullingene paa tur!

Vilde, Dawn og Jarle

30. juni 2002:

Tristland, trehjulssykkel, trendy mennesker og fullastet båt

Nå har Thullingene på tur kommet seg til urbane strök. Vi ligger i en liten marina 15 minutters busstur fra Hannover, og er i byen for annen dag på rad.

Det er litt rart å se alle de urbane menneskene. De er så pene, trendy, kortklipte og velkledte. Vi legger godt merke til det nå som vi har vaert nesten en måned underveis. Vi ferdes jo bare blant andre yachties, og der er det bare halvsjeggete og halvdusjede dieselluktende folk som dasser rundt i joggebukse og sliten T-sjorte. Derfor er det rart å se alle disse trendy menneskene i Hannover.

Det er ikke ofte vi kommer til byer som dette. Så langt har vi bare kjört kanaler. Byer er lagt til elver, som lenge har vaert samlingspunkt og kommunikasjonsåre. Kanalene er nyere, og de er lagt utenfor all sivilisasjon. Vi har gått Elbe-Lübeck-kanal, Elbe-Seiten-kanal, og nå er vi på Mittelland-kanal. Eneste forskjellen på dem er at de to förste går sydover mens den siste går vestover. Ellers er de like kjedelige alle sammen. Fartsgrensen er ökt til 12 km/t, men vi klarer ikke å holde noe saerlig mer enn 11, så det går ikke så fort. Ikke er det mange steder å overnatte heller. Det er ikke meningen man skal gå med kjölbåt her, så de fleste marinaer og yachtclubs har en dybde på 1,50 m. Det hjelper oss lite når begge båtene stikker 1,70, og det er för vi begynte å laste ombord. Både kanalene og havnene er triste, og vi har omdöpt dette landet til Tristland.

Fortere går det nok på veien. Her om dagen fikk jeg telefon fra Torgersson Transport, som fortalte at masta mi skulle vaere fremme i Port St Louis ved middelhavet dagen etter. "Det rekker ikke jeg" svarte jeg, og fikk svaret at "...då måste ni gasa på!"

Apropos mast, så er det vel det eneste på båten som er mitt. Resten eier banken. Båten er kjöpt på 20 års nedbetaling, så om jeg betaler ovenfra har jeg vel kommet ned til salingen omtrent nå. Vi må nesten takke banken for hjelpen. Vi kan jo nå skryte av at også vi seiler i medvind fra NOR. (Selv om det har vaert mest motvind fra sör forelöpig.) Den burgunderröde sekken banken sendte med oss vitner om at vi er sponset fra den kanten. Nyheter fra andre seilaser viser jo at andre nordmenn som har större sponsorkroner med seg ikke gjör det noe saerlig bedre enn oss...

Vi tok heis her om dagen. Vi kjörte inn i et enormt badekar, og ble heist over 30 meter til vaers. Det var spennende. Siden var det sluse på 23 meter opp, og deretter 15 meter ned. Hvor höyt vi nå er har vi totalt mistet oversikten over. Slusingen går i grunnen greit. Vi vet jo hvor de er og hvor fort det går, så vi taimer det slik at Vilde sover på de störste. Hun har vaert flink hittil. Når hun er våken og skal på dekk er hun spent fast med sele og line. Vi har en reim rundt hele båten, som hun er festet til, så hun kan gå kanske fritt. Hun klatrer i alt, og har nesten forstått at autopiloten er pappas og ikke hennes leketöy. Vilde elsker knapper, spesielt når det piper om hun trykker, så det er ikke lett å la vaer.

Skipperen er fortsatt opptatt av at selveste Peter Förthmann var ombord og leverte vindroret personlig. Roret er pent pakket ned, og venter på en dag med lite på programmet. De dagene er det langt m ellom, så det blir nok liggende der til vi begynner å kjenne sjövannslukta igjen.

Vilde har fått trehjulssykkel. Den ble kjöpt på gårsdagens Hannovertur, og Vilde er kjempestolt. Hun trekker den med seg hvor hun enn går, og skubber seg fremover når hun sitter på den. Snart klarer hun nok også å sykle på den. Den får stå på dekk. Etter at masten ble tatt ned står det mye på dekk. Der har vi en sykkel, et sykkelsete, barnevogn, sammenpakket gummibåt, redningsflåte (også sammenpakket) bommen, spinnakkerbommen og nå altså også en trehjulssykkel. I tillegg selvfölgelig nödvendig tauverk, båtshaker etc.

Utenpå båten henger en anseelig samlig fendere, med sluseplanke utenpå. Skulle gjerne hatt flere större fendere, men det finnes jo ikke båtutstyrsbutikker her! Bakpå har vi targaböylen med solceller, radarreflektor, påhengsmotor, livböye, lommelykt, anker, noen antenner og et falmet flagg. Vi ser ut som en fanteskjöte etterhvert, men det er ikke til å komme utenom.

Sprayhooden vår begynner å synge på siste verset, og vi venter bare på at den skal forsvinne i et vindkast. Vi gleder oss egentlig til det, for da skal vi kjöpe ny med utvidelse så vi får en cockpitkalesje også. Det savner vi.

Vilde krever fortsatt 100% oppmerksomhet. Vi har under fart innfört halvtimesvakter, slik at vi en halvtime kjörer båt, og en annen halvtime passer Vilde. Da går kjöringen fortere, og barnepasset lettere. Dawn begynner å bli god i Tysk. Jon er fortsatt på "eine kleine cola und eine große Bier". Jarle gruer seg til Frankrike, siden hans fransk begrenser seg til "Vole vo korse avec ma, sis va", og det egner seg vel ikke på VHF.

Ellers forsöker Jon og Jarle å tömme Tyskland for öl, Dawn og Lillian å slite ut landets vaskerier, og Sindre og Vilde å spise det tomt for is. Vilde kan det ordet så godt nå, at vi voksne må omtale det på svensk som "glass", eller kalle det for "sånn på pinne".

Thule har nå atter god plass, etter at Lars Peder og Monica for en ukes tid siden mönstret av. 7. august kommer Lars Kyrre og Mona ombord, og så går det slag i slag ut året. Juli derimot er vi alene hele måneden, så er det noen som ikke har planlagt ferien enda, så er det bare å sette seg på toget sörover og mönstre på. Vi kunne trengt en ekstra hånd i enkelte sluser.

Det var det for denne gang. Hannover må utforskes videre, og Vilde står og maser om IIIIIIIIIIIIS!

Urban hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle

5. juli 2002:

Svensken, en deilig dusj, Thule gaar i sluseveggen og förste möte med Rhinen

Gratulerer med dagen!

Det tikker inn gratulasjoner via SMS idag, og det går opp for oss at både Dawn og jeg har glemt bryllupsdagen, og ingen av oss får blomster.

Nåja, hvem bryr seg vel lenger om hvilken dag det er. De fineste dagene er faktisk söndag, for da er bakeren stengt, men det vet jo ikke vi för det er söndag, og så må vi steke en halvstekt baguett til frokost. Slikt er til å leve med. Når dette leses er vel bryllupsdagen over.

Hva har skjedd siden sist? Da jeg satt og skrev forrige reisebrev kastet Pandion fortöyningene, og fortsatte uten oss. De har avtale i Nederland, og må haste av sted. Siden da har vi seilt uten dem, men ikke uten reisefölge. Det er alene du treffer flest mennesker. Og en ting til, det er som min venn Björn Inge sa för vi dro: Det er på de billigste stedene du treffer de kuleste folka. Det stemmer.

I Travemünde traff vi en ensamseglare, en svenske. Han har vi truffet igjen ved flere anledninger, og de siste dagene seilt sammen med ham. (Seilt og seilt....) Gunnar Adriansson heter han, men vi kaller ham bare "Svensken". Han er en pensjonert brannmann som har forlatt alt og alle og skal ut på tur alene. Hvor lenge vet han ikke, men "det här er mitt hem nu, och jag har inga planer".

Svensken prater med alle. Han kan godt svensk og 5 ord engelsk samt to ord tysk. Også er han god på fingerspråk. Men som han sier "man klarar sig". Han har aldri ligget i en yachclub og har etterhvert fåt et större behov enn oss for å dusje. I Münster besluttet vi å gjöre noe med det, og vi dro alle ut for å finne en dusj. Ingen kunne hjelpe oss med hverken offentlig dusj eller svömmehall. Så kommer det en kar bort og kikker interessert på båtene våre. Han hadde selv seilt i to år, og kjenner igjen en langturseiler på utseende (og lukta...?) Mens vi står og prater båt kommer svensken tuslende, holder fem fingre over hodet, gliser bredt og sier "Shower!"

Klokken 17 samme ettermiddag blir vi alle fire (tre fra Thule + svensken) hentet i bil og kjört hjem til denne hjemkomne langturseiler. Der blir det dusj på alle voksne og boblebad på Vilde. Kleshaugen blir vasket og törketromlet. Mens vi ser på bilder fra Karibien leker Vilde med barna. Vilde er ikke stor nok til å forstå at hun ikke skjönner hva de sier.

Langt etter Vildes leggetid, og etter en god middag blir vi kjört tilbake til båten, rene, mette og takknemlige. Det ble en dag for mye i Münster, men det var verdt det!

Neste kveld måtte vi si farvel til Svensken. Han skulle opp Rhinen, mens vi skulle ned. Med mine 17 hester vil jeg ikke engang pröve å gå opp. Svensken har 50. Den ble avskjed og avtale om nye möter i Frankrike. Vilde satt på fanget hans og koste seg, og hadde hun visst hva som var på ferde hadde hun nok felt en tåre....

Så var det bare 6 sluser til Rhinen, den beryktede elv. Noen sier berömt, jeg sier beryktet. Om jeg var nervös, eller om det var lekteren foran som gav litt for mye gass skal vaere usagt, men i siste sluse dundret vi i sluseveggen med baugspydet og for full bakk skrapte vi oss ut igjen i åpent vann igjen, för vi igjen la oss til i slusen. Jeg fikk bruk for alle fenderne samtidig (Takk Thorstein, din kom også til nytte!) Senere undersökelser viste at Bruceankeret hadde tatt hele stöyten. Det eneste vi har brukt det til forelöpig er altså som fender, men det funker det bra som, for det smalt godt og hele båten er like hel. Lanterna lyser litt skeivt, men det kan rettes.

Så var det ut av slusa og ut på Rhinen. Det måtte jo komme en dag. Jarle er spent, himlen åpner seg, vinden blafrer i det provisoriske cockpitteltet (det regner mye her nede). 500 meter igjen. 300 meter igjen. 100 meter igjen og DER tar strömmen tak i båten og vi farer nedover i 17 kmh, fortere enn båten noen gang har gått. Jeg slår ned til tomgang og får redusert farten til 11 kmh. Fortsatt for fort for meg, men jeg kan da ikke sette i bakk heller!

På 5 minutter mötte vi like mange lektere her som på 5 uker på kanalene. Noen for full maskin oppover, og alle for full ström nedover. Og oss i en liten hvit plastbåt mellom dem alle.

På Rhinen har de to sett möteregler. De har möte babord mot babord som utgangspunkt, men om noen vil utnytte strömmen og mötes styrbord mot styrbord viser de et blåt skilt med blått lys. (Såkalt "Blåflagging") Da vi skulle ut der syntes jeg alle blåflagget. Jeg prövde å ta hensyn til det helt til jeg forstod at det selvfölgelig ikke var med de blåflagget til, men den lekteren som plutselig var bak meg, og skulle forbi. Disse lekterne tenker ikke på sånne som meg tenkte jeg, og listet meg stille nedover langs kanten og prövde å finne marinaen som skulle vaere 3 km nedströms. Går jeg for langt nå tar det lang til å komme opp igjen med 11 kmh motström!

Så er vi trygt inne i havnen. 3 km på Rhinen er nok for meg, men i morgen må vi videre, Huff og huff!

Idag har jeg vaert i båtbutikk. Siste dagen i Tyskland ser jeg den förste båtbutikken. Den har jeg nå tömt for de störste kulefenderne han hadde. I tillegg har jeg kjöpt skjöteledning, Europlugg og varmeovn. Nå skal fuktigheten ut! Det regner så mye at alt er rått og fuktig inne. Nå får vi gjöre som de store gutta og kople oss til land når vi er i havn. Det blir nok ikke ofte, men når det er surt og kaldt kan det vaere deilig. Og jeg skal si det hjalp. Da jeg var tilbake i båten med sykkelen fullasetet stod barometeret på topp, solen skinte og jeg vurderte å levere alt tilbake igjen. Nå kommer sola, i morgen skal vi til Nederland, idag er det bryllupsdag og alt er bare topp.

Nå orker jeg ikke skrive mer, ei heller lese korrektur. Dette er ikke net-cafe, det er net-disco. Det er mörkt, masse röyk og höy musikk. Jeg får komme meg hjem til kone og barn.

Hilsen fra Thullingene på tur!

Vilde, Dawn og Jarle

19. juli 2002:

Nye land kommer, og ting blir borte

Hvor er det blitt av sykkelen vår?

Hvorfor har THULE vaert på land?

Hvor er brillene til Dawn?

Hva skjer med PCn vår?

Hvordan går det med Vilde, båten og oss?

Hei, hvor hen du er i verden. Det er deilig, å sløve i skyggen. Nå har virkelig varmen kommet, og folk har begynt å snakke uforståelig. Vi er i Charlesville i Frankrike, og har kommet inn i den gamle tralten igjen med ett land i uka. Nytt land betyr også ny organisering av tastaturet; fir pjokket.

Sist jeg skrev var vi i Tyskland. Jeg satt på netcafe (disko) og skrev. Da jeg kom ut og skulle sykle hjem var sykkelen blitt påkjort av en bil. Ingen lapp, men noen hadde sett det. Ramma var grei nok, men hjulene var 8-tall begge to. Den kunne nok repareres, men jeg hadde ikke gitt mer enn 800 kroner for den, så jeg ville ikke bruke for mye penger på den. Braketten til barnesetet ville jeg dog ha, så jeg bar den hjemover for å få skrudd av den. Alle jeg motte spurte og grov om sykkelen, og tilslutt var det en som kjopte den. En noe beruset polakk kjopte sykkelen for 10 Euro, og skulle sette den istand hjemme i Polen. Verdifallet var raskt, men hva skal man gjore??

Men apropos penger, vi er godt vant til Euro nå. Det er et fantastisk system, spesielt for farende fanter som oss. En Euro er en Euro, enten den er dansk eller fransk. Priser er også lett å sammenligne. Noen konservative savner sine D-mark, men ellers virker de lokale også fornoyde med dette. Plastpenger derimot vil de ikke ha. Vi har med oss både VISA og Mesterkort, men de som tar kort tar bare lokale varianter. Derfor må vi oftere i minibanken enn vi onsker.

Om sykkelen ble borte i Tyskland var det verre i Nederland. Der mistet vi et blad på propellen. En morgen vi skulle dra avsted var det veldig kast i systemet og vi var sikre på å ha fått tau i propellen. Heldigvis var det kun 500 meter til en kran som kunne lofte oss, og vi kom opp bare noen timer senere. Da så vi et trist syn. En settskrue hadde losnet, og hele det ene bladet var borte. Volvo Pentaverksted var det også i byen, men det var stengt den dagen. Hva gjor man så når man henger der på nåde, og båten innenfor skal ut?

Så kom jeg til å tenke på reservepropellen. Thor Gunnar hadde lagt ved den gamle propellen da vi kjopte båten, og den lå fortsatt der han hadde lagt den. Heldigvis var den komplett og i orden, og kort tid etter var den på plass og vi på vei sorover igjen. Jeg tror vi imponerte litt.

Så var det farvel til Nederland og hei til Belgia. Det er det forste fine landet vi har vaert i, naturmessig sett fra båten. Det var nesten som å seile i Måbodalen. Belgia var fint, men veldig kort. Ikke rakk vi å miste noe der engang...

Men rett over grensen til Frankrike kranglet Vilde og Dawn. Brillene gikk i vannet, og briller synker raskere enn en håv kommer frem. Så nå har Dawn vaert hos fransk optiker, og laert seg mange nye nyttige gloser.

Frankrike har jeg gruet meg til lenge. Franske myndigheter og regulativer har vaert beryktet. Men nå var det slik at hun som styrte dette pa den grenseovergangen vi skulle passere hadde tatt sin hatt og reist, så vi fikk ingen vignett eller papirkontroll. Vi har folgelig ingen papirer på at vi har sjekket inn i landet heller, men hva skal en nå gjore?

Senere har vi hatt kontroll av både tollvesen og gendarmer, men uten problemer. Kanskje var det takket vaere Vilde som skrev og lagde et så forferdelig leven at de bare sjekket pass og båtpapirer. Ombord turde de ikke komme...

Vilde er fortsatt den store utfordringen. Det er utrolig slitsomt å reise med henne. Hun krever full oppmerksomhet hele tiden. Det gjor hun hjemme også, men der har en barnehage, besteforeldre og andre muligheter for avlastning. Her er det oss dognet rundt. Vi spoker ofte med at om vi klarer dette, så klarer vi alt!

Men Frankrike byr på flere utfordringer. Det er nesten ikke vann her. I Tyskland viste vi at det alltid var vann nok på kanalena, både i bredden og dybden og plass nok under broene. Her er vannstanden garantert til 180 cm, og vi stikker 170. Det er riktignok for vi lastet ombord, og for vi gikk inn i ferskvann. Jammen er jeg glad vi har blykjol. Kjolen taler et nok, jeg bare håper vi klarer å holde roret unna grunnstotningene. Det er nok ikke mye bånnstoff igjen på de nederste decimeterne...

Om kanalen er garentert til 180cm så er ikke havnene det. Kantene er skrå, og vaggen går ut i vannet så vi ikke kommer intil bredden. Derfor har vi tilbragt man en natt utenpå lektere eller andre store båter, så vi kommer litt vekk fra land og får nok dybde. Det forer jo til at vi blir kjent med folk, og en Nederlandsk lystlekter har vi blitt skikkelige kompisser med etterhvert. De skal også til Middelhavet, og vi folger hverandre nedover. Den ene dagen er vi på vin hos dem, den andre er de på vin hos oss. Vilde liker båten deres, som er 15-20 meter lång med god plass til å lope rundt både inne og ute. To store hunder er også med, og Vilde skal kose stadig og stott.

Nå for vi snart avslutte. Mitt franske post-internett-kort er snart tomt. Nytt batteri til PCn hjalp ikke, og hele greia er nå sendt hjem til Norge. Det ble 2 dagsbudsjetter i porto og emballasje.

De som bragte batteriet ned hadde ikke plass i sekken til en hel PC, så da ble det nye franske gloser på posten. Det virker som alle reisebrev skal tastes inn på nettcafe/postkontor. Ikke får vi lastet ned digitale bilder heller, og jeg vil tro Micke snart går tom for Vildebilder å legge ut på nettsiden vår. Aporops nettside. Der er det jammen aktivitet. Det er nå over 50 stykker som får reisebrevene mine, og det gir jo litt prestasjonsangst. Jeg viste ikke vi kjente så mange engang jeg. Nå kjenner jeg ikke alle da, flere ganger har jeg fått tilbakemelding fra ukjente som leser dette. Det er jo hyggelig. Enkelte har jo også Comfortina, mens andre skal nedover senere i år, og kanskje treffer vi på dem i en havn.

Nåja, postkortet teller nedover, dere horer fra meg igjen, et sted litt lenger sor i Frankrike.

Maas, Maas, Maas under hele kjølen.

V,D&J på thur.

9. august 2002:

Canal de Pest?

Ferskvann, Thule på fjelltur, middelalderen, besøk fra Norge, kakespisedagen, hyggelige nye venner, sluserekord, motorproblemer og Vildes temperament.

Er turen snart slutt?

Sist jeg skrev var i Charlesville, og nå er vi i Gray, langs elva Saonen. Vi er ferdige med det verste slusestrekket "Canal de l'Est", av noen kalt "Canal de Pest", av oss kalt "Canal de Fest". Så forskjellig oppfatning kan en ha av samme strekke. Rett skal dog være rett, og Canal de l'Est fortjener nok begge benevningene i vår reiseskildring også:

Ferskvann

De største problemene på dette strekket har vært mangelen på vann. Kanalen er full. Jeg ser det renner ut på alle overløp, men det er fortsatt ikke nok for oss. Vi går støtt på grunn, og vi har faktisk også hatt roret nedi gjørma. Det er ikke moro. Vi skal i utgangspunktet ha 10 cm margin på dybden, men båten flyter lavere i ferskvann, og vi har mye last med, så marginen er nok borte. Men vi kan ikke klage, for det første fordi jeg ikke kan fransk, og for det andre fordi jeg visste grensen var 180cm, og vi tok sjansen med åpne øyne. Jeg hadde jo håpet da, at de hadde gitt oss litt mer sikkerhetsmargin, men nei. Selv om vi mangler vann under kjølen får vi vann til mye annet. Den gamle Volvoen har nå blitt ferskvannskjølt uten stort engasjement . Vi er faktisk også blitt så fine på det at vi skyller cockpiten i ferskvann hver dag. Her skal ingen saltkrystall få tak.

Høydebegrensningen i Frankrike er 350cm. Jeg la meg bevisst litt under dette, på 340cm. Det var lurt. Selv ikke høyden har de klart å holde, og vi har flere ganger hatt omtrent en tomme klaring oppover. Vi har da kommet gjennom så langt, men de laveste broene bærer preg av at andre har truffet dem hardt. Et sted var det også malt på en kommentar til det franske vannvegvesen og de oppgitte 350cm….

Ting fra Norge og Lars Kyrre

Jeg har tidligere omtalt min PC en del. Den er nå i Norge, og både "ny" PC og ny tung propell er bragt nedover av min gode venn Lars Kyrre. Dere ser kanskje at jeg kan skrive med både æ, ø og å, (om det da ikke blir oversatt i cyberspace til noe mindre passende) Lars Kyrre er altså nå på besøk hos oss med sin Mona. For å plassere Lars Kyrre i verdenshistorien, eller i alle fall Thulehistorien, så kan vi fortelle at han er en gammel barndomskamerat av Jarle og Toastmaster i Jarle og Dawns bryllup. Han har gått et år på folkehøgskole sammen med Jon, skipperen på Pandion. Ellers kan det også nevnes at han jobber som arkitekt for en god venn av den ikke ukjente seileren Ragnar Kvam jr. Lars Kyrre er herved presentert, og hvilke sprell han finner på får vi komme tilbake til senere.

Canal de l'Est

Denne kanalen ble bygget for 100 år siden, for å skape infrastruktur for de østre deler av Frankrike. Jernbanen vant kampen om godstrafikken, og kanalen ligger her som et vitnesbyrd om fransk ingeniørkunst. Vel å merke for 100 år siden. Det har ikke skjedd stort siden da. Slusene betjenes manuelt, broene åpnes manuelt og det satses intet her. De sveiser litt i ne og ny når det er nødvendig, og vi har selv ventet i et slusekammer på at sveiseren skal bli ferdig. Jarle hjelper til med slusingen, og har blitt riktig så flink til å sveive. Industrialiseringen ble ikke som de håpet på, og vi reiser derfor fra småsted til småsted. Det går sakte, ofte ikke mer enn 15-20 km om dagen. Det blir som å reise fra Kodal til Andebu til Stokke til Ramnes. Nå må ikke de fra indre Vestfold bli fornaermet, men vi synes det blir litt kjedelig her når det mest spennende et sted kan by på er et bakeri, og dagens hoeydepunkt er en tur paa supern... Noen store byer har det jo også blitt, og Verdun syntes vi var den flotteste.

Motorsykkeltreff og middelalderfestival

Sjarmen med småsteder er at når det skjer noe er alle med. Vi kom tilfeldigvis til et motorsykkeltreff, og siden vi har hatt noe (?) kontakt med det miljøet tuslet vi i land for å se. Der var de livat! Hovedgata var stengt og det var bakhjulskjøring og forhjulskjøring, ølservering og musikk. I motsetning til norske treff var hele bygdas "sivilbefolkning" møtt opp for å være med. Det var nesten som å være hjemme og vi gikk entusiastisk rundt og fant den ene sykkelen tøffere enn den andre. Dagen etter var det igjen kun våre 17 dieselhester og 10 km/t.

En annen by vi var i hadde middelalderfestival. Der var det grilling av hele griser, oppvisning av gjeterhunder og gatene fulle av gjess. Gjett om Vilde var fasinert! Maten ble servert på trepletter og siden poteten ikke var kommet til Europa enda ble grisen servert med erter og kål. (Med påfølgende problemer dagen etter…)

Besøk fra Norge, og den store kakespisedagen.

Stadig og støtt melder flere seg på for å få reisebrev, og det er meget hyggelig. Flere tar også kontakt, og vi får mange positive tilbakemeldinger. En familie har også tatt turen ned og hilst på oss. De har båten liggende i Middelhavet, og skulle ned dit nå for å seile. På veien ned kom de altså innom oss og sa hei. De var egentlig på vei til Karibien en gang, men ligger fortsatt i Middelhavet. Med barn både yngre, jamngamle og eldre enn Vilde så vi muligheten for hyggelig samvær på Balearene, og skal møtes igjen der. De hadde tidligere erfaringer fra barneseilas, og anbefalte oss å begrense oss til Middelhavet i første omgang, noe vi tenker mer og mer på.

Til dette besøket hadde Jarle kjøpt inn kake. Det var en stor familie så han hadde kjøpt mye kake. Dawn som skulle servere trodde det var ostebaguette, og serverte derfor kjeks til kaffen. Jarle hadde noen dager tidligere kjøpt glansemiddel til oppvaskmaskin istedenfor oppvaskmiddel (Jeg kan ikke så godt fransk….) og holdt derfor kjeft i tro om at han nå igjen hadde bommet. Det hadde han ikke, og vi gomlet kake ombord i to dager til ende.

S/Y Tinka og sluserekord

På vår ferd ligger vi naa en del dager bak Pandion, og det kan nesten se ut som vi ikke treffes mer før vi igjen har saltvann under kjølen. Da vi i en havn så en annen norsk båt var vi derfor raskt borte for å presentere oss. Det var ingen dum handling. Der var tre generasjoner mannskap om bord, godt harmoniserte til våre to. Vi holdt følge med båten Tinka i en snau uke, og hadde mye moro sammen. Vilde ble raskt båtvarm hos Tinka og løp opp og ned og rundt på den 13 meter lange båten. 4-åringen om bord het Lars Ove, men Vilde kalte ham bare "Line" som er hennes uttalelse av Sindre (fra Pandion). Både voksne og barn frydet seg over nye bekjentskaper. Vi sluset over 50 sluser sammen, var på middelalderfestivalen sammen og hadde om bord hos dem både trekkspillmusikk og allsang. Siden også Tinka hadde stramt tidsprogram måtte de en dag forlate oss og fortsette ned til Lyon der båten skulle ligge og mannskapet dra hjem på jobb.

To av dagene med Tinka var slusedager. Da skulle vi over et fjell. Først var det 19 sluser opp på 4,5 timer, og Jarle var ganske sliten i armene etter å ha ligget fremst i dem alle. Det er hardt å holde båten på plass når en skal opp. Den neste dagen skulle vi ned, og vi hadde 33 sluser til neste havn. Nedoverslusing er bare moro, og vi tøffet av gårde i skog, fjell og mark. Litt rart, siden vi egentlig er på båttur, men, men. Litt utpå dagen fik vi hast. Ville vi klare 33 sluser på en dag? Det var automatsluser, og vi melder vår ankomst med en liten fjernkontroll. Et raskt overslag på tid pr sluse og km pr time fortalte oss at vi kunne klare det om alt klaffet, men hvordan får man alt til å klaffe i Frankrike? Et lyst hode hos Tinka fikk en genial ide. Han landsatte sykkelen, tok med seg fjernkontrollen og syklet i forveien. Dermed var alle slusene foran oss klare, med fullt kammer, åpne porter og grønt lys. Så snart begge båtene var inne dro han i startspaken og syklet videre til neste sluse, mens vi gjorde tampene klare. Hei hvor det gikk, og 20 minutter før stengetid gikk vi ut av siste sluse for dagen, etter å ha jobbet effektivt fra 0900 til 1810. Suksessen ble feiret med et restaurantbesøk på kvelden. Der fikk Vilde barnestol med hjul, og Lars Ove var sjåfør.

Motorproblemer

Ser vi bort fra tapet av propell har vi kun hatt et problem med motoren. Det var en dag den ikke ville stoppe (!). Stoppmekanismen ble aktivert fra både cockpit og motorrom. Samtidig ble dekompresjonsventilen åpnet og Jarles sandaler svidd av mot svinghjulet. Ingenting hjalp. Struping av både lufttilførsel og dieseltilførsel gav heller intet resultat. Det var like før jeg ønsket Morten hadde vært om bord med hagla. Hvordan i huleste stopper man en løpsk dieselmotor som ikke vil høre på fornuft? Løsningen fant vi mer eller mindre tilfeldig da Frank fra Tinka kuttet tenningen (som ikke holder en dieselmotor i gang) Motoren stoppet…..!

Den eneste logiske forklaringen vi fant var at startmotoren måtte ha vært innkoplet, og det var grunnen til at intet ville stoppe den. Nå er imidlertid alt i orden, selv om Jarle irriterer seg Volvogrønn over teite oljetappefasiliteter og korte vedlikeholdsintervaller. Oljeskift hver 50.ende time er kanskje greit hjemme, men her er 50 timer en ukes gange, og oljeskift en gang i uka er i overkant av hva selv Jarle synes er festlig.

Vilde, Dawn og Jarle

Vilde sover godt igjen, etter en tids plundring. Dawn og Jarle sover også godt, like lenge som Vilde. De er utslitt når Vilde legger seg. Vilde har mye humør, men klarer ikke å disponere det. Enten er alt moro, hun skravler og ler, klatrer og synger. Ellers er alt galt og ingenting hjelper. Hun begynner å bli flinkere til å leke med seg selv, men krever fortsatt mye oppmerksomhet. Vi gleder oss alle til seilbåten Thea kommer ned, med Vibeke, Bengt og lille Theodor. Da får Vilde igjen fast lekefølge. Inntil da er det slitsomt, og vi begynner å forstå hva familien Holt mente med at vi skal glemme Karibien og satse på Middelhavet. Vi tenker mer og mer på det, og når folk nå spør meg hvor vi skal er det lenge siden vi har svart Karibien. Nå svarer vi at vi skal prøve å nå Middelhavet. Nå er det medstrøms og nedoverslusing dit, men fortsatt tre ukers gange. Vi håper vi "holder ut". Det er synd at en enkelte dager må bruke den betegnelsen, for det var ikke meningen. Jarle begynner å forstå hva den gamle seiler Per Tangvald mente da han sa at alderen fra 1-3 år var den verste. Under 1 år ligger de i kurven sin og sover, over tre år kan du snakke fornuft til dem. Vilde blir to i september…. Vi skulle jo egentlig ikke reise før neste år, så kanskje tar vi en pust i bakken og fortsetter neste år? Noen dager er det i alle fall fristende, men så er det jo rasende festlig de dagene Vilde er i godt humør da, så vi vil jo ikke hjem. Vi får se hva tiden bringer, neste reisebrev kan i alle fall kanskje bli spennende….

Vi lar høre fra oss!

Vilde, Dawn og Jarle, et sted i Frankrike

15. august 2002:

Are you really one-eighty?

Besøk fra Norge av Mona og Lars Kyrre.

Regn, og mer regn. Resturantuken.

"Are you really 1,80m?" og "Why don't you go to Volvo Penta?"

Vilde faller i vannet.

Besøk fra Norge

Mona og Lars Kyrre kom ombord for en ukes tid siden, og har nå reist videre. En uke går fort, spesielt her hvor alle ukedager er like. Vi fikk prøvd båten med fire voksne om bord, i tillegg til Vilde. Det fungerte i grunnen greit, men god plass var det dog ikke. Det var mye tåke og regn denne uken. For de to tilreisende ble det kanskje ikke som forventet. Istedenfor en uke med sommer og sol i syden, fikk de en uke som var trang og våt. Vi er etter hvert blitt vant til regnet, og spretter ut og inn av båten etter hvert som bygene kommer og går. Regnet til tross hadde vi også artige stunder.

Resturantbesøk og mat

Så langt på reisen har vi ikke blitt rent ned av besøk, og selv om det er blitt noe restaurantspising sammen med folka på Pandion så har vi stort sett spist mat vi har laget selv. Vi liker å lage mat, og det passer vårt reisebudsjett og familiesituasjon godt. Vilde trives bedre løpende rundt en grill enn sittende stille på en stol og vente på mat som burde vært her for en stund siden. Denne uken ble annerledes, og nå spiste vi "ute" annenhver dag. (Ute spiser vi jo for så vidt hver dag..) Nå ble det velkomstmiddag, midt-i-ukamiddag og farvelmiddag. To av Lars Kyrres gode egenskaper er at han er glad i mat og at han står tidlig opp om morran, (Og i tillegg kan han fransk). Han ble derfor ansvarlig for å få morgenbrødet om bord før avreise. En morgen drøyde det merkelig lenge før brødet kom, enda han hadde hatt "Boulangerieresearch" kvelden før. Da han kom hadde han kaffekjelen full av bjørnebær han hadde funnet langs veien, og sammen med Jarles medbragte pose vaniljesaus ble det en ypperlig dessert til den dagens middag.

Nok om mat, så litt om Champagne

Et sted (hvem husker hvor?) klasket vi båten til en betongbrygge litt før selve sentrum. Jarle hadde sett en lekeplass og visste hvor populært det er hos båtens yngste. Lars Kyrre ble grillmester og kom på et vis i snakk med en badende franskmann. Han avslo høflig og hyggelig vårt tilbud om en øl mens vi ventet på maten. Etter hvert kom det flere franskmenn og -kvinner, og en av dem var visstnok gammel olympisk mester i synkronsvømming. Hun avslo bestemt med kommentaren om at dersom hun ikke fikk Champagne så kunne det være det samme. Hun drakk visst bare det. Men flink til å svømme var hun. Vi syntes Champagnedama var noe snodig, og senere på kvelden kom franskmanen bort og presiserte at hun ikke var full, hun bare var sånn. Nå snakket franskmanen tysk, så den olympiske mester ikke skulle få det med seg.

Saint-Jean-de-Losne og leiebåter

I og nær byen Saint-Jean-de-Losne kommer to kanaler ut i elven Saonen som vi nå går på. Slikt blir det trafikk, liv og røre av. Det er mange leiebåtbaser i nærheten, og de stygge plastboksene som knapt kan kalles båter er overalt. De svirrer rundt i elven uten mål og mening. De kiler seg fast i slusene. De fortøyer på de merkeligste måter. I en sluse traff en leiebåt akterspeilet vårt. De var danske og jeg hoppet i land for å hjelpe dem med fortøyningene (de kunne jo ikke hoppe selv.) De ville ha begge fortøyningene foran båten , men jeg fortalte dem at de da ikke ville kunne holde sin båt unna vår når vannet forsvant under dem. De måtte også lenger bakover da jeg mente de to centimeterne margin til min båt var for lite. (Jeg ville ikke ha dem i akterspeilet enda en gang.) "Ja, selvfølgelig" svarer dansken og forsøker å flytte båten bakover ved selv å gå bakover på sin egen båt..

Jeg tar hans ene tamp, slår den om en puller godt bak båten hans og går tilbake på min plass om bord. Siden har vi fått en leiebåt med engelsk besetning i akterspeilet mens vi lå til kai, og selv om man kjører rett inn i hjemmet til folk passer visstnok et fårete glis bedre enn en unnskyldning. I en 200 meter lang sluse på Saonen skulle vi dele plass med en leiebåt.

En leiebåt er en for mye, og jeg la meg helt fremst i slusen, med håp om at han la seg bakerst. Båten, med en liten Union Jack i baugen, fikk første tamp i land nettopp i baugen. Båten hadde god fart, og ingen andre av de seks på dekk fikk feste, så båten fortsatte selvfølgelig, svingende rundt sin egen baug til de lå på tvers i slusa. Da så vi den store Union Jack de hadde hengende midtskips. Før vi dro advarte min gamle venn Bjørn Inge oss for leiebåtene. Jeg forstod ikke hva han mente før vi kom hit, men nå forstår jeg det.

Så til Saint-Jean-de-Losne

Kartboken vår sier (Ja, Bjørn Inge, kall oss gjerne puddinger, men vi har kjøpt kartbok i tillegg til NAF-bok.): ". Saint-Jean-de-Losne really deserves the title of regional capital of Inland Navigation." Siden vi ikke har sett en skikkelig båtutstyrsforetning siden Nederland utstyrte Jarle seg med barnevogn (les: handlevogn) og VISA-kort og gikk på tokt. Forretningen var vel knapt større enn vår egen "Skipperbua" i Sandefjord, men jeg dristet meg til å spørre om oljefilter til min etter hvert tilårskomne men trofaste Volvo. Jo, han kunne klare det, men han hadde hatt en del problemer med sine piratfiltre på Volvomotorer (Jeg har hatt lekkasje på alle mine piratfiltre fra Maritim i Arendal.) But why don't you go to Volvo Penta? sier han, og før jeg rekker å svare at det er langt hjem til Sverige, og at jeg egentlig skal sørover, peker han over bassenget og på en gammel sliten lekter som ligger permanent fortøyd der. Jeg kommer meg dit i en fart, og finner en hel lekter full av båtutstyr. (Far, du må overføre mer penger til brukskontoen, de hadde mye fint der.) Med full handlevogn og tomt VISA-kort kom jeg lykkelig tilbake til båten den kvelden, blant mye annet tre oljefiltre rikere (denne gangen orginalfiltre.)

Are you really 1,80m?

Are you really 1,80m? spurte havnemesteren oss i en havn, da han så skiltet vi har i baugen. Han måpte da vi sa vi hadde kommet gjennom Canal de l'Est. Marinaen var trist og vi tok turens hittil raskeste havnebytte etter å ha fått ryddet plass blant leiebåtene i byhavnen. Dagen etter fikk vi besøk av en nederlender på vei nord og hjem. Han hadde vært i havnen og hørt ryktene om vår dybde, og hadde tenkt seg Canal de l'Est selv. Han stakk 1,85m og lurte på om vi hadde hatt problemer. "You will make it" sier jeg, "You just hit the ground some times, go back and try again. No problem with such a strong boat as yours." Jeg så han ble blek, og ikke likte tanken på grunnstøting, og min kommentar om at det bare er sand (og litt stein) hjalp ikke mye. Han hadde vært ute i 2 og et halvt år, og hadde et barn da han dro, men to barn nå. Praten gikk lett og jeg beklaget meg over den vanskelige situasjonen med små barn om bord. "I know what you mean. One is OK, but two.., sier han og kikker bort på de to som har begynt å krangle. Nå er også jeg blek, der jeg står og tenker på Dawns utvidede verpeplaner. Bleke, men fattet går vi til hver vår båt.

Alene igjen, og penvær

Da sommerturistene var lei av regnvær og satte kursen hjem kom finværet. Siden de dro har vi spradet rundt i tanga og fått jobbet mer med fargen. Tre dager etter at de reiste har vi vært i badeland to dager på rad. Vilde elsker å hoppe fra kanten, og Jarle prøver etter beste evne å ta imot. Vilde elsker også å stikke av fra sin far og på en liten utstikker i bassenget falt hun uti på den andre siden av der Jarle stod. Jeg skal si det gikk fort å komme seg opp av vannet, over utstikkeren og ned på andre siden. Vilde spyttet litt vann da hun kom opp, men var nok mest forskrekket over at ingen hadde telt 1-2-3 før hun fikk vann i ansiktet. (Hun har gått på baby-svømming siden hun var 3 måneder, og er vant til å ta seg vann over hodet.) Jeg husker fortsatt hvordan blikkene våre møttes mens hun sank med ryggen ned og jeg spratt over

utstikkeren.

Uvær på kontinentet? Og jentenes hjemreise

Vel har vi hatt mye regn på turen, men da det kom en SMS med spørsmål om vi klarte oss i uværet lurte vi litt. Senere så vi overskriftene i Aftenposten (på nett) og forstod sammenhengen. Vi har det fint, og flommene dere hører om hjemme er ikke her. Det må være i de østlige deler av Europa. Fra nå er det bare utforbakke, og det er nesten ikke sluser igjen. Det er 400 km til saltvann, og vi regner to uker på turen. Når vi kommer dit setter jentene seg på flyet og flyr hjem til familie og venner i Alta. De tar seg en pause og ferie fra ferien, mens Jarle tar båten på land for shining, propellbytte og rigging. Nytt Middelhavsmannskap mønstrer på og vi seiler båten ned til Balearene der jentene kommer på igjen for å bade og kose seg frem til "Thea" tar oss igjen. (Fam. Andersen har nå forlatt Norge og kommer etter oss.) Der skal vi bare kose oss uten å tenke på antall kilometer og antall sluser. Vi er lei begge deler nå, men trøster oss med at på kanalene er det ingen værmelding å ta hensyn til. Navigeringen er enten medstrøms eller motstrøms, og (gitt at man har kanalbåt...) der det er vann er det vei.

Vilde

Det går bedre med Vilde for tiden. Hun plukker opp stadig nye ord. Noen lærer vi henne, men de fleste kommer hun med selv. Pappa heter nå mer og mer Jarle, men for sikkerhets skyld sier hun ofte "Pappa, Pappa, Jarle, Jarle, Pappa!" Vi begynner å bli bevisste på hva vi selv sier også. F.eks sier vi jo alltid land med på foran, altså "på land" Dermed tror Vilde det heter P'Lan. Hun ser og hører ting vi ikke legger merke til. Plutselig kan hun rope "Tog, tog" men vi ser intet tog. Idet vi skal si at det ikke er noe tog her, så hører vi et tog i det fjerne. Vilde hører det alltid først.

Det er lett å kreve mye av Vilde. Det er lett å glemme at hun ikke engang er to år. Egentlig er hun veldig flink. Man skal ikke kreve for mye av en toåring. Sitte stille kan hun gjøre når hun begynner på skolen, og nå er hun alt for engasjert til å høre på to trøtte foreldre. Skal vi være ærlig er det nok Vilde som har taklet overgangen til båtlivet best. Temperamentsfull vil hun alltid være, og fire vegger som hus ville ikke endret det. Om en uke kommer min søster Kirsti ned, og da skal hun virkelig få prøvd seg som tante!

Bare noen dager til nå, så kan vi begynne å snuse etter saltvannslukta.

Mange hilsener fra Thullingene på tur.

24. august:

Byen det er vanskelig å reise i fra

Etter et lite kappløp med tiden nådde vi frem til stedet der TINKA skulle ligge de neste 4-5 ukene, og vi fikk tatt et endelig farvel med Else og Frank. De skulle reise hjem til Norge og Kina for å jobbe, før ferden skulle fortsette. Vi fortsatte dagen etter.

LYON

Neste sted på ruten var Lyon. Sist Dawn og Jarle var på kanaltur var hos SMIRNOFF. Vi mønstret da på i Lyon, og hadde et positivt inntrykk av byen. Men det er en storby, og det er nå en familietur vi er på. Derfor var vi (spesielt skipperen) skeptiske til å ligge her. Vil det være trygt og vil det være fint for Vilde der? Vår bortimot utmerkede kartbok fortalte følgende: "In the big city nothing special has been arranged for pleasure boats on the Saone, but you will always find a mooring place at one of the numerous quays, between two barges." Det er tross alt Frankrikes nest største by, og her er man henvist til industrihavnen. Skipperen var som sagt skeptisk, men Dawn ville nå i alle fall se. Da vi kom var det jo ganske fint. Vi så den nederlandske båten SYMBIOSE og visste det var dybde nok, så vi klasket til. SYMBIOSE er også på familietur ett år til middelhavet, men har barn store nok til å underholde seg selv. SYMBIOSE dro etter noen timer, men vi ble. Vi hadde jo lagt til, og så ille var det jo ikke. Det var faktisk ganske fint, med gågater og (jente-)handlebutikker kort vei fra båten. I ettertid har vi fått høre at den tidligere omtalte "Svensken" hadde innbruddsforsøk der, men at det gikk relativt greit.

Jarle fant lekeplassen, og da han neste morgen skulle dit igjen traff han den samme far og datter som dagen før. Vi kom mer i snakk enn dagen før. Hans lille jente var 3 år, men det var umulig å få henne til å leke med andre barn. "Impossible" sa han. "Da må vi jo gjøre et forsøk", tenkte jeg, og forsøket bar frukter. Ikke lenge etter løp det to små jenter rundt og skrålte og lekte med hverandre.

De bodde i Lyon, og kjøkkenvinduet hadde utsikt til lekeplassen. Siden han var herfra og hadde en jente på tre forhørte jeg meg om hva en barnefamilie kunne gjøre her i byen. Han anbefalte en stor bypark, med lekeplass, dyr og mye moro. Det endte med at vi dro dit sammen, begge familiene. Men først ble vi invitert på kaffe og is hjemme hos dem, så vi kunne vente til den værste heten hadde gitt seg. Parken var kjempeflott, og senere ble det varm lunch hos dem, og omvisning i båten hos oss. De syntes nok vi bodde litt kummerlig, for siste kvelden ble vi invitert på dusj.

Dermed gikk det noen dager i Lyon, og byen vi bare skulle suse gjennom gav noen av de fineste dagene vi har hatt. Som en bonus ble det enkelt å hente vårt nye mannskap. Jarles søster Kirsti fløy til Lyon, og vi ble der til hun kom.

NARIDA

I Lyon traff vi også en annen norsk båt, NARIDA. Her presenterer man seg jo for alle med kors i flagget, og dette var veldig hyggelige østfoldinger. Vi reiste sammen fra Lyon, men de hadde lagt opp til lengre dagsetapper enn oss, så følget skulle ikke vare lenge. Men nå er det ikke så lett å finne steder å ligge langs Rhonen, som vi nå er kommet på. Derfor ble det samme havn som dem igjen. Dagen etter tok vi atter farvel, men alle våre tenkte stoppesteder var uegnede og vi lå igjen sammen med NARIDA. Det ble etter hvert en vane å gå gjennom det vanlige "Takk for nå, og lykke til videre" på VHF'en, for så senere å komme til bake med: "Vi blir med dere inn i neste sluse likevel vi…" Wenche og Jacob skriver også reisebrev, og om dere vil kan dere lese mer om NARIDA på http://narida.doc.no/

Nå har vi kommet til Avignon, og det lukter lavendel over hele området. NARIDA ligger trygt ved vår side, og i morgen tidlig skal vi reise sammen igjen, etter å ha ligget her noen dager. (Jeg tror vi begynner å bli smittet av havnesyken allerede…) Det blir en spesiell dag i morgen. Da har vi nemlig tenkt å ta de siste 80 kilometrene til Middelhavet. Om alt går som det bør har vi i morgen krysset et kontinent med havseiler. Da har vi stått gjennom Europa i 10 kmh. Det vil bli en uke før tiden, og det er nesten tre måneder siden vi forlot Norge. Det skal bli rart å forlate vannveiene, for vi har nesten begynt å bli litt glad i dem…..

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle

Kontinentkryssere

2. september:

How is your rat today?

Komplikasjoner på siste strekk til middelhavet. Jentene er i Norge og Jarle på hotell.

Forrige reisebrev sluttet med at vi dagen etter skulle til Middelhavet. Så enkelt skulle det ikke være. Vi kom oss av gårde og hadde god tro på å nå Port St. Louis i løpet av dagen, og der begynner middelhavet. Like før Arles begynte himmelen å mørkne, så vi besluttet å stoppe i der for å se det an. Ikke engang det rakk vi, for da uværet kom over oss var det umulig å se noe som helst. Vi så været komme som en vegg mot oss, og i siste liten fikk jeg lagt båten til en 10 meter høy industribrygge der det var skiltet en dybde på 4 meter. Dybden er jo som dere etter hvert vet vårt store problem på kanalene. Dawn passet Vilde nede, mens Kirsti og jeg fortøyde båten som best vi kunne, mens været raste rundt oss. Det var da jeg tråkket på et trappetrinn som var ødelagt. Høyre bein gikk tvers gjennom ståltrappa med innsiden av kneet mot ett trappetrinn og utsiden av låret mot trinnet over. Det gjorde forferdelig vondt, men det var først etter at været begynte å roe seg at jeg oppfattet hvor ille det var. Uværet forsvant like fort som det kom, og etterlot seg bare et vanlig regnvær.

En halv time senere var det jeg som lå nede og passet Vilde. Dawn kjørte båten den siste biten til Arles, mens jeg lå i ro med beinet høyt. Det er i slike situasjoner man tenker på den gamle regel om at det er viktig at alle om bord kan alt. Heldigvis har Dawn kjørt båten før, og hun og Kirsti klarte fint å få båten ned og legge den til kai. Jeg har en fantastisk kone! Hun var engstelig, men hun klarte det.

Mens jeg lå nede og akket meg fant jentene både sykehus og drosjebil. Jeg kom meg av gårde, og med mine svært begrensede franskkunnskaper måtte jeg bare peke på såret på sykehuset. Heldigvis var det en utvendig skade som var lett å se, så de fikk sydd meg sammen igjen. Om noen dager må jeg på mitt fortsatt bedrøvelige fransk finne en lege som kan ta stingene ut. Hittil har jeg hatt fastlege på kanalene, for om bord i den tidligere omtalte SYMBIOSE er det en lege. Hun har sett på såret nesten hver dag, og sier det ser bra ut. I dag har de heist seil og reist mot Tunisia, men det er en annen historie.

På grunn av dette kom vi oss ikke til middelhavet før den 27. august, men det er fortsatt før vår planlagte dato den 1. september. Havnen heter Port St. Louis du Rhone, og er en liten havneby med 6 forskjellige verft og et enormt antall båter. Jentene ble noen dager, men fredag den 30. kjørte jeg dem til flyplassen i Nimes, og like etter var jeg soloseiler. Skummelt og spennende.

Men alene er jeg ikke. Jeg har mye selskap her nede, av hyggelige mennesker og av mindre hyggelige blindpassasjerer. For å ta det mindre hyggelige først så har en rotte mønstret på THULE, helt uten klarering fra skipperen. Den kravler rundt i båten om natten, spiser ledninger, gasslanger og teak. Jeg har to musefeller, to rottefeller og fire skåler med rottegift stående rundt omkring. Jeg har en gal nabo som har funnet frem sin pistol og skutt med noe jeg har forstått skal være tåregass (eller noe der omkring). Ingenting har foreløpig hjulpet, og jeg ser rotta hver natt. Siden rotta ikke er redd for meg, så er jeg redd for den. Den kan ha all verdens sykdommer, og de vil ikke jeg ha. Derfor sover jeg dårlig om natten, og som oftest i cockpiten. En dag var jeg så sliten at jeg tok inn på hotell. Der fikk jeg dusjet både kveld og morgen, og etter en god natts søvn gikk jeg atter i gang med rottejakten. Hotellet var ikke så dyrt. Det kostet det samme som to døgns havneleie, og siden jeg ligger på en av de få gratisplassene sparer jeg det fort inn. Jeg trodde i alle fall det var gratisplass, inntil havnesjefen for en time siden kom og jaget oss alle. Uerfaren som jeg var, er jeg den eneste som måtte gå. Alle de andre hadde "engine trouble", "appointment at the yard" eller "leaving during the day." Vi ligger her fortsatt alle sammen, og kommer han tilbake får jeg vise frem rottefelle og gift samtidig som jeg peker på stingene på kneet. Det må vel gjøre susen.

Alle vi som ligger her på "gratisbrygga" er som en stor familie. Vi prater og ler sammen, og hjelper hverandre om noen skulle trenge det. SYMBIOSE som vi har vært sammen med reiste i dag. NARIDA reiste for noen dager siden. PANDION er på full fart over mot Barearene, og prøver å ta igjen aleneseileren Håkon i ZIPOLITE. Nordmennene er altså borte, men andre har kommet til. Den tidligere omtalte Svensken (Gunnar) har kommet med sin FRIDA, og har hjulpet meg med å få masten på plass. Sune i RONJA som jeg har hatt en del med å gjøre på langturlista på nettet ligger her. Den norske Bavaria 34 WALTZING MATHILDA har kommet, og de har gått sammen med svensken mye av den tiden vi ikke har gjort det. Her er et nederlandsk par som har seilt i 18 år, men som nå er lei. Derfra har jeg fått kart over Balearene og en nyttig middelhavsbok. Han overtok mitt stativ for å bære bommene på dekk på veien opp kanalene. I dag skal han kjøpe mer tåregass til sin shotgun, og vi skal fyre løs ti skudd og så tette alle luker. Det går på norsk, svensk, engelsk, fransgelsk, svårsk, englensk og veivende armer, men "man klarar sig" som Gunnar sier.

Her i Port St. Louis blir jeg liggende til midten av september. Da mønstrer Merete og Helge på, og vi seiler så snart vi får god værmelding. I løpet av den tiden skal jeg drepe rotta, rigge båten, pusse opp båten etter kanalturen, montere vindror, og ikke minst finne ut hvor vi skal. Det er denne tiden jentene skal være hjemme. Da slipper de å gå rundt her mens jeg jobber, og de slipper en overseiling de gruer seg litt til. Etter det skal vi ligge mer stille, og håper det fungerer bedre med Vilde. Planene må man lage underveis etter hvert som man ser hvordan ting fungerer. Karibien har vi avskrevet, det blir for hardt for oss med barn om bord. Vi tenker på å enten følge SYMBIOSE til Tunisia, et spennende og billig sted vi vet for lite om. Alternativet er å følge i PANDIONS kjølvann til Spania. Trygt og godt, men kanskje ikke så eksklusivt. Det beste ville vært å komme seg til Kanariøyene, men det er tøft å komme seg hjem derfra. Både vind og strøm går sørover, og jeg vi ikke ha med Dawn og Vilde på et så langt strekk. Men finner jeg mannskap derimot, tror jeg vi satser på Kanari. Har du noen uker fri neste vår….????

Hilsen

Vilde Sofie, Dawn og Jarle

Kontinentkryssere

13. september:

- Du har gjort hol i min båt!

Jeg sitter i Port Saint Louis og det er høst. Port St. Louis er stedet Gud glemte, og jeg ikke kommer meg ifra. Jeg har vært her i over to uker nå. Det er to døgns seilas til Menorca og jeg har flere ganger vurdert å seile dit alene. Men så har hver dag gått så fort at det er blitt utsatt. Nå er det bare noen dager til mitt mannskap kommer på, så nå blir jeg. Når de så kommer, er det ikke lenger noen grunn til å bli her.

Rotta

I forrige reisebrev skrev jeg om mitt nye mannskap, Rotta. Han har nå heldigvis mønstret av. Jeg hadde lagt ut alle mine feller, samt en god del gift på strategiske steder. I cockpiten satt jeg klar med en luftpistol min gale nederlandske nabo hadde lånt meg. Jeg må ha slumret av for jeg våkner plutselig av et smell, og ser rotta ligge på kjøkkenbenken ved siden av en utløst rottefelle. Den sitter ikke fast, den er ikke død, men den ligger litt fortumlet ved siden av fella og ser stjerner og planeter. Jeg legger an det beste jeg kan og sender den en liten blyladning i buken. Den rykker til, og roer seg noe ned. Med arbeidshansker og håv bæres rotta de få hundre meterne over til Rhône, og kastes utti. Klokken er 0230, og kampen er over. Jarle har vunnet tilbake sitt skip!

Siden har jeg, med unntak av en natt, vært alene om bord. Skjønt sikker er jeg vel ikke. Både om natten, og under den nesten daglige siestaen hører jeg lyder fra de 18 ungene jeg fantaserer om at den har fått. Jeg synes jeg hører at det krypes, gnages, krafses og spises overalt. Det var nok bare den ene rotta, men den har satt spor, både i båtens utstyr og i skipperens minne. Huff, jeg håper det gir seg.

Mennesker kommer og går

Det er ikke bare rotta som har forsvunnet. De fleste andre vi har møtt på kanalene har fått sine master på og forsvunnet ut i det store salte hav. Det er hele tiden oppbruddsstemning her. Alle sjekker værmelding og alle skal i veg bare været blir bra. Det er litt trist, for man blir fort kjent her nede. Ser man noen med kors i flagget er man venner med en gang. Vi har hatt mange fine opplevelser sammen og mange fine dager og kvelder på brygga.

Svensken, eller Gunnar som han nå egentlig heter, og jeg har holdt mye i hop i det siste. Vi har sluttet å leke katt og mus med Capitaineriet. Vi har lagt oss pent i gjestehavnen og betaler vår havneleie med glede (?). Her jobber vi på båtene våre og tiden går i grunnen utrolig fort. Trikset er å hele tiden ha noe man skal gjøre, men ikke jobbe så fort at man blir ferdig. Da blir det aldri kjedelig. Man er alltid på vei for å ordne noe, men har alltid tid til å stikke innom en båt på veien. Noen trenger hjelp til å hive påhengeren på gummibåten, andre har en kake som skal spises (som regel meg.). Svensken og jeg spiser ofte sammen, det er hyggeligere enn å spise alene. Det vekker dog noe oppsikt der vi sitter på kaien med Kryssarklubbens grill og lager mat, men du verden så godt det blir.

Overnattingsbesøk

Lørdag var det atter grilling på brygga, og like bak oss var det motorsykkeltreff. Som tidligere nevnt har de jo sånt i byen i dette landet. Siden både Gunnar og jeg er gamle "Bikere" så måtte vi bort og kikke. Vi kom i snakk med folk, og den kvelden endte det med at jeg hadde overnattingsbesøk i THULE. Jeg følte meg ganske trygg på den karen. Vi hadde hatt samme typer sykler, han var Citroënmekaniker og kjørte 2CV. Sånne folk kan man like.

Uvær

Været i Middelhavet er veldig greit. Enten blåser det ingenting, eller så blåser det alt for mye, og som regel fra nord. Sist helg blåste det fra sør, og med en styrke jeg sent vil glemme. Det var vind og regn i ufattelige mengder. THULE lå med rumpa mot været og likte seg ikke. Jarle satt inne og fikk ikke sove. Han likte seg ikke han heller. Da uværet hadde gitt seg hørte vi at det var av såpass dimensjoner at det var nevnt i norske nyheter. I dagene etter nådde det oss historier om dammer i Rhonens sideelver som hadde gitt etter for vannet, og om 19 omkomne. Om det er en historie med innslag av de kjente fjær og høns vites ikke, men jeg er i alle fall glad vi lå trygt i havn her nede. Jeg har en soloseiler litt lenger ut på brygga. Han har seilt før, og da det hele hadde gitt seg sa han bare "Crazy weather!" før han gikk for å hvile ut.

Antares

Jeg har jobbet mye med båten i det siste, som sagt for å få tiden til å gå. Den siste uken derimot har det neste ikke blitt noe THULEjobbing. Grunnen er omtrent som følger: En svensk Allegro 33 kommer inn i havnen, og to søte svenske jenter i sin beste alder hopper i land. Den ene reiser raskt tilbake til Sverige, mens den andre blir igjen for å sette båten på land. På en uke skal alt ordnes før båten skal forlates ett år. Dette kan aldri gå bra. På en eller annen måte ender det hele med at både Gunnar og jeg tilbringer de neste dagene med jobbing på ANTARES. Ikke bare har vi rigget våre to båter for seilas, men jammen er vi i gang med å rigge ANTARES ned for ett års velfortjent hvile. Og hvilket tempo og arbeidslyst det ble i radarparet Gunnar og Jarle! Jenny har sin fylle hyre med å koke kaffe, hente verktøy og notere på sin lange liste over ting som skal gjøres før båten atter skal på vannet. Både Gunnar og Jarle ser på hverandre og lurer begge på hvor denne plutselige ar!

beidslyst kom fra. Utrolig hvilken effekt nærværheten av en svensk skjønnhet kan ha. (Og for mine venner som spør om slikt: Nei, det ble ikke noe. Det hjertet er fylt av renner munnen over av. Jeg prater alt for mye om mine tre jenter, Vilde, Dawn og THULE til at slikt kan hende.) Nåja, det er i forbindelse med denne jobbingen hun en kveld ser meg dypt inn i øynene og sier: "Du har gjort hol i min båt!"

Snart tomt, og snart fullt

Nå har Gunnar og jeg kjørt Jenny til flyplassen i Nice. Det er ca 55 landmil i en dieselbil lånt av noen andre svensker. Det var en opplevelse jeg sent vil glemme, i en bil som bråkte noe helt utrolig. Gunnar har levd en stund og vært med på mye, men ikke noe slikt som dette. Som han sa: "Jeg er vant til mange slags landbruksmaskiner, jeg har kjørt både traktor og selvbinder, men aldri noe som bråker som dette."

Jenny var den siste i en lang rekke venner som har reist av sted. Nå er det snart tomt for kjentfolk her. Det er veldig gøy å bli kjent med nye mennesker, men det er også litt trist at en må ta farvel med like mange. Jeg trøster meg dog med at jeg neste uke får Merete og Helge om bord og at det da i alle fall blir fullt liv her. Jeg har også hørt fra Vibeke og Bengt i THEA. De tar innpå og er her snart de også. Kanskje ikke så rart de tar innpå, når jeg ligger stille.

Men nå sitter jeg altså alene i båten. Høsten begynner å gjøre seg gjeldende, og det er snart på tide å komme seg av gårde. Spansk gjesteflagg er innkjøpt, og båten er klar.

Beste hilsner fra Jarle

30. september 2002:

Det finnes to typer motorbåter

Hvordan har det nye livet blitt om bord? Hvem har mønstret på, og er alle like velkomne? Hvordan er det beryktede Ibiza, og hvorfor bader Jarle i havnebassenget?

Det er nå slutten av september, og det er snart to uker siden mitt nye mannskap mønstret på. De kom på i Port St. Louis, og vi har nå endelig kommet oss av gårde derfra. La meg først få presentere de nyankomne:

Merete

Ung og vakker jente, nettopp kommet ut fra en lang og hard utdannelse ved BI. Kombinert med noen års bakgrunn som amerikaner burde dette love godt for en god økonomisk karriere. Foreløpig får hun brynet sine meninger på skipperen, en radikal miljøverner som forebereder seg på å bli 30 år og konservativ.

Helge

Jordnær bygningsingeniør med sans for å jobbe med vedlikehold av båt. Helge er også motorsyklist, og har i tillegg sans for biler med 4WD og alt for store hjul.

Kakerlakken Kalle

Gleden over å ha blitt kvitt rotta og fått om bord de to førstnevnte var stor. Da vi på Ibiza oppdaget at det var enda flere som hadde mønstret på ble vi noe nedstemte. Kakerlakker er et velkjent langturfenomen, og helt harmløst. Det er bare litt ubehagelig når de løper over ansiktet ditt om natten. Så langt har ikke vi kommet. Foreløpig har vi bare oppdaget en av dem, og han satt i cockpiten. Skipperen viste i dette tilfellet ingen nåde og blindpassasjeren ble sporenstreks henrettet med påfølgende drukning. La oss håpe dette eksempelet skremmer de eventuelt øvrige kakerlakker fra borde!

Vindroret Owen

Mønstret som tidligere nevnt på i Travemünde, men har ikke kommet til orde før nå. Owen ble montert på hekken mens Jarle hadde sine tre jobbeuker i PSL. Med god værmelding og en mistral to døgn bak oss dro vi ut i den beryktede Gulf of Lion (av svensker kalt lejonbukten.) Det var to døgn til Menorca, og vi mente å skulle klare å lære oss vindrorets hemmeligheter innen den tid. Skipperen hadde lest seg klok på saken, og bruksanvisningens 5-punkts kortversjon var lært utenat. Vindfløya ble montert, roret gikk over bord, alt ble koplet i hopes, og spente slapp vi rorkulten! Hva ville skje?

Ingenting hendte! Det vil si, båten fortsatte på sin kurs mot Menorca. Dreide vinden eller ble vi slått til siden av en bølge rettet Owen opp kursen og vi fortsatte fortsatt mot Menorca. Skipperen satt og måpte. Tre sekunder tok det å lære seg å bruke vindror, og det er fortsatt to døgn til neste veipunkt. Vel kan innstillinger og bruk optimaliseres og finpusses, og det er vi i gang med, men skal jeg være ærlig må jeg si jeg ble imponert.

Det finnes to typer motorbåter

Jeg har hørt mye om været i det vestre middelhav. Om den saken er de fleste enige. Enten blåser det nesten ingenting, og fra svært skiftende retning. Da går det ikke an å seile. Alternativet er en Mistral, Tramontana eller Scirocco. Da blåser det så mye at en ikke lenger kan (eller bør / tør) seile. Derfor sies det her nede at det finnes to typer motorbåter, de uten og de med mast. Vår vindrorsglede ble derfor ikke langvarig før seilene måtte ned og dieselbrenneren måtte vekkes til live. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, 50 timer er alt for korte oljeskiftsintervall! Med nesten to døgns gange mot Menorca var det jo plutselig på tide å skifte olje igjen. Selvfølgelig ble ikke dette gjort, men å peile olja det kunne vi jo prøve. Det ble med forsøket. Forsøk å peile olja på en stikke med 5 mm mellom "min" og "max" mens båten ligger i vindstilla med gammel sjø. Får jeg jobb hos Volvo Penta noen gang skal jeg i alle fall komme med 3 forslag til hvordan ting kan gjøres bedre! Men når det er sagt så er min gamle sleggemekanikksmotor utrolig trofast, og jeg har etter hvert blitt veldig glad i den, tross dens feil og mangler. Det er jo ikke hans skyld at han er svensk..

Intensivcruise på Balearene

Det er snart to uker siden mannskapet mønstret på, og en tredjedel av denne tiden har vi vært i sjøen. Vi har hele tiden hatt meldinger om en mistral i ryggen (Gunnar lå igjen i PSL og målte 25-30 m/s), men hele tiden klart å seile (les: to typer...) fra den. Den andre tredjedelen har vi brukt til å sove etter de for oss lange etappene mellom øyene. Den siste tredjedelen har dermed blitt et intensivcruise på Balearene. Vi har hatt tre dager på Menorca, to på Mallorca og vi er nå på andre dagen på Ibiza. Nettene bruker vi til å seile. Been there, done that, next island, please! Vi bør være ute av middelhavet 1. oktober, og får heller gå grundigere til verks neste gang.

Ibiza

Ibiza. Mye hadde vi hørt om dette stedet på forhånd. Jarle hadde erfaring fra Mykonos og "Paradise Beach", og våre forventninger var svært preget av den norske kulørte presses beskrivelser av stedet. Dette måtte i alle fall oppleves, og var nok også noe av grunnen til intensivcruiset på de nordre øyene. Ingen av oss er beskjedne, så vi la oss til på brygga som fører ut til den kjente og svært kommerse nattklubben "El Divira". Som eneste båt under ti meter ligger vi her blant middelhavets vel bemidlede. Nabobåten, fylt til randen av trendy unge mennesker, heter ironisk nok "Praise the Lord". Jeg vil tro de tenker som Holy Riders i Norge: Skal man redde fortapte sjeler så må man oppsøke dem.

Nydusjede, og med rene klær (funnet langt nede i bunken) dro vi "på by'n" og var klare for det meste. Atter en gang stod vi og måpte. Ibiza var jo flott! Det var gamleby, slott, bakgårdsresturanter og 50 millioner turister som skulle spise samtidig. Det var lys, blomster og en koselig middelhavsatmosfære. Vi forstod etter hvert hvorfor øya var så populær, også blant turister som ikke lever på nattklubb og sover på stranda. Denne øya er bedre enn sitt rykte. Da vi utpå natta kom oss hjem hadde det fortsatt ikke tatt av på El Divino. Men i kveld! I kveld, og i natt skal vi ut og oppleve det hårreisende, vannvittige, umoralske og demoraliserende nattelivet på Ibiza. Om vi ikke sovner da, før det hele tar av.

Snøfokk og bading

Noen har kryssfokk og andre har snøfokk. Meldinger fra min kjære som nå er i Røros vitner om at det finnes kaldere steder å være enn her. Vel blir det litt kjølig på kvelden, og vi vurderer ofte om det er nødvendig med genser, men på dagen er det badebukse og solkrem som gjelder. Skipperen holdt på med klesvasken og spratt som en apekatt mellom båt og brygge da han fikk bruk for sin badebukse. Brått fant han ut at kombinasjonen BioTex og betong var svært glatt, og i valget mellom vann og betong valgte han vann og ble hengende i båtens fortøyninger. Siden apekatter også er flinke til å klatre kom han seg fort opp i båten og hoppet tilbake til land der han nesten gjentok sin fremførelse en gang til. Til stor skuffelse for gjestene på den lokale taverna klarte han denne gangen å redde seg inn og ble stående på betongen. Riktignok noen meter lenger inn enn planlagt. Etter dette ble betongen spylt.

Skipperen på Praise The Lord kom bort og sa noe på spansk, og jeg fortalte på mitt eminente tegnspråksspansk at man ikke bare kan vaske klær, men også kroppen trenger vask. Han bare gliste og gikk.

Og forresten. Ja, vi har sett delfiner.

Beste hilsner fra Jarle

8. oktober 2002:

Du hast mein Leben gerettet!

Har vi virkelig reddet et liv?

Er vi virkelig tilbake i Norge allerede?

Hvordan går det med alle kakerlakkene?

Karl og S/Y ASGAR

Vi må tilbake til Port St. Louis. Der møtte vi en interessant tysker ved navn Karl. Han er soloseiler og har en liten båt. Da han skulle rigge båten etter kanalturen samlet han sammen noen av oss på brygga, og de rigget båten for hånd uten bruk av mastekran. Jeg skulle vært med, men kom to minutter for sent. Da var de ferdige! Båten er gammel og knøttliten, men stinn av elektronikk, to forseil på hver sin rull og en enorm hjemmelaget sprayhood. Karl er sånn passe god i engelsk, og var glad for å treffe oss som snakker tysk. En dag inviterte vi ham på ostekake (som viste seg ikke å være ostekake, men likevel en veldig god kake). Karl var strålende fornøyd. Karl skulle forlate PSL noen dager senere enn oss, og gå direkte til Gibraltar. Nok om Karl i denne omgang.

Spanske fastland eller Norge?

Sist jeg skrev var på Ibiza. Derfra satte vi kurs for det spanske fastlandet, men ting tyder på at vi seilte feil. Da vi kom frem snakket alle norsk. Det var norske menyer på restaurantene. Det var skandinavisk frisør og Sparebank1 eiendomsmegling. På supermarkedet hadde de tradisjonsrike norske raspeballer fra Toro. Norske flagg hang på flaggstengene og skulle man selge sin leilighet skrev man ikke "For Sale", "A vendre" eller lignende. Det holdt med et "Til salgs!" I marinaen var det som alltid også norske og svenske flagg, og jammen traff vi igjen Kjell og Brit ombord i MAJA. De kjente vi fra kanalene og Port St. Louis.

Båten full av kakerlakker

Det var faktisk ombord i MAJA at kakerlakkproblemet løste seg. Dere husker vi fant en kakerlakk på Ibiza. Det tok ikke lang tid før det krafset og knaste i hele båten. De er som sagt helt harmløse, men moro er det jo ikke. Vi så dem aldri, men alle hørte dem. Spesielt var lyden kraftig i kjølsvinet. Det måtte jo komme tenkte vi, og hver dag utsatte vi til i morgen å gjøre noe med problemet. (Vi er jo i Spania....)

Ombord i MAJA kom vi i snakk om rotta, og jeg måtte fortelle at kakerlakkene hadde overtatt. Det var da vi fikk løsningen. Det er ikke kakerlakker. Det er fisk som spiser groe på utsiden av båten. Alle har de lydene her nede! Å, som jeg var glad den kvelden. Lydene var der fortsatt, men nå viste vi hva det var, og hvorfor vi ikke hadde sett dem. Foreløpig er Ibizalakken den eneste vi har sett, men vi har nå begynt å vaske alt som skal ombord, og sette sandalene fra oss på brygga.

Karl og S/Y ASGAR

Etterhvert kom vi til Cartagena. En stor og fin by på spanskekysten. Livet gikk sin vante gang, og da vi stod opp neste morgen lå Karl og S/Y ASGAR der ved vår side. Han hadde kommet i løpet av natten dirkete fra PSL, og hadde hatt Mistral av storm styrke. Dermed kom han ikke inn til noen av Balearene og måtte vente til været roet seg her sør. Hans planer om PSL-Gibraltar i ett strekk var forkastet. Nå var han sliten og skulle sove.

Påfølgende kveld var det middag for både tysker og nordmenn ombord i THULE. Karl har dårlig med kart og fikk se på våre. Vi fikk også kopiert kart til ham, slik vi fikk vår kopi i Norge. Det var da vi fikk til dette han utbrøt: Jarle, Du hast mein Leben gerettet! ("Jarle, du har reddet mitt liv, først ostekake, så middag, så kart. Alltid noe å spise ombord hos dere. Du har virkelig reddet mitt liv.") Om vi har reddet et liv er vel kanskje noe overdrevet, men hvem vet, kanskje kartene redder ham en dag?

Dagen etter lå det en stor perm på THULEs dekk. Det var tidevannstabeller og havnekart for Storbritannia. Jeg skulle jo til nordeuropa igjen, det skulle ikke han. Bare han holdt seg flytende noen år til nå som kom pensjonen, sa han, med hula-hula-damer og bastskjørt i blikket.

Almerimar og Comfortina 32

Når dette skrives ligger vi i Almerimar og venter på deler til maskinen. Dette er en yndet overvintringshavn for skandinaver, og allerede første dagen var vi invitert til fest i den norske klubben. Blir vi her helt til torsdag tror jeg nok vi stiller. Det kan jo være et godt sted å feire skipperens 30årsdag. Jeg tror nordmenn tar med seg noen av drikkevanene hit ned. Den norske klubben får nemlig mat gratis, om de betaler for drikken selv. Nåja, mens vi stod der og pratet kom det kjentfolk forbi, igjen. I reisebrevet fra Danmark fortalte jeg om et par i en annen norsk Comfortina som vi møtte støtt. Nå stod de her nede de også. Vi seilte innaskjærs og de uttaskjærs, så møttes vi her. Siden de hadde prøvd seg ute på det store havet spurte jeg etter svakheter med båten, men det hadde de ikke funnet!

THEA og Theodor

Theodor og Vilde gikk på babysvømming sammen. Det var der vi traff hans foreldre Vibeke og Bengt. Vi kjøpte Comfortina under kurset, og like etter kjøpte de THEA, en Scanmar 31. Vi seilte i juni, de kom etter i august. Nå ligger de på Balearene og reparerer maskinen, mens vi ligger her og reparerer maskinen. Om ikke mange dagene tar de oss igjen, og vi skal prøve å ta strekket over til Kanariøyene sammen. THEA skal fortsette over dammen til Karibien, og det sies at har man først kommet så langt som Kanariøyene, så er det vanskelig å ikke bli med over. Vi har nå nesten returmannskap på plass, og det er jo veldig fristende da.... Som sagt; Planene blir til mens man går. I dag fikk jeg telefon. Det var Theodor som ringte. I bakgrunnen hørte jeg Vibeke: "Theodor! Hva er det du driver med nå?"

Bilder

Vi får en del spørsmål til denne spalten, og det de fleste lurer på er hvor det blir av bildene. Svaret er som de fleste andre svar: Det ligger på internett. Alle de reisebrevene dere får blir lagt ut på nettet noen dager etter (det kommer selvfølgelig alltid til dere først :-) Om dere kikker på siden http://no.photos.yahoo.com/comfortina32 vil dere finne flere bilder.

Og forresten...

Ja, vi har funnet den første flygefisken på dekk.

Beste hilsner fra Jarle, Almerimar 8. oktober 2002.

14. oktober 2002:

En mors beretninger...

...om livet før og under Den Store Turen...

...om hvordan det går med Vilde og Dawn etter at de reiste hjem til Norge.

Tiden før avreisen

Det sier seg selv at det er mange forberedelser som skal til før man kan dra avgårde på en så omfattende tur. Jeg er heldigvis gift med en nevenyttig mann som både kan og liker å jobbe med båt. Det ble derfor naturlig at det var han som utsyrte og klargjorde skipet. Dette medførte mange ensomme ettermiddager, kvelder og helger på Vilde og meg, men når man vet at det må til for at vi skal komme oss på tur, og være mye sammen, er det lettere å holde ut! På den tiden spiste vi stort sett bare middag sammen, for jeg dro på jobb før Jarle stod opp, og innen han var kommet hjem fra båten på kvelden var jeg sloknet i senga...

Å være to store og en liten på tur i en 32-fot stor båt

Det er trangt, men det går! Selvfølgelig er det en stor overgang å flytte fra leilighet til en liten seilbåt. Spesielt med en energibunt av en 18 måned gammel jente... På forhånd var vi veldig spente på hvordan det ville gå med Vilde ombord. Etterhvert forstod vi at dette kunne bli slitsomt.

Vilde er en aktiv krabat, som krever mye oppmerksomhet. Som vi pleier å si: Hun krever mye, men gir også utrolig mye igjen. Dette fungerte blant annet dårlig når vi skulle gjennom de 200 slusene på vei mot middelhavet. Det var ikke lett for tulla å skjønne at BÅDE mamma og pappa måtte jobbe på en gang, og ingen hadde tid til henne. Når man står i bunnen av en 20 meter høy sluse så ljomer det godt... På den annen side fungerte det veldig greit til å skremme bort innpåslitne gendarmere og tollere!

De dagene vi kjørte fikk Vilde maur i kroppen. Hun skal helst bruke alle musklene i kroppen på en gang, hele dagen. Det er ikke alltid så lett på en liten båt, med stor redningsvest, og opptatte foreldre... Det var ikke særlig morsomt hver gang vi kom til en ny sluse og Vilde står og peker og hopper og sier "P'lan! P'lan!". Hvordan skal man forklare et lite barn at "Nei, nå må vi kjøre videre, og videre, og videre, for vi skal jo dit og dit..."? Barn lever mye mer i nuet enn vi voksne.

I det hele og det store er jeg glad for at vi reiste med Vilde. Vi har blitt mer sammensveiset alle tre, og bedre kjent både på godt og på vondt. Man kommer også i kontakt med utrolig mange mennesker når man har barn med seg. Vilde har lekt seg gjennom Europa med svenske, danske, tyske, nederlandske og franske barn. Og vi har ofte kommet i prat med deres foreldre og på den måten fått mange nye hyggelige bekjente. Vilde har også blitt proppet full av slikkepinner, som barna får i nesten alle butikker, restauranter osv.

Før vi dro var det mange som sa at det ville bli slitsomt, at det ikke ville gå osv. De fikk jo rett, men det vet man jo ikke før man har prøvd! Et eksempel på at det KAN gå helt fint er S/Y Thea. De reiste fra Sandefjord 10. august, og har snart tatt oss igjen. Ombord der er Vildes bestevenn Theodor, som er tre måneder eldre enn henne. Sammen med foreldrene Vibeke og Bengt har han det kjempefint ombord, og de tar fortsatt sikte på Karibien. Vi gleder oss veldig til å treffe dem igjen på Kanariøyene!

Når det gjelder Jarle og meg var vi også spente på hvordan det ville gå. Man har jo hørt en del om havarerte ekteskap og skilsmisser på grunn av slike turer. Og ja, vi kranglet mye. Mer enn vi gjorde hjemme. Men det er kanskje ikke så rart når man bor så tett opp i hverandre 24 timer i døgnet. Heldigvis var det ingenting alvorlig, og vi ble alltid fort venner igjen. Vel, nesten alltid da... Jeg skammer meg litt når jeg må innrømme at jeg nesten begikk mytteri en gang. Det var etter en heftig krangel i Charlesville nord i Frankrike. Da sa jeg "Nå stikker jeg!", tok med meg Vilde, og gikk en laaang tur. Stakkars Jarle trodde jo vi skulle reise, og løp ned på togstasjonen for å se om vi var der.

Vilde og Dawn reiser hjem til Norge igjen

Det er fælt å krangle med og kjefte på dem man er mest glad i på hele kloden. Det var hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for at Vilde og jeg skulle ta en pause fra turen. Dette var heldigvis Jarle enig i, og støttet meg 100%. Det er ikke vits å være på tur hvis man ikke har det noe godt, og DET ER IKKE FLAUT Å SNU. Noen vil kanskje påstå det, men jeg synes det er tøffere å innse at "Nei, dette går ikke!" og gjøre noe med situasjonen. Selv kviet jeg meg litt til å komme hjem og møte alle hva-var-det-jeg-sa'erne, men det gikk utrolig greit. Jeg har jo selvfølgelig fått mange spørsmål av typen "Er ikke du ute og seiler da?", men da er det bare å forklare saken med et smil...

Nå som vi er hjemme ønsker jeg at jeg var på tur, når jeg var på tur ønsket jeg meg av og til hjem. Det var det med gresset på den andre siden da... Vi har bestilt billett til Lanzarote 25. oktober, og gleder oss veldig til å treffe Jarle igjen. Jeg synes det er trist at jeg ikke får oppleve den delen av turen som Jarle nå er på, men unner ham det, og håper han ikke synes det er altfor trist at vi ikke er med. Men det er ikke SÅ moro å sitte her hjemme og lese om svenske blondiner osv...

Vilde har forandret seg en del i tiden vi har vært hjemme i Norge. Hun fylte to år 30. september. Hun lærer stadig nye ord, og har blitt en riktig skravlebøtte. Hun har fått seg egen, stor seng, og er veldig kry av det. Av og til hender det at hun løper bort til telefonen, tar av røret og roper "Pappa….?". Hun synes nemlig det er veldig morsomt å snakke med pappa på telefon, og forteller alt hun har gjort. Tror hun gleder seg til å få pappaen sin tilbake!

Hvor går ferden videre?

Drømmen har jo alltid vært å nå Karibien, og det var det som var den opprinnelige planen. Men planer er til for å endres… Da jeg reiste til Norge igjen hadde vi bestemt oss for å overvintre i Altea i Spania. Men etter noen uker fortalte Jarle meg at han skulle fortsette mot Kanariøyene allikevel. Jeg ble for så vidt glad for det, for vinteren på Kanariøyene er nok atskillig varmere enn i Spania. På den annen side ble det da ytterligere en måned innen Vilde og jeg skulle returnere til båten.

Nå, etter enda noen uker, tenker vi at har vi først kommet så langt, er det ikke langt igjen over dammen. Og det blir kjipt å ligge igjen når alle andre stikker over, spesielt Thea… Dessuten er det et ganske vanskelig strekk å seile Kanariøyene-Norge, med motvind og motstrøm. Nei, dersom det blir praktisk mulig tror jeg vi går for Karibien.

Å plassere Vilde tre uker i båten uten mulighet for å gå i land er en umulig tanke. Derfor blir ikke vi med på en eventuell overseiling, men ligger og venter på stranda enten på Kanari eller i Karibien. Jarle må da finne seg mannskap, noe som kan by på diverse utfordringer…

Beste hilsner fra Dawn, Sandefjord 14 oktober 2002.

30. oktober 2002:

!Posible Mañana!

Dagens tekst består av to ord; Posible Mañana. Mañana betyr noe slikt som "en senere dag". Jeg tror ikke spanjolene har noe ord for "i morgen" Det er enten i dag eller en annen dag, altså mañana.

Posible betyr "muligens" eller "kanskje". Posible mañana betyr altså "kanskje en annen dag". Kanskje i morgen, kanskje i overimorgen, kanskje neste uke eller.....

Deler fra Norge

Sist jeg skrev var i Almerimar, der vi ventet på deler til maskinen. Den lokale Volvoforhandleren var av typen som var veldig posible mañana, og som også måtte ha sin mekaniker på plass før han visste hva han skulle bestille. Denne mekanikeren var i Almeria og han kom ikke hit før posible mañana. Etter noen telefoner til Norge fant vi ut at delen vi manglet (oljetrykksgiver) lå på lager i Sandefjord, og kunne sendes i morgen. Altså det norske "i morgen" og ikke det spanske "mañana". Saken var grei, min far ble utsendt på handletur og dagen etter gikk det en konvolutt fra Sandefjord mot Almerimar. Lykkelig uvitende var vi da om at også det spanske postvesen jobber etter prinsippet posible mañana....

Torsdagsklubben

Da vi kom til Almerimar sa vi at vi skulle bli 2-3 dager. Vi hadde seilt et stykke og ville hvile ut. Vi ble som tidligere nevnt invitert på øl og tapas i den skandinaviske klubben, og nå som vi måtte vente på deler kunne det kanskje hende vi ble så lenge at vi fikk med oss treffet på torsdag. Torsdagen kom før posten og vi feiret skipperens 30 årsdag med nordmenn og svensker. Vi endte opp i en svensk stålbåt og ble servert en god rødvin. Svensken delte villig og da alle var enige om at vinen var god fikk vi høre prisen. 52 cent for en flaske (ca 3,50 norske kroner (eller en 15-20 svenske....:-) Det var nok av vin ombord, han hadde kjøpt 100 flasker. 100 flasker for 350 kroner, det er det man betaler for 2-3 flasker hjemme!

Posten skal frem

De som bor i Almerimar har bodd der en stund. Havnesyken er utbredt, og det er en populær overvintringshavn for skandinaver og engelskmenn. Med god grunn. Havnen har alt en trenger og det er billig å bo der. Det er bare en ting å utsette. Posten må via nabobyen El Ejido. Han som har ruten mellom El Ejido og Almerimar jobber ikke hver dag. Noen ganger kan det ta en uke mellom hver gang han kommer til Almerimar. Etter hvert hørte vi den ene skrekkhistorien etter den andre om hvor lang tid posten hadde brukt fra forskjellige steder i Europa. Det er like greit å inngå avtale om vinterhavn med en gang var svaret vi ofte fikk.

Dagene gikk, det ble torsdag igjen, og vi skulle møte alle våre venner på øl og tapas. Så kom posten! Gleden var stor og effektiviteten enda større. Det ble skrudd motor og gjort båten sjøklar, to ukers ventetid var over. At giveren ikke passet ble nesten oversett. Det er utrolig hva rørleggertape og pakningsmasse kan utrette. På torsdagsklubben ventet de oss, og vi rakk akkurat å stikke nesa inn for å ta farvel før vi kom oss ut av havnen før mørket kom.

The rock of Gibraltar

Vi hadde planlagt turen til Gibraltar og funnet flere steder vi skulle innom. Siden all vår tid var brukt i Almerimar gikk vi direkte til Gibraltar. Hva gjør vel et døgn eller to i sjøen når vinden er god og delfinene følger oss hele veien?

Gibraltar er et merkelig sted. Det er jo bare en stor stein! Resten er Spania. Vi ankret opp på spanskegrensen, rett ved flyplassen. Fire forskjellige myndigheter fra to forskjellige land kjørte rundt med sine raske båter og passet på at vi tok dingen (jolla) til Gibraltar og ikke til Spania. Vi hadde jo ikke sjekket inn der. Her har vi reist gjennom hele Europa uten en eneste passkontroll eller innsjekking. Den lille steinen Gibraltar derimot, den var det viktig ikke å forlate uten papirene i orden! Hele Europa bruker Euro, men i dette knøttlille stedet har de sin egen valuta, Gibraltarpund. Heldigvis er den likestilt med den britiske pund sterling, og heldigvis blir de ikke fornærmet om en heiser britisk gjesteflagg og ikke Gibraltarsk.

Hjemme snakker vi om det lille anderledeslandet Norge, men Norge er stort i forhold til denne steinen her. Siden min kone er halvt engelsk og min datter derved kvart engelsk følte jeg meg faktisk litt hjemme her. De hadde selvfølgelig engelsk mat i butikkene og båten ble fylt med Dawns favorittsjokolade "Curly Wurly", den perfekte gaven til gjenforeningen på Kanariøyene!

Tiden hadde løpt fra oss så vi måtte prioritere forberedelsene til neste strekk foran apekatter, huler og muséer. Den lille steinen fortjener nok mer tid enn vi kunne avse.

Kjentfolk

Nå har vi vært på tur så lenge at vi ikke kan komme inn i en eneste havn uten å treffe kjentfolk. I Gibraltar lå Karl og ventet på oss, og han hadde selvfølgelig hatt storm på veien. Han hadde hatt stor sjø, tåke, sturm und bestimmt windstärke 6-7, jeg vil ikke lyve Jarle, men wirklich sturm hadde han hatt, og windstärke 8. Denne gang som alle andre ganger.... Karl hadde kommet før oss (pga Almerimar...) og han hadde truffet Kenneth i QCOON. Vi hadde vært naboer en uke i Almerimar og siden de begge kjente THULE regnet de med at vi var på vei. Hvilket vi også var. Selv våre gode venner i THEA fra Sandefjord tok oss igjen her, og gleden var stor!

Avreise

Alle var vi hissige på å komme videre. Det var kaldt og vi ville sørover. Når blir værmeldingen god nok til reise? Posible mañana? Igjen var vi i gang med å vente. Så ble det levelig værmelding og QCOON reiste den ene dagen, Karl og ASGAR den neste. Karl seilte etter tysk tidevannsfilosofi, mens vi ville vente noen timer. Vi hadde nemlig pratet med en brite og de har jo greie på tidevann. Da vi var på vei ut var Karl på vei tilbake. Der ute var det 4-5 meter høye bølger og wirklich sturm!

Vi trosset "stormen" og dundret av gårde for motor. Merete stod igjen på brygga med flybillett i hånden, og THULE, THEA og danske MAIER dro avsted ut i det store Atlanterhavet. Hvordan Helge og Jarle hadde det på den turen får vi svaret på i neste kapittel av den store Thuleberetningen.

Beste hilsen Jarle

Hasta luego!

5. november 2002:

Canaries here we come!

Thule skal ut på sin første virkelige havseilas. Turen fra Gibraltar til Lanzarote er på 628 Nm. Det tilsvarer Sandefjord-Skagen tur-retur tre runder. Uten stans, døgnet rundt. Er båt og mannskap klare for slikt?

Forberedelser

Aldri i Thules historie er en så lang tur blitt forberedt så lite. Kanskje er det fordi vi nå begynner å bli vant til å seile, og vet hva båten er god for? Kanskje er det fordi vi av kommunikasjonssvikt sendte to puljer av gårde for å handle, og begge kom hjem med mat nok? Kanskje er det fordi skipperen visste Dawn kom til å ankomme Kanariøyene før oss, og vi måtte, bare måtte, komme oss av gårde? Kanskje var det fordi vi skulle på guttetur og var udødelige? Vi reiste sammen med våre venner fra Sandefjord ombord i THEA, samt deres danske kamerat Brian i MEIER. Sluttspurten ombord i disse båtene tydet på at de hadde tatt like lett på forberedelsene som oss. I nattens mulm og mørke forlater tre båter dieselbrygga i Gibraltar.

Avreise fra Gibraltar

Jeg har ikke greie på tidevann, og innrømmer det så gjerne. Derfor hadde jeg engasjert meg og pratet med britene. De bør jo ha greie på sånt. Vi dro derfor til anbefalt tid og fikk 3,5 knop motstrøm. Pilotboken sier vi kan få opptil 2-3 knop mot, om vi drar på feil tid. Jeg har fortsatt ikke greie på tidevann. Natten gikk og morgenen kom, vinden er svak og maskinen går som en klokke. Vi var ute i Atlanteren og skulle følge Kanaristrømmen sørover. Den går en halv til en hel knop mot Kanariøyene, men kan stoppes av meteorologiske forhold. De forholdene kom selvfølgelig samtidig med oss, og strømmen var ikke der. Men den var da heller ikke imot. Andre (eller var det tredje?) dagen begynte det å blåse og vi kunne endelig heise seil og spare diesel. Med liten kuling i ryggen og store behagelige atlanterhavsdønninger bakfra gikk det unna som aldri før. Loggen økte fra 5 til 6 til 7 og endog enkelte ganger 8 knop. Rekorden ble satt i en surf ned en kjempebølge med 12 knop, og vi fant ut det kanskje var på tide å reve og å hive ut litt tau som en brems. Dagene gikk og vi så ikke annet enn vann og delfiner. En fisk bet på kroken og sikret oss to måltider fersk mat. Vi tror det var en Dorado, skjønt sikre er vi ikke. Vaktene gikk av seg selv, det var bare Helge og skipperen ombord. Vindroret styrte mens vi spiste, sov og trimmet seil. Nattevakten holdt seg våken med å skravle med THEAs nattevakt på VHF'en.

Hel&%¤#¤#es Furl¤#¤#exdrit!

En dag blåste det for mye for vår genoa, og vi ville bytte til mindre seil med tykkere duk. Å få seilet ned i liten kuling bakfra er en ting, å få opp det neste seilet noe helt annet. Rulleseilets fortreffelighet viste seg kanskje ikke å være så fortreffelig likevel. I alle fall ikke med våre kunnskaper. Om noen rulleseilsvante leser dette setter jeg stor pris på et tips om bytting av seil andre steder enn i havnens smule farvann. Når så delene løsner og profilen går ut av rullen blir det absolutt ikke bedre. Skipperen bytter rulleseil ut med ukvemsord og kutterstaget settes. Stagseil er og blir "failsafe", og hardværsfokka er gull verdt.

THULE er også utrustet med lensespetakler, som også har fått høre skipperens utvalgte ord. Jeg har lovet meg selv at dette er første og siste båt med lensespetakler. På denne turen holdt en av dem på å hoppe ut av sitt feste i masta (forsåvidt ikke noe problem, så hadde jeg vært kvitt dem....) og en tur i masta ble nødvendig. Selvfølgelig ble kamera medbragt. På et slikt langt legg har en tid til å tenke, og nå kan spetaklene slakkes og føres frem til vantene med en line betjent fra cockpit, festet med clamcleat. Nå fungerer det meget bedre. Storbommen har også fått permanent preventer på begge sider, selvfølgelig betjent fra cockpit. Samtlige liner i tre rev, samt alle opphal er også betjent fra cockpit, så det er ingen grunn til å ta seg en tur på dekk om en ikke vil. Men du verden så mye tau i cockpit'en.....

Havneplass på Lanzarote?

Vinden løyer, Furlexen limes, vinden forsvinner og motoren startes. Det er ett døgn til Lanzarote og vi har diesel på tanken. Uten havneplass å gå til nærmer vi oss samme øy som Dawn og Vilde er på. Den store regattaen ARC (Atlantic Rally for Cruisers) legger beslag på alt som er av havner til slutten av november, men vi må inn til jentene. Vi bare må i havn på Lanzarote, koste hva det koste må. Jeg hadde hørt mye om at en bør bestille plass på Kanariøyene. Jeg syntes dette med bestilling var litt for velorganisert for norske nordmenn på tur som ikke vil være bundet, men jeg hadde da gjort noen forsøk. Jeg hadde sendt mail til alle jeg hadde adressen til. Jeg hadde ringt til alle jeg hadde telefonnummer til. Jeg hadde rådført meg med mine venner på det store internettet. Alle forsøk gav det samme resultat: Ingen ARC-vimpel i salingshornet, ingen havneplass. Den tryggeste og beste (?) havn på Lanzarote heter Puerto Calero. Dem hadde jeg både mailet og snakket med. "Når ARCen!

har gått har vi plass, ikke før." Da vi fikk telefonkontakt med Dawn viste det seg at hun hadde hotell like ved Calero. Opprop til Calero på VHF bekreftet det samme: Havnen var full!

Det var midt på natten. Vi hadde seilt 660Nm på fem og et halvt døgn. Vi kunne vel påberope oss mangel av diesel og få ligge noen timer i påvente av åpningstid. Tross negativ respons på VHF gikk vi inn og ble tatt imot av verdens hyggeligste nattevakt. Joda, vi kunne få ligge på dieselbrygga til neste morgen, og kanskje, bare kanskje var det en plass lenger inn. Neste morgen kl 0800 møtte vi opp i kapteineriet. "Are you THULE? Yes, we have one free berth for a 10m yacht. For how long do you wish to stay?" Lykkelig betalte jeg for en måned og har nå havneplass i verdens flotteste marina til samtlige ARC-ere har forlatt Kanariøyene. Visst blir man overtroisk av å bo i båt, men dette er nesten til å bli religiøs av! (Marinaen har pullere av polert messing og betegnes i pilotboken som "spotlessly clean")

Hotell i to uker

Dawn og Vilde kom ned på charterreise og har en liten leilighet på hotell i Puerto del Carmen. Det tar 15 minutter å sykle til båten, men den ligger trygt, så vi drar heller på stranden. Her har vi all mulig luksus. Det er svømmebasseng, dusj, senger som står stille, og til og med lys i kjøla. Vi skal bo her disse to ukene for så å flytte i båten igjen. Det skal bli rart.....

THEA

THEA kom med dagslyset noen timer etter oss. De ble noen timer og dro så videre til Gran Canaria der de skal treffe noen venner. De tok med seg Helge som ville ned dit og treffe sin Merete som tok fly fra Gibraltar. (Sjøsyk i ett til to døgn går, men i fem?) Om en uke kommer THEA tilbake og da skal Vilde endelig få leke med Theodor. Det blir stas!

Beste hilsen Jarle og jentene.

Midlertidige landkrabber

25. november 2002

Are you crossing?

I forrige reisebrev ankom vi Puerto Calero på Lanzarote. Her ligger vi fortsatt. Dawn kom med fly og hadde to ukers hotell inkludert, så da bodde vi like gjerne der de første to ukene.

Vi var på stranden nesten hver dag, og Vilde storkoste seg med sand og vann og sol. Vi bodde i Puerto del Carmen, en by som er fullstendig preget av turistene. Men vi er jo turister, og vi hadde det flott. Det var nesten som å ha ferie fra ferien. Bil leide vi en dag, og kjørte øya rundt.

Etter å ha flyttet tilbake til båten fant vi ut at det var på tide med litt mer ferie. Dawns foreldre var på ferie på Gran Canaria, og vi reiste dit med fly for å besøke dem. Tre dager bodde vi der, og disse tre dagene hadde vi også bil. Det var stas å se igjen de to som er våre foreldre, svigerforeldre og besteforeldre. Det ble også tid til en tur til Puerto Mogan der CARMENCITA ligger. Der fikk vi hilst på Grete og Bjørn. Vilde er veldig fascinert av "Bjørnen i det store blå huset" for tiden (Hun ser DVD som bare det) Her møtte vi Bjørn i den store blå båten...

Det gikk nok en del mer penger enn vanlig disse ukene, men en må jo unne seg en ferie iblant også, selv om en er på tur.

Family at sea

Det ligger noen norske båter her i havnen. En av dem er FAMILY AT SEA fra Kristiansand. (Se Familyatsea.com) Vi hadde lagt merke til dem både på grunn av navnet og siden de hadde leker på dekk. De hadde også lagt merke til oss, siden også vår båt bærer preg av å ha barn ombord. Familien til sjøs var veldig nysgjerrige på denne norske barnebåten der det aldri var noen hjemme. Vi var jo alltid på hotell.

Vi ble etter hvert godt kjent, både voksne og barn. De voksne pratet og diskuterte seilruter, mens barna gikk på besøk i hverandres båter og løp viltert omkring på brygger og kaier. At ingen falt i vannet er utrolig.

Cocktailparty

Seilere (dog kanskje ikke langturseilere...) har ord på seg for å være fintfolk, og det fikk vi også forsøke en dag. Vi ble invitert på cocktailparty hos Calero, mannen som eier havnen, og mye av området rundt. De fleste andre i havnen var også invitert, og vi fikk god kontakt med folket hos BLUE NAJAD. De var på seilkurs hos Norsk Seil- og Navigasjonsskole og skulle være med ARC'en over til Karibien. Det var veldig hyggelige mennesker og Jarle forsøkte å benytte anledningen til å plukke opp noen tips om seiling. Vilde løp som vanlig rundt og sjarmerte alle.

Brian, MEIER og øl

Vår danske venn Brian fikk besøk av sin mor, og de ville ligge i havn. Således havnet MEIER ved samme brygge som oss, og ble en ukes tid. Brian har holdt følge med THEA siden kanalene og Vibeke har kommentert at Bengt aldri har drukket så mye øl noen gang. Selv sier Brian at han aldri har drukket så lite øl som etter at han traff Bengt og Vibeke. Nå var det vi som skulle "slite" med denne hyggelige dansken som stadig kom og sa "Jarle, skal vi nu ikke lige dele to øl?" Det er et hardt liv å være seiler :-)

Besøk fra Norge

Det er ikke bare vi som har hatt ferie denne tiden. Fra Norge kom Lars Kyrre, Stine og Hans Christian på besøk en uke. De er barndomsvenner av Jarle og ivrige regattaseilere hjemme. De bodde på hotell i Puerto del Carmen, og nok en gang gikk turen til Oles Bilutleie. Denne gang ble det bil for en hel uke. Det ble mye fart og moro, med restaurantbesøk, bølgesurfing og ekskursjoner på øya. En dag var vi også ute og seilte. Jarle demonstrerte vindroret mens regattagutta trimmet seil og diskuterte mastheadrigg kontra brøkdelsrigg. Man snakker litt forbi hverandre når noen tenker komfort og sikkerhet mens andre snakker fart og taktikk.

Også THEA hadde besøk fra Norge denne uken. Bengts foreldre var på besøk, og således ble det hotelltilværelse på den gjengen også.

Are you crossing?

Det har vært en fantastisk tid med jentene ombord igjen, men selv om tiden her på Lanzarote har vært preget av hotell og besøkende gjester kan man selvfølgelig ikke unngå å få med seg hva som faktisk skjer her. Vi befinner oss på Kanariøyene like før den store regattaen ARC skal gå. Den nye ARC'en skal gå fra en marina like om neset her. Alle forbereder seg for overfarten, og samtaletemaet er alltid om man skal over, når man skal over og hvilken rute en skal velge over. Noen skal bli her i vinter, men det blir færre og færre av dem. Vi hadde også bestemt oss for å bli her i vinter, men noe skjedde. Fra å si at vi skal bli her i vinter begynte vi å si at vi vurderer å reise over. Deretter sa vi at vi skulle over, og så begynte vi å se etter mannskap. Nå har jentene reist hjem og Jarle har fått nytt mannskap ombord. Det er en engelsk "quayjumper". Det er ikke noe problem å få mannskap her, det er mange som vil over, utfordringen ligger i å finne den rette. Roy virker som en ålreit kar, og han har bodd ombord noen dager nå. Prøveseilasen til Gran Canaria vil vise om han er et verdig THULEmannskap.

We are leaving!

Det blir bare Roy og meg ombord på overfarten, så mannskapet er fulltallig. Båten er så godt som klar. Tiden begynner å bli riktig og om kun kort tid seiler vi ned til Gran Canaria. Der ligger MEIER og THEA og venter på oss, også de med to mann i hver båt. Rundt den 1. desember seiler vi sammen sørover til Kap Verde øyene. Dit er det omtrent en ukes seilas, og vi gleder oss stort til det. De fleste seiler forbi Kap Verde siden man er så fokusert på å komme raskt frem til Karibien. På Kap Verde har de stort sett ingenting og vi tror det blir en spesiell opplevelse å få noen dager der. Vi seiler så rett vest over Atlanteren og det vil ta oss omtrent to uker å nå Karibien. Vi vet ikke helt hvor vi reiser, men det blir nok Trinidad, Tobago eller Barbados. Vi vil ha god tid over til å bestemme oss. Det blir nok jul på havet, men vi håper på å få nyttårsaften på land. Siden vi nå er en nordmann og en engelskmann ombord blir det jul to ganger, både den 24. og 25. desember. Om alt går etter planen er dette derfor årets siste reisebrev fra meg, om de da ikke har fått internettcafeer også på Kap Verde.

Neste gang jeg skriver blir antagelig fra den andre siden. Det skal bli noen spennende uker!

Vi er egentlig klare for overfarten, det er bare 1000 småting som må ordnes først. Det er bare noen dager igjen nå...

Beste hilsen Jarle

2. januar 2003

Vem kan segla förutan vind?

Hvem kan seile foruten vind?

Hvem kan ro uten årer?

Hvem kan skilles fra jentene sine, uten å felle tårer?

Å krysse Atlanteren...

Det er mange som har krysset Atlanteren før meg. Folk gjør det hele tiden, i små og store båter. Noen seiler sivbåter over, andre ror. En nederlender jeg snakket med på Gran Canaria sa det var så enkelt at han kunne gjøre det alene, baklengs og med bind for øynene. Selv har jeg aldri krysset noe hav før, og jeg ser på kartet at det er stort. På GPS'en lyser tallet 2609 Nm mot meg. Det er avstanden fra Gran Canaria til et waypoint sør for Barbados. 2609 Nm i direkte distanse.

I reell seilas blir det lenger. 3 uker uten å se land og uten annen kontakt med verden enn dem man kan nå med en VHF. 3 uker uten mulighet for å angre eller snu. Ingen mulighet for å hoppe av og sette seg på bussen. 2609Nm er langt. Veldig langt. Tvilen ligger der. Vil jeg? Tør jeg? Skal jeg? Jeg har tenkt på det lenge, vært psykisk forberedt noen år, men nå står jeg her og skal gjøre det. 2609Nm.

Vi bunkrer båten så den ligger tungt i vannet og 1. desember heiser vi seil før vi ombestemmer oss. Vel ute på havet er det kuling og store bølger. Vi raser av gårde mot Barbados mens GPS'en tikker sakte nedover. Den store skjelven har gitt seg og vi er igang. Bare 2598Nm igjen nå så er vi der...

Kulingen

Når vinden blåser forbi Kanariøyene må den luften som ikke kommer over øyene passere mellom øyene. Derfor blåser det ekstra mye i områdene mellom og sør for øyene. Disse områdene kalles akselerasjonssoner og der er det markant mer vind enn ellers. Vet man om det og rever på forhånd er det ikke noe problem. Vi seilte fra Pasito Blanco på sørenden av Gran Canaria, med en akselerasjonssone på hver side. Det blåste godt! Vi fikk opp litt klut og dro avgårde sørover. Hei hvor det gikk!

Det både varte og rakk og etterhvert som både kart og pilotbøker var sjekket flere ganger fant vi ut at vi måtte være ferdig med akselerasjonssonene for lenge siden. Det blåste fortsatt godt og det gikk i riktig retning. Var det passaten vi hadde funnet? Så langt nord? Vi var på ca 27 grader nord og vanligvis må man ned til et sted mellom 20 og 25 grader, men hvem har sagt at dette er et vanlig år? Det blåste fortsatt godt og det meste vi målte var 40 knop. Liten storm begynner på 41 knop.

Med kun hardværsfokka på kutterstaget og med en solid trosse slepende bak som brems lenset vi avgårde i god fart gjennom natten med bølgene bakfra. Heldigvis gikk det sørvestover. Brytende sjø vil jeg få bakfra så retningen kunne ikke vi rå over. Det var godt det var ca 2500 mil til kysten i le.

Hvem kan seile foruten vind?

Så løya det. Og det løya og det løya. Det vi trodde var en sterk passat var bare et sterkt blaff. Vinden forsvant nesten helt. Vi satte kursen sørover for å lete etter passaten. Hver gang det begynte å blåse steg stemningen og vi jublet over å ha funnet den. Hver gang forsvant vinden igjen. Vi hadde 200 liter diesel med oss, men vi kunne da ikke bruke det enda? Vi seilte sakte sørvestover. Vi hadde vind fra alle kanter. Noen dager hadde vi vind fra vest, noe man ikke skal få her på denne tiden. Da var jeg glad jeg hadde en båt som seiler godt mot vinden også.

Så fikk vi vindstille og lå enkelte ganger en hel dag med seilene pakket sammen. Atlanteren er utrolig stor. Spesielt i vindstille. Det rart å se et så stort hav ligge der som et speil. Så kom dønningene fra et uvær i nord, og båten rullet. Uten seil oppe rullet og kastet hun på seg så skipperen ble tullete. Det MÅ da blåse snart.

Maskinen ble startet den 10. desember. Vi dundret sørover og vestover, og hver dag var det nye teorier om hvor passaten kunne være. Jeg tror ikke lenger det er noe som heter Passat. Jeg tror det er noe folk har funnet på for at ikke Atlanteren skal virke så stor.

Det var flere enn en gang jeg ønsket jeg hadde mine gode venner Lars Kyrre og Hans Christian ombord. De kjenner lusa på gangen og kan sitte i timevis å stirre på dem. Med rorkulten i ene hånden og skjøtet i den andre tyner de ut den siste halve knopen. Jeg ligger på dekk og leser Ragnar Kvam jr. mens vindroret Owen styrer.

Vi begynte etterhvert å bli bekymret for om vi hadde nok mat. Vi hadde helt klart med oss for lite, og slikt skal aldri gjenta seg mer. Skipperen hater å være sulten og utsiktene til å være sulten i flere uker var ikke fristende. En dag delte vi maten i 20 dagsrasjoner og håpet det ikke kunne være mer enn tre uker til land. Vi hadde fått en del Dorado, men etterhvert som krokene begynte å ruste forsvant fiskelykken også.

Sosial seiling

Det sies at man ikke møter andre der ute på det store havet. Det er ikke sant. Hver gang vi så en båt eller ble sett av en båt ble det opprettet radiokontakt. Det er rart hvor artig det er å snakke med folk bare fordi de også er langt av land. Dagens moderne båter har både SSB, e-post og telefoner så jeg fikk ved enkelte anledninger send beskjed hjem om hvordan det gikk (eller rettere sagt hvordan det ikke gikk).

Det som ble diskutert på radioen var selvfølgelig hvor vinden var. En hadde værfax og opplyste om at på 40 grader vest skulle det blåse. Jeg jublet og takket, hvorpå han minnet meg om at det var en ukes motorgange til 40 grader vest, og etter en uke var ikke hans værmelding gyldig lenger. Enkelte båter snakket vi med i dagevis, andre forsvant etter en stund. ALEXANDRA LOUISE hadde vi kontakt med helt frem, og de ligger nå på ankeret som nærmeste nabo. Vi var ikke alene om dette med maten. Da det var ca 2 uker igjen hadde en annen båt mat for 12 måltider før de måtte over på bare ris. Så ille hadde ikke vi det.

Passatforbud

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, man blir overtroisk av å bo i båt. Da vi etterhvert innså at begrepet passat bare var noe tull innfant vi oss med situasjonen og innførte passatforbud. Det var ikke lov å verken snakke om, tenke på eller rope på passaten. Den finnes ikke.

Så etter et par dager begynte det å blåse. 20 stabile knop fra vest, dag ut og natt inn. Det var selvfølgelig ikke passaten, den finnes jo ikke, så vi pratet om andre ting som sol og varme. Og fisk. Vi heiste de to største forseilene på samme forstag, pakket sammen storseilet og duva (Hei Andreas) av gårde i god fart mot Barbados. Vinden er stabil, båten seiler og Owen styrer. I loggboken står det bare "Nothing to do but wait!". (Mannskap, og dermed også loggbok er engelsk.)

Jul og Christmas

Før rasjoneringen hadde skipperen lurt unna den beste maten, og på julaften kom den frem igjen. Jeg disket opp med tradisjonsrik norsk jul. Masten ble pyntet med norsk, engelsk og bardbadosk flagg. Som en honnør til Brian som også var her ute et sted hang vi opp det danske også. Først var det risgrøt, kokt på ris, boksemelk, sukker og margarin. Senere kom det ovnsbakte hermetiske skinker og grønnsaker fra boks. Selv Roy som er avholdsmann smakte på "the traditional Norwegian Akkevitt".

Tilslutt var det kaffe og Cognac, og bare julekakene manglet. Så kom julenissen med gaver, deriblant en boks med pepperkaker. Så manglet vi intet. Dagen etter var det Christmas, og Roy stelte i stand en improvisert engelsk jul.

Happy Ship?

Jeg har en tante som følger spent med på hvordan det går med oss. Hun sier noe sånt som at hun hopper over det seiltekniske, men leser heller to ganger om de medmenneskelige relasjoner. Vår Atlanterhavskryssing bød ikke på de store seilmessige utfordringene. De hadde vi heller på de nevnte relasjoner.

Som Jan E. Holvik sier: "... flere langturer har skåret seg på grunn av mannskapsproblemer enn dårlig sjømannskap og værproblemer til sammen..." og videre: "... å basere seg på å finne nødvendig mannskap i en av de tradisjonelle utseilingshavnene for overfarten kan lett bli å be om juling..." Og Ragnar Kvam jr.: "... en skipper eller mannskap i psykisk ubalanse er farligere enn den verste storm."

Vi har ikke hatt verken juling eller psykisk ubalanse ombord. Derimot kan jeg si at båten alltid har vært trang fysisk, nå var den også trang psykisk. Og hvem sin skyld er det? Tåpelig spørsmål! Å ha et happy ship er skipperens ansvar, men klarer han det ikke, er det da hans skyld? Hvor er grensen mellom ansvar og skyld? Nåja, man må være minst to for ikke å passe sammen.

Barbados og immigrasjon

Da vi nærmet oss Barbados fikk jeg en merkelig følelse. Vi hadde ventet på dette lenge, men nå hastet det ikke å komme til land. Hadde det ikke vært for mangelen av mat kunne jeg seilt tusen mil til. Jentene kommer ikke før den andre januar, så hva skal jeg på land å gjøre nå? Men Barbados nærmet seg ubønnhørlig, og med revet genoa listet vi oss siste biten rundt South Point for å komme frem i dagslys. Da solen sto opp (dvs her spretter den opp) gikk vi inn i deep water harbour og klappet til kai. Vi var fremme!

Man skal innom tre ikke samkjørte kontorer hos toll, imigrasjon og helsemyndigheter. Det er mye papirarbeid, men for en som har sittet ti år på kontor selv for å skrape sammen til reisekassa var det ikke avskrekkende. Det verste var immigrasjonen. De har så strenge lover som det går rykter om. For at Roy skulle komme inn i landet måtte han vise sin flybillett ut av landet, hvilket han ikke hadde. Han reiser jo på lykke og fromme, men Barbados er ikke mer villig til å fø på utlendinger her enn vi er hjemme. Jeg hadde båt og slapp rett inn, mens han måtte pent finne seg i å stå innskrevet på min mannskapsliste til han fant en ny båt. I desperasjonen forsøkte han å spille på de nære bånd som tidligere hadde vært mellom England og Barbados og bad om et unntak. De nære båndene består så vidt jeg husker av at hans forfedre tok immigrasjonsoffiserens forfedre som slaver fra Afrika og lot dem jobbe seg i hjel her. Fortjenesten brakte de med seg hjem til England. Jeg ble litt kvalm og smilte stille da offiseren lente seg sakte tilbake i stolen og sa et rolig: "I'm sorry sir."

Med Roy forsatt påmønstret gikk vi og la oss på ankeret i Carlisle Bay, det eneste stedet det er lov å ligge. Roy fant frem badebukse og svømmebriller og svømte fra båt til båt. Han har et tillitsvekkende ytre og fant fort en ny båt. Dagen etter var vi tilbake hos immigrasjonen og fikk ham skrevet ut hos meg og inn hos en britisk soloseiler. Noen timer senere var Roy på øyhopping i Karibia.

Jeg ligger her og venter på jentene. Det er noen dager til de kommer, men båten trenger stell etter den lange etappen. Det blir noen varme dager med svetting og jobbing, men å jobbe med noen man er glad i er en sann glede.

Jammen kom vi oss til Karibia, gitt!

Mange hilsener fra

Jarle og Thule.

Havseilere.

Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor Jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har ikke lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet - det siste sunne i den syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle Sanger, mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

Alexander Kielland.

Statistikk

Direkte distanse Pasito Blanco - Bridgetown: 2609 Nm

Utseilt distanse: 2970Nm

Brukt tid: 25 døgn + 17 timer = 617 timer.

Gjennomsnittsfart: 2970 / 617 = 4,8 knop. Inkl alt. Seil, motor, og drift i vindstille uten seil eller motor.

Makstid ARC: 4 uker. I ARC er 98 % av båtene over ti meter. Vi er under ti meter. Vi seiler med underrigget mannskap (kun to mann), begge med lite seilerfaring. Med uflaks hva passaten angår, synes jeg ikke resultatet ble så verst likevel.

Maks vind målt: 40 knop.

Min vind målt: 0 knop.

Vindretninger: Alle.

Temperaturer: 26 grader om natten, 30 om dagen. ca 28 i vannet. (Plussgrader)

Snødybde: :-)

Motortimer: ca 100

Manuell styring: Ikke i det hele tatt.

Meldinger sendt hjem: 3. Takk til ELJAY, SEATRAIL og DECIBEL.

Observasjoner: Delfiner rundt baugen, flygefisk på dekk, dorado på kroken og fugl i lufta hele veien. (Hvor sover sjøfuglene?) Både lystbåter og skipstrafikk. Stadig kjattring på VHF (dog med noen dagers mellomrom)

Ødelagte ting: Intet.

Ødelagte ting på andre båter: Masse.

Contrast 36 seilte 3 dager før oss og brukte 17 døgn. Passaten er urettferdig.

THEA reiste en dag eller to etter oss og dro innom Kap Verde. Når de kommer hit er avhengig av passaten, men jeg regner ikke med å se dem før neste år.

MEIER ventet på deler og så på et uvær som skulle gi seg. Ingen aner når han kan komme.

Forventninger til returen: Gleder meg vilt og hemningsløst. Har allerede begynt å tenke på rutevalget. Det får vi ta en annen gang. Nå skal vi først sitte 4 måneder på stranden og drikke kald øl mens Vilde leker med sand og vann.

17. januar 2003:

Barbados

Forrige reisebrev sluttet med at vi kastet anker i Carlisle Bay, utenfor Bridgetown, Barbados. Der ligger det fremdeles.

Det vet jeg, for jeg har vært nede og kikket på det flere ganger. Her ligger det godt, og vi har foreløpig ikke sett mange grunnene til å dra det opp og komme oss av gårde. Tiden på Barbados har gått så alt for fort.

Gammeltår, THEA og KEES (länk)

Jeg feiret jul på havet, men overgangen til det nye året skulle feires på land. Jeg hadde ingen store forventninger til kvelden. Det var den annen januar da jentene skulle komme jeg hadde forventninger til. Jeg hadde ikke vært her lenge før jeg var invitert til to selskapligheter, men likevel gikk tankene til venner i Norge med snø, ski, sæter og påfølgende nyttårshopprenn.

Hjemme feirer vi nyttårsaften. Her feirer de gammeltårsaften, eller old years eve som det heter. Egentlig er jeg vel mer enig i den betegnelsen. Uansett hva man kaller det hørte jeg under min lunch noen rope "Jarle - Jarle" på klingende norsk. Der kom THEA og kastet anker like ved vår side. Min påstand om at jeg ikke skulle se dem det året slo feil, og glad var jeg for det. Det stod bra til med både THEA, mannskap Andreas og skipper Bengt. Andreas hadde fått flybillett hjem samme dag, og skulle feire nyttår høyt til himmels. De to glade skippere hadde mye å prate om, og feiret både nyttårsaften, oldyearseve, Atlanterhavskryssing og ellers hva feires kunne. Først var det en hyggelig grillaften for oss yachties på stranden, deretter en dundrende og kommers fest på "the Boatyard". Der fant vi også skipper og mannskap fra den nederlandske båten KEES, og gjensynet ble behørig feiret. KEES møtte vi først i Puerto Calero, Lanzarote, deretter møttes vi så vidt på VHF da de gikk inn i Pasito Blanco og vi ut. De kom inn for å søke ly for været, vi gikk ut for å krysse Atlanteren. De hadde forsøkt å advare oss for været, vi forstod det som at vi ble ønsket god tur og lykke til. Vi fikk skylde på fremmede språk og knitrende radio.

Dagen etter måtte jeg svømme over og vekke Bengt klokken 16. Han skyldte på en hard overfart.

Jentene kommer og utforsker øya.

Jentene kom med flyet og Dawn hadde sin søster Lisa med seg. Vibeke og Theodor fra THEA var på samme fly. Siden Bengt og jeg hadde fått beskjed om at flyet var forsinket satt vi på restauranten mens de tok taxi til båten. Det er ikke vanskelig å finne, alle båtene må ligge samme sted. Man kan visstnok kjøpe en "cruising permission" for å få tillatelse til å seile rundt øya, men det har ikke vi tatt bryet med. Vi har heller reist øya rundt med buss. Her er det flere busselskaper og rutetidene er mer pålitelige enn det Oslo Sporveier kan vise til. Prisen er en og en halv Barbadosdollar, eller ca 6 norske kroner. Da kan man sitte på bussen så lenge man vil, og gjerne få en tur rundt hele øya. Hvor langt kommer man i Norge for 6 kroner, og kan ta med seg barn gratis? Det er moro å tusle rundt i Bridgetown og kikke, men der er så mye lagt opp for turistene fra cruiseskipene. Mer gøy er det å se øya med bussen. Her er små steder der folk bor i sine små eneboliger. De er malt i all verdens farger og det ene huset er mer fargesprakende enn det andre. De fleste er godt holdt, men noen ganger lurer vi på om et hus er på vei opp eller ned.

En busstur gikk til Harrisons Cave, og hele familien frydet seg over å kjøre liten buss ned i dryppsteinhulene. En annen busstur gikk til Barbados Wildlife Reserve. Her løp og kravlet det spennende dyr så tett at man kunne ta på dem. Vilde hadde gledet seg til å se apene, og heldigvis kom det en flokk mens vi var der. Hun går fortsatt rundt og sier "Apekatt, Apekatt!"

Skal man hjem er det bare å stille seg opp i veien. Det er aldri lenge å vente før det kommer en buss som skal tilbake til Bridgetown. Innen den tid har man dog måttet takke nei til ørten minibusser som gjerne kjører oss hjem for en billig penge, men dog langt dyrere enn de halvannen Bajandollars bussen skal ha.

Bussturen går fra den milde karibiske kysten, der det er lange hvite strender, rolig vann og duvende palmer. Midt på øya er det svaiende sukkerplantasjer, og mange banantrær. Vilde vet nå hvor bananene kommer fra, og har selv undersøkt om det var ekte bananer. Øya er ikke så veldig høy, men gir likevel god utsikt fra toppen. På den andre siden, ut mot Atlanteren er landskapet tøffere. Her er der brattere, og villere natur. Atlanterhavsdønningene braker mot kysten og skaper stor kontrast til den Karibiske side.

Bardados

Det er et merkelig sted dette. Det ser i første øyekast ut som et U-land, men etter å ha vært her noen uker ser man at det ikke er det. Bussene går til tiden. De har departementer for det meste, inklusive et eget strandsonedepartement, som vi gjerne kunne hatt også hjemme. Det er alltid en politimann i gatene, og det meste fungerer. Veiene er litt hullete, men det er de da også hjemme i verdens rikeste land. I alle butikker er det helt greit å betale med VISA-kort, og ingen krever at en stakkars turist skal ha lokale kort fra ICA eller DanKort, slik holdningen er i det nordlige Europa. Jeg forsøkte meg endog med mitt Shellkort da jeg fylte bensin til jolla, men den gikk ikke. "Shell-Card ???" - spurte hun og viste kortet mitt til resten av stasjonen. Nei slikt hadde de ikke sett før. VISA gikk dog greit.

Det sies at det bor 80% svarte her. Da lurer jeg på hvor de 20% hvite er. Ser man bort fra USAnerne med Hawaiisjorte og kamera på magen er de stort sett sorte som natten alle sammen. Nå vet jeg hva det vil si å skille seg ut. Jeg syntes det var litt rart til å begynne med, men nå tenker jeg ikke over det lenger. Nå har jeg begynt å få den vaggende gangen, sier "Are you cool, man?" og har fått Rastaflettet håret.

Jeg er så heldig å ha tilbragt tiden her med to pene hvite norske damer, min kone og hennes søster. Det vekker oppsikt, og det legger ikke negerne skjul på. Liker de noen går de bort og sier det. Siden de ser det er to damer og en mann tilbyr de seg mer enn gjerne å fylle plassen til den manglende mann. Jeg tar det som et kompliment, men jentene sier det er ubehagelig. De liker det nok litt også, tenker jeg.

Dette er også det første stedet vi har vært hvor det ikke er McDonalds. Det er uvant, men den lokale Chefette er en god (om ikke bedre) erstatning. Vi vet, for vi har vært der noen ganger.

Stranden, og Vilde som kasteball mellom foreldrene.

Vi bor like utenfor the Boatyard. Her er det en flott strand med trampoliner i vannet og ølservering på land. Det er et ypperlig sted å tilbringe dagen, hvilket vi da også gjør. Vilde elsker å bade, og vil sjeldent på land igjen. Hun svømmer rundt med armringer på, og elsker å bli kastet frem og tilbake mellom sine foreldre mens de står med vann til oppunder armene. "Mere, mere!" roper hun.

Jolla bringer oss ut til båten, og vi sparer mye havneleie ved å ligge der på ankeret. Dog savner vi det sosiale ved å bo i havn. Der snakker man med nabobåten som om man skulle kjent dem lenge, og har man kors i flagget er man kompiser med en gang. Når man ligger på ankeret er det ikke like naturlig å bare tusle forbi og si hei.

The Boatyard (länk)

The Boatyard står omtalt i pilotboken som et sted å få gratis vann og dusj. Vi får også gratis tilgang til det de bleke tursitene fra Cruiseskipene betaler for, av andre fasiliteter på stranden. The Boatyard er ikke som navnet skulle tilsi et båtverft, men en kombinasjon av døgnåpen strandbar og diskotek. Strandbaren liker vi, den gir hyggelig bakgrunnsmusikk og stemning på stranden. Når solen går ned og vi skal sove starter diskoteket. Det er utrolig som lyden bærer over vann. Jarle sover med propper i ørene, og alle lurer på hvordan Vilde får sove. Heldigvis sovner hun som regel før det tar helt av. Hadde det bare vært fredager og lørdager skulle vi da holdt ut, men for turister er det ingen forskjell på dagene, og det er fest hver natt. Jeg vet ikke når de slutter å spille, så lenge har jeg enda ikke vært våken. Dawn og Lisa derimot var der engang til det var slutt og de måtte geleides til jolla.

Vi har derfor et hat/kjærlighetsforhold til The Boatyard. Vi elsker dem på dagen, men forbanner dem om natten.

Jarle i avisen?

En dag jeg var i en butikk la betjeningen merke til min bok med tittelen "The Atlantic Crossing Guide" og vi kom i snakk om seiling. Hun ble imponert over at vi kom fra et land så langt borte, og at vi hadde seilt over Atlanteren med så lite mannskap. Hun sa stolt at hun hadde skjønt det var meg da hun så jeg kom inn, og pekte på boken. Hun hadde lest om meg i avisen.

Jeg tror nok ikke det var meg hun hadde lest om, men jeg ville ikke ødelegge gleden hennes ved å fortelle at det er ganske mange båter som seiler til Barbados på denne tiden av året.

To uker går utrolig fort, og Lisa sitter allerede på flyet hjem. Vi har vært på tre forkjellige kontorer igjen og klarert ut, så i morgen reiser vi videre. Målet er Tobago, og vi har store forventninger til den øya. Der heter den lokale "Boatyard" the Sunday School, men er heldigvis bare åpen på søndager. Har jeg hørt da...

Hilsen

Vilde + Dawn + Jarle

Almost Bajan.

26. januar 2003:

Tøff tur til Tobago

Jentene har ikke seilt på sjøen på en lang stund, og første turen blir rett ut i det store Atlanteren. Hvordan går det? Jarle må på kontor med båtpapirene igjen, siden det nå er et nytt land. Men er det bare enkelt? Og hvordan er ankerfestet i Scarborogh?

Etter to uker reiste Dawns søster Lisa hjem til det kalde Norge. Vi syntes vi nå hadde sett nok av Barbados og dro av gårde mot Tobago. Det ble en tøff tur! Vi er såpass langt ut i sesongen at passaten har stabilisert seg mer.

Fra B'dos var det rett ut i Atlanteren igjen. For å komme til Tobago må vi mer sør enn vest og får dermed både vind og sjø fra siden. Nærmeste land i lo er Afrika. Atlanterhavsbølgene er store og jentene har ikke seilt på sjøen på lang tid. Begge jentene ble sjøsyke og begge kastet opp. Vilde var relativt pigg mellom slagene. Hun pekte på sitt eget spy og sa "Grøt" eller "Saft" avhengig av hva som kom opp.

Dawn lå slått ut på cockpitbenken. Cockpiten tjente etterhvert de fleste formål. Den var bysse, køye, sykestue, toalett, lekeplass og arbeidsplass for seiling. Dawn var dårlig oppe og enda værre nede. Jarle er heldigvis forskånet for sjøsyken og forsøkte å hjelpe jentene så godt hen kunne. Dawn lå på benken i le mens Jarle satt med spente med spente muskler i lo og holdt seg fast med Vilde på fanget. Intet hvilehjem dette nei!

Med Vilde på fanget krøp Jarle rundt og justerte vindror, trimmet seil og holdt utkik. Jammen er det bra båten stort sett klarer seg selv. Vilde ropte "Hoi, en bølge" i det ene øyeblikket, og "Vilde syk i magen" det neste. Jarle satt med spy fra skrittet og ned, mens cockpiten var alt annet enn appetittelig.

Vilde sov noen ganger og da forsøkte Jarle stille sine egne behov som å spise, drikke, gå på do og sove. Det kalles intervallsøvn og består i å sove et kvarter, kikke rundt, sove et kvarter og kikke rundt igjen. Det går på et vis med litt trening. Er det trafikk i nærheten blir det kortere intervaller.

Da den nye dagen begynte å nærme seg fikk vi en del squalls. En squall er en liten men veldig intens regnbyge, som ofte tar med seg en vindøkning på en 10-15 knop. Er det lyst kan en se dem på god avstand og jeg forsøkte styre unna de fleste. Vi tapte nok noe tid på det, men det ble mer behagelig. Etterhvert kom de så tett at det var nytteløst å komme unna, og det var bare å la det stå til Ved innseilingen til Scarborogh gikk vi med en squall foran, en squall bak, et rev på ene siden og land på andre. Vilde lå under en presenning i cockpiten og sov mens regnet plasket ned. Etter et drøyt døgn i sjøen kastet vi slitne men glade ankeret bak moloen i Scarborogh. Det gule flagget henger under hornet, og det er på tide å finne frem de viktige papirer for å besøke kontorrottene på land.

Først skal immigrasjonen besøkes, men den fant vi ikke. Så er det tollen, men de ville ikke snakke med oss før vi hadde vært hos immigrasjonen. Så fant vi til slutt immigrasjonen, men der var det stengt og de åpnet ikke før mandag morgen. Dette var lørdag. Det kunne de vel ha sagt hos tolla, mente vi mens vi i tropevarmen gikk i de stekende gatene i den skitne byen.

Plutselig legger Jarle merke til en båt som har slitt seg. Frykten iler gjennom den slitne kroppen, mens han griper Vilde og løper ut på kaia. Det er ikke oss men en tysker. Jeg puster lettet ut, men steike heller, vi kan da ikke stå og se på dette. Bengt og Jarle skiller lag med jenter og barn, lar toll være toll og immigrasjon være stengt. Med beina på nakken får vi løsbikkjene etter oss så vi går så fort og behersket det er mulig ned til jollene. Jeg har glemt å fortelle at jolla punkterte på veg til Tobago, så den må pumpes opp igjen. Vi ror så det fosser samtidig som fergen kommer inn men må snu. To båter sperrer dens veg. Ikke bare tyskeren, men også THULE er nå ute på egenhånd. Det profesjonelle mannskapet på den digre yachten TIMONEER vi har som nabo har fått kontroll over tyskeren. Bengt og Jarle får kontroll over THULE. Det er trangt i havnen, men jeg frister et nytt ankerfeste mellom megayachten i millionærklassen og Kystvakten med rustne kanoner. Det er 11 meter dypt, litt mer enn jeg liker.

"Om ankeret slipper igjen er det billigst å treffe kystvakta" sier Bengt idet han ror hjem til seg selv. Jeg kikket på det blanke skroget til mannen som antagelig har 3 egne advokater, og på det rustne skroget med 3 kanoner som kanskje fungerer. Sliten etter seilasen vil jeg ikke sitte ankervakt i natt. Idet solen går ned ror jeg ut enda et anker med en god del meter kjetting. På dette senker jeg helt ned til bunnen nok et anker med en kjettingstump som daumann, og sender en takknemlig tanke til Thorstein som gav meg det før jeg reiste hjemmefra. Med tre ankre og over 100kg kjetting ute låner jeg det siste bort til Bengt og stuper i køya. Jammen fikk jeg bruk for alt jernet jeg har fraktet med meg.

Selv uten vekkerklokke er jeg oppe en 3-4 ganger for å sjekke, men vi ligger godt. Jeg treffer verken advokater eller kystvakt i løpet av natten. Musikken dundrer over Scarborogh, men den lille familien sover godt.

Det er søndag morgen, og sånn passe uthvilt tusler jeg på dekk for å få et overblikk over situasjonen. Så brøles det fra kystvakten: "CHANNEL ONE-SIX!" Selv etter min ytterst korte militære karriere går jeg rett i rett, gjør honnør og løper ned til radioen. Han har sett mitt gule flagg, lurer på når jeg kom og hvor lenge jeg skal bli. Jeg sier jeg skal reise så snart jeg får sjekket inn mandag morgen. Offiseren synes ikke dette er raskt nok, hvorpå jeg siterer åpningstidene fra det stengte immigrasjonskontor. Igjen går jeg i rett, gjør honnør, pusser støvlene, graver skyttergraver og stryker skjorter. Radioen brøler "I AM TELLING YOU, THE OFFICE IS OPEN AND YOU SHOULD CLEAR IN NOW!" Man diskuterer ikke med kystvakten i Tobago.

Jolla pumpes igjen, og heldigvis er kontoret faktisk åpent. Den hyggelige damen der hadde med seg sin lille negergutt på jobb, og Vilde frydet seg over å ha fått en ny venn. På hver sin side av en glassrute som antagelig var skuddsikker kastet de småmynter til hverandre gjennom en luke. Vi betalte våre dollars, fikk våre papirer og dro til tollen. Han gryntet litt over at vi ikke kom i går og fikk sine dollars. Vi fikk enda flere papirer med viktige stempler.

Jolla pumpes. Ankerene samles inn. (Ankerwinch er forresten for pensjonister.) Gulflagget (som en gang var en T-sjorte) fires, og vi forlater Scarborogh med full prupp på Volvo'n. La oss håpe vi aldri vender tilbake.

Etter noen timers motorseiling i fantastisk vær er vi på andre siden av øya. Det blir en nervepirrende tur mellom revene, men vi får vår belønning. Ankeret kastes i sandbunn på 5 meters dyp, mens det bryter på alle kanter. Det er bare THEA og THULE her. Endelig har vi funnet vår første Karibiske frihavn.

Jolla er nå helt sammenpakket, så Bengt ror oss alle inn til stranden. Alle bader, ungene løper om kapp og de voksne står bare og glaner. Nok en begivenhetsrik tur er over.

Hilsen

Den lille familien på tur i den store verden.

8. februar 2003:

TBA

17. februar 2003:

Besøk fra USA, ankringens kunst og THULE en meter fra undergang

Sandefjord våren 2002:

” Her!” sier Egil og peker på en fluelort i kartet. ”Her er det. Det er Tobago Cays. Kommer dere til Karibien så skal dere dit. Der er det bare fantastisk!”

Jeg har nettopp vært på besøk i Egils flotte Colin Archer-skøyte, og sitter nå hjemme hos ham og kikker i kart og pilotbøker. Egil har seilt endel, også i Karibien. Jeg har ikke seilt så mye, og suger til meg det jeg kan av informasjonen. ”Tobago Cays er stedet altså,” tenker jeg, og siden har det ligget der i bakhodet.

Karibien vinteren 2003:

Mange land, mange formaliteter.

Tobago Cays må ikke forveksles med øya Tobago. Øya Tobago ble vi ferdig med i forrige reisebrev, og vi er nå igang med Grenada og Grenadinene. Det er forresten to forskjellige land. Grenada heter det ene landet, og består av øyene Grenada, Carriacou og noen mindre øyer. Neste land heter St. Vincent and the Grenadines. Her inngår hovedøya St. Vincent, Union Island, Bequia og en rekke små holmer og skjær, deriblant nasjonalparken Tobago Cays.

Det er litt forvirrende med alle disse landene. Hver gang en forlater et land må man sjekke ut, og når man så noen timer senere kommer til neste land må det sjekkes inn der. Det tar noen timer og noen kontorer og så er det gjort. Hvorfor danner de ikke en Karibisk Union og samler alt dette på ett sted? Hvorfor klarer de ikke engang å samle alt på ett kontor i en bygning i hvert land? Hvorfor må de ha alle opplysninger i 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer, og hvorfor kan de ikke spandere på seg en PC så de slipper å rote rundt i disse støvete manuelle arkivene? Det er vel en form for konservativ sysselsetting.

Det har alltid vært nødvendig med så mange skjemaer, så hvorfor er det ikke det i 2003? Seilbåtene strømmer jo på likevel. På Grenada tenkte jeg vi skulle ha det litt moro med dem, og sjekket som vanlig inn på vårt flotte papir fra Sjøfartsdirektoratet. Da jeg senere skulle sjekke ut brukte jeg nummeret fra småbåtregisteret, men ingen løftet et øyebryn. Så mye engasjerer de seg i våre 4 eksemplarer og på 3 forskjellige skjemaer. Det er flott i Karibien, men to ting her trekker ned. Det er skjemaveldet og det er alle folka som skal ha penger av oss hele dagen.

Spør om veien til supermarkedet, og fyren skal ha 2 dollar for å peke ut retningen. Søpla får man ikke ha i fred før det kommer en kar løpende og skal bære den de 50 meterne det er til containeren. ”It’s too far for you. Give me some change and I’ll take it.” Når var 50 meter med en søppelpose for langt for en staut norsk viking på tur?

Besøk fra USA

Det var en gang en by som het Leningrad i et land som het Sovjetunionen. Begge deler heter noe annet idag. Nåvel, der møtte jeg en jente jeg siden den gang har hatt som brevvenn, og som nå kom for å hilse på. Jeg møtte opp på flyplassen og håpet at hun ikke hadde forandret seg for mye på 12 år. Sovjetunionen hadde jo endret seg litt siden sist... Det gikk greit, og vi fikk henne ombord.

Vi langturseilere har en egen oppfatning av hvordan en amerikansk flybåren turist skal være. Vi så for oss 4 kofferter, speilrefleks og hårføner, stiletthæler og imperialisme, men ble positivt overrasket. Ingrid møtte opp med bare håndbagasje, og skled raskt inn i båtens harmoni. En seilers drømmegjest.

Ingrid brukte halve ferien sin på å besøke oss, og var her dermed en hel uke. (Jammen glad jeg bor i Norge...) Hva er vel en uke for mennesker uten kalender? Dagene gikk så alt for fort, men noe rakk vi da å gjøre innimellom spising, soving og bading. En dag kostet vi på oss en taxitur øya rundt, og fikk se krydderplantasjer, kakaoplantasjer, regnskog og fossefall. Spesielt fossefallene hadde vi hørt mye om og gledet oss veldig til. Egentlig må jeg si jeg ble litt skuffet. Det var ikke noe galt med dem, men det skal jo litt mer til for å imponere en nordmann som har syklet både opp og ned Måbødalen, samt sett både Vøringfossen, og brua mellom Seljestad og Låtefoss. Likevel var det deilig å kunne dusje i en foss av ferskvann.

”Prickly Bay is delightful”

... står det i vår amerikanske pilotbok, og vi seilte ut i Atlanteren og inn i Prickly Bay, bare for å finne ut at det var like oppskrytt som ”Beautiful Beach” i Buccoo Bay på Tobago. Det er stadig vi ikke er enig med vår veiviser Chris Doyle, og pilotboka hans har vi omdøpt til ”Den store restaurantguiden” siden den handler mer om slikt enn om seiling.

I Prickly Bay ble Ingrid utrustet med kamera og heist 16 meter over vann. Det ble noen flotte bilder. Her hadde vi også den O’store avskjedsmiddagen, og vips så var hennes tilmålte uke slutt.

Sandy Island og Union Island

For oss gjenværende gikk ferden videre nordover, og til Paradisøya Sandy Island. Det er en sandbanke i havet med tre palmer og noen busker. Å kalle det øy er vel egentlig på grensen. Vi har etter hvert sett noen sandstrender nå, så dagen etter gikk ferden videre til et nytt land på Union Island. Her måtte vi på flyplassen for å finne toll og immigrasjon.

Det sies at det ligger et lavtrykk og tuller med været ute i Atlanteren. Slikt har ikke jeg noe greie på, men jeg merker jo at det blåser. Vindmåleren viser sjeldent under 30 knop for tiden. 30 knop er stiv kuling og hjemme i Norge ville man kanskje betenkt seg litt med å dra ut i slikt vær. Her tusler livet videre omtrent som vanlig, mens vindmølla renner over av elektrisitet. Det er spennende å kaste ankeret i stiv kuling, men etter noen forsøk fikk vi det da til å sitte på 12 meters dyp. Så viser det seg at de har ferger på Unionsøya, og de pleier å kaste anker der vi har kastet vårt. Så er det bare å flytte seg. Nå blåser det 36 knop, og vi snakker om sterk kuling. Jeg har fortsatt ingen ankerwinch. Våre venner i den norske Bavariaen GALADRIEL (sy-galadriel.com) ligger like bortenfor, og mer muskelkraft blir tilkalt over radio. Vi får ankeret opp, og ut på nytt sted. Slikt er spennende i vindstyrker som dette. For å være sikker vil jeg gjerne ha ut mere jern, og Hans Morten blir nå sendt ut med neste anker i jolla. Å kjøre gummidinge i sterk kuling er heller ikke lett, men heldigvis så vanker det en øl pr anker, minst.

På Union er det trangt i havnen. Alle venter på at været skal roe seg, så det er mulig å gå ut til Tobago Cays, stedet alle snakker om.

Tobago Cays

Etter noen dager er det kjedelig å vente, så ankrene samles inn, og vi tøffer avgårde mot det som skal være rene himmelriket. Med GPS, kart, høy puls og GALADRIEL på behørig avstand bak forsøker vi å beholde vann under kjølen og snirkler oss blant revene ut mot Tobago Cays. Det er spennende, og i denne vinden skal man helst ikke sneie borti noe.

Vel på plass kastes ankeret på sandbunn i krystallklart vann. Vi kikker rundt blant rev, hvite strender og palmer. Vi har kommet til Tobago Cays, og det er like fantastisk flott her som det sies. Dette var ingen bomtur! Dette er Paradiset, men også der finnes det slanger...

Bytte av anker

Vi har funnet en liten holme å ankre bak, men den gir ikke mye le for vinden. Hans Morten kjenner meg etterhvert og kommer uoppfordret bort med dingen og får en stor paraplydregg og 15 meter kjetting ombord. Det hele kastes et stykke fra båten, men paraplyen ligger jo bare oppå sanden. Det vil vel bremse noe om vår venn Bruce mister grepet, men jeg skulle gjerne hatt ut sandankeret istedenfor. Alle gutta synes i grunn det er gøy å dykke, så vi bestemmer oss for å bytte anker uten å ta opp kjettingen. Sandankeret kastes like ved paraplyen, men dette uten kjetting og tau. Så begynner jobben med å sjakle løs det ene ankeret, for så å sjakle på det neste, alt mens det hele ligger på 5-6 meters dyp. Det er ikke mye man rekker å gjøre der nede når man stadig må opp og hente luft, men når tre mann dykker på skift går det i grunnen ganske fort. OK at det ville vært enklere å gjøre det hele på dekk, men det går sport i det meste, og snart er jobben gjort.

Venezuela neste?

Det blåser og det blåser. Jeg får høre historien om at GALADRIEL hadde en leiebåt som nabo natten før, og at den hadde mistet ankerfestet. Det var med nød og neppe de hadde klart å unngå skade. For å få sove godt bestemmer jeg meg for å kjøre ut mitt 10kg Bruce i tillegg til de to ankerene jeg allerede har ute. Mens Dawn legger Vilde starter jeg dingen og raser ut i mørket. Ankeret går over bord og et tau går i propellen. I stiv kuling og uten motor er en gummibåt totalt uten kontroll. Jeg forsøker å ro, men det er nytteløst. Jeg sikter på en av de andre båtene, og klarer heldigvis å klore meg fast i den mens jeg driver forbi.

På GALADRIEL la de merke til en herreløs dinge som raste forbi i natten. De kunne ikke se om det var noen ombord, så en av deres dinger ble sendt ut for å se om det kunne være meg. Jeg hadde jo tross alt reddet deres dinge noen dager i forveien, uten at de selv visste de hadde mistet den. Dawn ble livredd da hun fikk spørsmålet om hvor jeg var, for det kunne hun jo ikke svare på.

Idet Hans Morten finner meg hengende på siden av en fremmed seilbåt har jeg fått maskinen igang, og sammen kjemper vi oss tilbake på plass. Hans Morten roper i natten: ”Du må ikke drive av her, da blir Venezuela neste stopp!”

THULE en meter fra havari.

Det er ikke bare vi som har hørt at det er flott her. Etterhvert strømmer det på med båter. Vi har nå kommet såpass langt nord at det ikke lenger bare er cruisere som oss, men også leiebåter som seiler rundt. Det begynte så smått på Grenada, og blant Grenadinene kryr det av dem. Det kreves ikke stort for å få lov til å leie en 40 fots katamaran, og de er vår alles skrekk. Været kan vi takle, men en leiekatte på ville veier er mer uforutsigelig. I all fortviletheten over leiebåtenes oppførsel er det lett å glemme at også vi startet seilerkarrieren på leid kjøl. I mangel av sertifikater viste vi ”Statens tjenestebevis”. Det var det eneste papiret vi hadde med oss som så offisielt ut, men som bare hadde norsk tekst. Nå er det vi som sliter med slike luringer på sjøen.

Nåvel, vi lå godt ankret opp på Tobago Cays på andre dagen. Det er mye vind og strøm her så vi ligger med to ankere pr båt, og jeg har det tredje klart på dekk. Så kommer det to slike leiekatter og legger seg foran oss. Istedenfor å ligge med to ankere pr. båt, så legger de heller to båter pr anker. De surrer to noenogførtifots katamaraner sammen, og ligger på ett litt snaut sandanker. Så kommer det selvfølgelig en squall, som det alltid gjør, og det lille ankeret må selvfølgelig gi opp. Både vind og strøm er sterke og fører dem rett mot oss.

Vi sitter nede og holder på med ett eller annet idet vi hører mye roping og skriking utenfor. Om det var fra kattene eller fra GALADRIEL, der alle var på dekk for å se vites ikke, men da jeg kom på dekk var det ikke langt igjen til oss, og båtene var fortsatt sammensurret. Ingen hadde maskinen igang. Noe rådvill står jeg der tafatt og ser på. Skal jeg hente en fender? Hva hjelper vel en fender mot to ville katter i god fart? Jeg hopper i jolla og starter min illsinte 4,5 hesters Mercury, mens Dawn tar på Vilde vesten og venter i cockpiten. Jeg kan ikke stoppe kattene med jolla, men jeg håper å kunne dytte dem såpass til siden at de driver forbi og ikke på oss. Håpet er ikke stort, men noe må en jo forsøke på. En meter før baugspydet vårt får den ene katta start, og spyr ut halvforbrent diesel og møkkete kjølevann. Den ene katta har fortsatt ankeret ute, den andre katta har full prupp på maskinen og jeg sitter hostende i jolla og skyver dem til sides mens jolla fylles av deres kjølevann. Ekvipasjen snur seg et halvt tørn og går akkurat klar av THULE. Et øyeblikk er jeg redd de nå skal ta turen over mot GALADRIEL, men de kommer seg heldigvis mot strømmen. Når de så får start i begge båtene og de igjen vil legge seg foran oss svirrer jeg som en klegg rundt i alle retninger med jolla. Enda jeg bare kan to ord fransk tror jeg de etterhvert forstod de var uønsket og lusket stille videre.

Det var skummelt da vårt anker løsnet på Tobago, men det var enda nærmere undergangen da vi nesten fikk disse kattene på besøk på Tobago Cays.

Dagen etter skjer det igjen. En amerikansk cruiser ankrer opp bak oss, og mens han dykker ned for å se på ankeret setter en katte seg fast i ankertauet hans. Enda så grunne de er disse kattene. Den illsinte 4,5 hesters Mercury er igjen på farten og sammen med andre tilstrømmende klarer vi å redde amerikanerens ankringsutstyr som han må slippe for å komme seg løs og vekk fra katta.

Nå tør vi ikke mer. Vel er Tobago Cays et Paradis, men tre slike hendelser på tre dager er nok, og GALADRIEL og THULE sier takk for seg og tøffer hvert til sitt. Det er tross alt tryggere å gå ut i sterk kuling enn å ligge stille på Tobago Cays.

Hilsen Thullingene på tur.

Sail more. Work less.

6. mars 2003:

Dramatikk eller kjedelige dager?

Dramatikk eller kjedelige dager?

Reisebrev fra Rodney Bay, St. Lucia. Torsdag, 6. mars 2003.

Er det virkelig så dramatisk i Karibien? Hva skjer etter to måneder med palmer og hvite sandstrender? Hvordan går det med seilingen? Hvor er Thule nå, og har Jarle virkelig forelsket seg?

Dramatikk eller kjedelige dager?

Jeg har fått et par tilbakemeldinger fra folk som synes det høres ut som vi har en dramatisk tur. Når jeg tenker meg om så kan det kanskje høres slik ut, men det er nok en overdrivelse. Stort sett så består dagene av en tur til land der stranden, butikken eller nettkafeen er dagens høydepunkt. Så er det hjemom for siesta når dagen er på sitt varmeste, og om vi har god tiltakslyst den dagen drar vi atter en gang til land. Om det ikke regner da. For det regner mye her. Da drypper det fra dekket og ned på loffen, og det er skorpe på pålegget, og alt er ikke bare vått, det er også totalt hensiktsløst. Slik går dagene uten at det skjer så veldig mye å skrive hjem om. Derfor gjør vi da ei heller det. Vi skriver om de dagene det er spennende. Enkelte dager spør vi oss selv om hvorfor vi egentlig er her. Langt fra folk – omgitt av sand og salt og vann. Hvorfor er vi ikke et helt annet sted? På Martinique, kanskje, hvor vi kan få tak i ting vi trenger. Hvor vi kan reise inn til byen og gå på et supermarked og kjøpe det vi har lyst på. Og kunne velge blant et utvalg, ikke bare ta den eneste boksematen de har der og den tørre loffen fra i går, mens en kranglete datter sitter på armen og maser om den isen de ikke har i denne butikken. Sånn er det å være i Karibien noen ganger, særlig om morgenen. Men noen andre ganger, eller for å si det på en annen måte, noen ganger, i båt om morgenen i Karibien, og i livet ellers også, forsåvidt, noen ganger er det all right.

Vi har nemlig snakket om det her en stund, både ombord hos oss og hos flere andre i den lille skandinaviske landsbyen vår som vi kaller det. Vi er nemlig en liten gjeng med båter som mer eller mindre bevisst treffes igjen i havn etter havn. Den ene har hørt hvor den andre er, og noen har hørt det er fint der, men ikke her og så videre. Vi har snakket om at det etter hvert begynner å bli ganske forutsigbart å være i Karibien. Vi har på flere båter fått et luksusproblem. Her sitter vi, omgitt av palmer og sandstrender og 26 graders badevann, og klager. Vi har ikke noe å finne på. Vi tar ting for gitt. Vi er lei av sand mellom tærne og salt på ryggen. Vi vil ikke hjem, det er ikke det, men ting er ikke lenger nytt og spennende. Dessuten er vi lei av kjedelige butikker, tiggere og folk som skal selge oss ubrukelige ting til fantasipriser. Og skulle vi en gang kjøpe noe og finner frem våre EC-dollars, nei så mener de vi er amerikanske turister som skal betale med US-dollars. Da koster det 2,67 ganger mer. Jeg er lei av å bli tatt for å være amerikaner. Jeg er lei av at det tas for gitt at jeg har engelsk som morsmål. Noen ganger har jeg lyst til å gjøre som en kar jeg møtte, nemlig gå rett ut av bussen og rope: ”We are NOT americans!”

Bequia

Men det var nå seilturen vi skulle prate om. Forrige reisebrev endte med at vi nærmest rømte fra Tobago Cays etter at vi hadde vært rundingsbøye i den store charterkatamaranregattaen. Derfra gikk turen til Bequia der vi likte oss veldig godt. Det var fin strand, kjentfolk og passe stor by med brygge for jolla. Dessuten var det ikke så mye mas om å kjøpe ting.

Det er mange båter i Bequia. Alt fra Johnnys lille 25 fots havseiler til 53 meter lange ATMOSPHERE. Der ombord har de badebasseng i cockpiten og jollene i ankerbrønnen! Folket på GALADRIEL har vært ombord og forteller om vanvittige tilstander. GALADRIEL er en noenogførtifoter. Det er en størrelse det fortsatt står respekt av i Norge. Jeg tok et bilde av de to båtene sammen, og der rekker GALADRIELs mast til ATMOSPHEREs andre saling. Den har seks tilsammen. Jammen er det forskjell på folk!

Det var også i Bequia vi traff igjen våre venner fra Sandefjord i CARMENSITA. Vi har vært ombord hos Bjørn og Grete utallige ganger der hjemme for å låne pilotbøker, studere kart og notere tips om havseiling. Likevel var det litt spesielt å komme ombord i en kjent båt så langt hjemmefra. Jeg snakket om størrelser. Hjemme er CARMENSITA med sine 18 meter en av fjordens største lystseilere, ja kanskje den største. Her i bukta forsvinner hun bare i mengden som en middels stor båt.

Så kom cruiseskipene. De ankrer opp utenfor oss og kjører passasjerene sine inn med lettbåter på størrelse med våre seilbåter. Og siden de er viktigere enn oss må de selvfølgelig ha hele dingebrygga. De må nemlig legge til longside siden turistene ikke kan klatre over rekka slik vi cruisere kan. På land luktes det penger. Ingen ser lenger forskjell på en cruiser og en amerikansk turist. Maset blir merkbart verre, vi har sett vårt og vi seiler videre til St. Vincent.

St. Vincent

St. Vincent er siste øy i landet ”St. Vincent and the Grenadines”. Vi skulle nok sett mer av denne øya, men vi var allerede lei av å være melkeku for øyenes nasjonaløkonomi, og her var det ille. OK at de er fattige og vil selge ting, men hvorfor kan de ikke selge ting vi har bruk for? Sjakler for eksempel. Folk kommer padlende på surfbrett og skal selge armbånd og fugler laget av kokkosnøttskall som han påstår han har laga sjøl som sitter der med butikken i fanget. ”You need a memory of St.Vincent” sier han. Hadde han solgt sjakler skulle jeg kjøpt en, ikke fordi jeg trenger det men fordi jeg kan støtte ham og en gang få bruk for det jeg kjøper. Da vil jeg huske St. Vincent. Men hva i all verden skal jeg med et perlearmbånd? Og ikke nok med det! De lar oss ikke engang få ut ankeret før de klatrer ombord. En var endog så frekk at han rodde frem og tilbake ettersom jeg la om kursen og ikke ville slippe meg inn på ankringsplassen før jeg hadde snakket med ham.

På St. Vincent var vi noen timer, og jeg var den eneste som var i land. Jeg sjekket ut av landet og vi reiste videre. St. Vincent er en fattig øy og hadde sikkert trengt mine dollars, men akkurat den dagen orket vi ikke mere mas.

Ut å seile igjen...

Jeg har tidligere nevnt pilotboken vår, eller ”Den store restaurantguiden” som vi kaller den. Dagens sitat lyder slik: ”The northbound passage from St. Vincent to St. Lucia can be hard on the wind and hard on the body. The north end of St. Vincent is unbelievably gusty on occasion and more than a little bumpy. It is not unusual to have gusts of 30 to 40 knots.” Denne gangen hadde pilotboken helt rett.

Tradisjonen tro ble det nattseilas og da jentene dagen etter hadde sovet ut rusen fra sjøsyketablettene, møtte de en sliten og fortumlet skipper i cockpiten. Vel kan jeg seile hardt mot vinden, men det får da være måte på. Og å drive å slå seg frem i nattens mulm og sjøsprøyt gidder ikke en langturseiler, så om morgenen ble det full motor rett mot vind og strøm og all verdens squalls. Det gikk i to knop over grunnen. Da jeg den morgenen sjekket inn i den idylliske og meget fotogene Marigot Bay var jeg litt flau over ikke å vite navnet på ”Port of entry”, ei heller hvilket land jeg sjekket inn i. Det siste ble det da heldigvis ikke spurt om. At jeg sjekket inn den 24. mars istedenfor den 24. februar gjorde vel heller ikke tollerens inntrykk bedre. Hvordan kunne jeg vite hvilken måned det var?

Rodney Bay

Marigot Bay er som det rene Paradis, men også det kan bli kjedelig i lengden så vi rullet ut seilet og dro til det velkjente Rodney Bay. Når jeg sier rullet ut seilet så er det det vi gjør. Vi heiser da aldri seil. Storseilet er godt sammenpakket. Jo, forresten det var en gang jeg var virkelig hard-core seiler og brukte både to seil og vindror. Det var etter at jeg hadde hørt GALADRIELs ville historie om at de en dag hadde tatt et slag. Da måtte jeg vise at jeg kunne seile jeg også, men stort sett så blir det motorseiling.

Rodney Bay altså. Det er hit ARC går, og det ligger en og annen her med ARC-flagget oppe, men ellers så er det en stor, men søvnig marina. Når jeg tenker meg om så er det den første marinaen siden Europa, men vi ligger heller ute på ankeret. Inne i lagunen flyter båtene i noe som knapt kan kalles vann, og vi liker å kunne bade fra båten. Hva dusj er har vi jo likevel glemt.

Rodney Bay er ikke så mye mer enn en stor marina, men de har det vi trenger her. De har strender, steder å gå tur og ikke minst supermarkeder med utvalg! For første gang på utrolig lenge fikk vi kjøtt som ikke het ”Corned Beef”. Vi kjøpte den største vi fant.

Her i Rodney Bay har barnevogna igjen kommet i bruk. Vi liker å gå tur. Vi har tatt buss til hovedstaden Castries, men kan ikke fortelle så mye moro derfra. Og så har Jarle forelsket seg. I en svensk liten skjønnhet. Den er 25 fot og langkjølet. Den er en ”Storfidra” og er i Karibien for tredje gang. Både den og hennes danske eier passer perfekt til filosofien ”Go small, go simple, go now!” Alle ser på større båt, bare langturseilere ser på mindre.

For n-te gang traff vi igjen våre venner fra KEES. De var en snartur innom for å sjekke ut. ”We are leaving, it’s too commercial here.” Jaja, tenkte vi, vi får være litt politisk ukorrekte, men vi liker oss her. Forresten gleder vi oss til å reise til Martinique, som er neste øy. Der er det visst enda mer sivilisert og utviklet. I vår skandinaviske landsby går det rykter om at de til og med har McDonalds der!

Mange hilsener fra oss i Rodney Bay

Sail fast, live slow!

27. mai 2003:

TBA

11. juni 2003:

Møte i høy sjø Antigua – Azorene

I forrige reisebrev reiste jentene hjem til Norge. De bor nå hos bestemor og bestefar som jeg regner med er storfornøyd med så celebert besøk.

Selv gjorde jeg båten klar for den lange etappen, og plutselig kom dagen da mitt nye mannskap landet på flyplassen. Mitt nye mannskap er Myten Lars, en eksentrisk akademisk kunstner, hvis arbeider verden foreløpig ikke har sett. Lars er den som for noen år siden lånte meg sin seilbåt så jeg skulle lære å seile. På så måte var han en del av begynnelsen. Nå mønstrer han på for å bli en del av avslutningen også. Kunstneren Myten Lars er gift, og hans kone er gravid. Dermed har vi fått tidspress, og må seile hjem på kortest mulig tid. Vi håper å være hjemme til St. Hans, slik at vi har to-tre uker igjen til terminen. Tidspress på havet er ingen god ting.

Devil-may-care

Etter boka skal man når man forlater Karibien først gå nord til man er omtrent på høyde med Bermuda. Der skal man dreie øst og seile på vestavind til Azorene. Det finnes en alternativ rute som Jimmy Cornell kaller for ”the Devil-may-care route”. Det er direkteruten fra Antigua til Horta. Man krysser stillebeltet diagonalt og i bytte for en kortere rute får man lite eller ingen vind. Det er derfor det heter seg at man skal ”carry all possible fuel and water”. Vi bunkrer 220 liter diesel og tar denne ruten, i håp om at det dette året er god vind å få.

Thule er ingen klassisk langturseiler. Hun er lett, har finnekjøl og brøkdelsrigg. Hun er laget midt inne i Sverige, av folk som knapt har sett saltvann. Men i motsetning til tradisjonelle langturbåter seiler hun faktisk mot vinden. Idet vi forlater Antigua går vi jo rett ut i passaten, som vi får rett i nesa. Thule legger seg over, fyller seilene og stamper seg frem. I lange tider pløyer hun østover, mens vi hører på radioen at vårt reisefølge blir presset mer og mer nord. Dette blir bra!

Reisefølget

Som dere vet er det mange norske båter her, og vi kom oss avgårde sammen med et lite norsk felt. Vi startet noen timer etter dem, men fikk kontakt med den bakerste båten på VHF og meldte oss på i den uformelle regattaen. De tre norske båtene NADJA, ESMERALDA og LOUISE III, samt østerrikske SLEIPNIR seiler sammen og har eget nett på SSB-kortbølgeradioen. Selv har vi ingen mulighet til å delta i samtalen der, men håpet på å være nærme nok for VHF kontakt.

Forrige gang fortalte jeg at jeg hadde bestilt SSB-mottager, men den kom aldri. Hver dag bekreftet butikken at den var på vei, helt til de en dag bekreftet at den ikke kom i det hele tatt. Sånn er Karibien. Jeg kastet meg rundt, fant en SSB-mottager et annet sted på øya, og på vei til flyplassen for å hente Lars plukket jeg også opp min nye mottager. Selvfølgelig var det busstreik den dagen, så jeg fikk sponset den lokale taxinæringen. Uten tid til å forske på radioen ble den bare hevet ombord og ut i Atlanteren bar det.

Senere skulle det vise seg at mottageren ikke var av de beste, og jeg fikk ikke inn en eneste værfax. Veldig utydelig kunne jeg få inn en stemme fra US-coast guard som meldte været for et stykke ut i åpen sjø, men ellers intet. Bortsett fra Norgesnettet. De fire ovennevnte hadde radiotreff to ganger i døgnet, og utvekslet posisjoner og værmeldinger. Dette var vår redning og eneste tilgang til værmelding. Uten å vite det har disse båtene vært til stor støtte for oss. I tillegg har det jo vært stor stas å høre hvordan vi lå an, og hvordan de andre hadde det.

Diesel

Så langt på turen har jeg i hver havn hørt på historiene om hvor mye galt som kan skje på en overfart, og priset meg lykkelig over at lite går galt på Thule. Slik ble det ikke denne gangen.

Ikke lenge etter at vi forlot Antigua, mens vi lå skjeft og stampete mot passaten, begynte det å lukte diesel. Det ble værre og værre, og til slutt skvalpet det en god skvett rundt i salongen. Det var da ikke slik det var ment da de sa carry all possible fuel and water? Før jeg dro hadde jeg skiftet alle oljer og filtre på den trofaste grønne maskinen, og jeg hadde plundret litt med å få diesel grovfilteret tett. Var det dette som var gått lekk? I stampende motsjø og skvalpende diesel fikk jeg ålet meg inn i maskinrommet og strukket armen inn under akterkabinens køye for å konstatere at filteret holdt tett, men at det fortsatt kom mer og mer diesel. Var det tanken som var lekk? Etterhvert fikk jeg jobbet meg motstrøms og fant ut at lekkasjen kom fra stuerommet akter. Og der, ganske riktig, der stod det en 25-liters jerrykanne og lakk. Alt annet var jo fylt til randen, så det var ikke annet å gjøre enn å la kanna gå over bord, og dermed mistet vi raskt et døgns motorgange. At man ikke bør satse på for gamle og dårlige kanner fikk vi bekreftet noen døgn senere da en 20 liters kanne også gikk lekk. Der fikk vi reddet det meste men en 7-8 liter forsvant likevel. På strekket der det påpekes viktigheten av nok drivstoff hiver vi altså 30-35 liter til sjøss. Det er en stor andel av våre totale 220 liter. Holder det gjennom vindstilla til Azorene? Fra nå brukte vi ethvert vindpust til å seile, og hørte fortvilet på radioen at de andre gjorde 6 knop for maskin mens våre seil hang og slang.

Vann

Da vi hadde blitt kvitt alt griseriet i salongen og fått vasket skuta utallige ganger fant vi neste lekkasje. Fra ankerluka lakk det inn i forpiggen, og Jarles køye ble kliss våt. Siden vi gikk hardt mot passaten var jo baugen like mye under som over vann, og det er kanskje ikke meningen. Så var det igang med å lete seg frem til en ny lekkasje, og dytte innpå med pakningsmasse. Nesten tett ble det, og vi håpet vi nå hadde fått vår dose motgang, men så gildt var det ikke.

Seilene kommer ned

At vi ikke fikk ned noen værfax har jeg nevnt, men at seilene kom ned fikk vi erfare. Etterhvert kom vi jo til stillebeltet, og vi hørte på Norgesnettet at alle de andre norske startet maskinene for å gå nordover eller rett mot mål, alt ettersom hvor det til enhver tid var vind i sikte. De forsvant ut av VHF rekkevidde, og vi satt der og klødde oss, skal vi bruke dieselen nå, eller vente til det beryktede Azores High? Der er det nemlig også vindstille.

Vi tøffet litt på dieselvind, men hver gang det kom blåsevind gikk seilene til topps og vi seilte noen mil videre. Å ligge sånn å akkurat klare å seile, mens dønningene hiver båten fra side til side tar hardt på psyken. Jammen tok det hardt på utstyret også. Først tok rulleseilet kvelden. Lageret i den delen som heiser seilet takket for seg, og kulene kom fallende ned. Ikke lenge etter kom hele seilet ned, og en rask inspeksjon konstaterte at vi ikke kunne rulle noe seil på dette utstyret på en stund. Det er fortsatt 15-1600 mil til Horta. At jeg hadde lagt igjen 15.000 kroner hos en av verdens største masteprodusenter hjelper lite når utstyret deres ikke holder et år engang. Nåja, både Lars og jeg har lært å seile før rulleseilets inntog, og det var ikke annet å gjøre enn å krype frem på dekk for å bytte seil ettersom vinden ombestemte seg. Det ble byttet mellom genua og fokk ved lite vind. Ved mye vind brukte vi hardværsfokka på kutterstaget. Skulle den også bli for stor har vi en stormfokk vi kan hive opp. Med disse fire forseilene på to forstag, og tre rev i storen har vi gode kombinasjonsmuligheter. (I tillegg har jeg også med en spinnakker og et superseil, så det skal ikke mangle kluter på denne skuta.)

Da vi så hadde innfunnet oss med denne situasjonen kom storbommen ned. Kombinasjonen vindstille og gammel sjø gjør at alt, absolutt alt ombord blir kastet fra side til side og opp og ned og frem og tilbake. Så også storbommen, og en dag sa bomopphalsfestet takk for denne gang og bommen datt rett ned på en lite fornøyd skipper. Linen sa spiojng og forsvant til værs i vill fart, surret seg rundt windex, vindmåler og VHF-antenne før den falt ned på andre siden av masta. Under slike forhold er det vanskelig å finne folk som melder seg til å ta en tur 16 meter over vann, så fallet ble godt surret, og der får det henge til vi er trygt i havn i Horta.

Maskinen startes

Tilslutt er det ikke mulig å seile lenger, selv for en overrigget Comfortina. Maskinisten purres, og det går videre på dieselvind. Norgesfeltet melder om at det ikke er noe vind noe sted, så vi forbereder oss på mange timer motorgange, og håper på et lite Azores High i år, siden vi kanskje får snaut med drivstoff. Langt fra land, og uten vind svikter plutselig den ellers så trofaste dieselbrenneren. Den går, men det er ikke noe driv i den. Løsningen gir seg raskt, det er tau i propell og ror. Etter noe innsats får vi løs en tugge med tau og gammelt fiskegarn, og ferden kan fortsette.

Melding hjem

Nostalgiske som vi er seiler vi midtfjords med VHF som eneste kommunikasjonsmiddel. Men selv om havet er stort er vi ikke alene der ute, og ser vi noen så roper vi på dem. Også denne gangen har vi fått sendt både e-post og telefax hjem, og jeg vet det er folk der hjemme som setter pris på det. En dag vi nettopp hadde sendt avgårde en e-post via et tyrkisk frakteskip kom et norsk skip fra Bergesen på lufta. Han hadde overhørt samtalen, og dersom det var norske seilere på fjorden ville han gjerne tilby seg sin assistanse. De hadde telefon, e-post, fax, HF-radio og hva det skulle være. Nattevakten der ombord var like pratesjuk som nattevakten hos Thule, og vær, destinasjoner og gamlelandet ble diskutert frem til neste vaktskifte. To meldinger hjem på samme dag syntes jeg var noe i overkant, så jeg fikk ham heller til å melde vår posisjon til Norgesnettet. Gleden var stor da vi noen timer senere samlet oss rundt radioapparatet og hørte vår posisjon bli meldt inn og notert.

Azores High

Slik gikk nå dagene (og nettene). Det gikk nordover og det ble kaldere og kaldere. Selv uten damer ombord ble det temmelig rått i senga, og etterhvert var ikke madrassene lenger fuktige, de var våte. Skodde, regn og blåst akkumulerte under dekk, og vi frøs. Det skal ikke stikkes under en stol at det etterhvert utviklet seg en viss hat-stemning, og selv med varmeapparatet på full guff ble det aldri behagelig. Havet er rått og kaldt så langt ute og så langt nord, spesielt om natta. Og med lang nord mener jeg 35 grader. Jeg grøsser når jeg tenker på at Sandefjord ligger på cirka 59.

Seil vekslet med motor, motor vekslet med seil og vi fikk aldri stabile vinder. Likevel klarte vi nå på et vis å krabbe oss nærmere og nærmere målet. På radioen meldte folk at de gikk tom for diesel, og vår sparsomme holdning i starten gav nå resultater. Skipperen fisket frem flere kanner med diesel, og da stilla igjen kom 250 mil fra Azorene gliste vi og fyrte igang. Vi hadde diesel nok, og etterhvert fikk vi faktisk også litt vind. Vi tok igjen Louise III. De lå og drev med spridde seil og ingen fremgang. De har et beist av en motor, men det hjelper så lite når den drikker alt for mye diesel.

Møte i høy sjø

Siden Luoise III hadde for lite deisel og vi for mye avtalte vi et møte. Vi seilte 6 knop med fulle seil og vindroret styrte. Louise III fyrte igang det ovenfor nevnte beist og kom opp på siden av oss. I grov sjø og frisk bris / liten kuling ble en tamp hevet over og en dieselkanne surret fast før den gikk overbord. To kanner på tilsammen 35 liter ble overført slik, og stemningen steg betraktelig hos Louise III. Vi hadde finregnet på forbruk og avstander, og vi skulle nå begge ha en god mulighet for å komme i mål på en god tid og med diesel på tanken.

Horta, Faial, Azorene, Portugal

I følge boka er det noe som heter Azores High. Det er det konstante høytrykket og vindstilla som ligger over Azorene. Da vi hadde 200 mil igjen og ventet oss vindstille fikk vi isteden 30 knop vind rett imot. Vi la oss over og kjempet oss mot målet, mens Louise som er en ekte langturseiler ikke klarte høyden og slo seg fram på nyanskaffet dieselvind. Vi kom tilslutt fram, riktignok på nordsiden av øya istedenfor sørsiden, men greit nok. De siste timene fikk vi heller brenne diesel og mot vær og vind gjorde vi to knop på full gass. 17 hester og foldepropell er ikke mye når verden går imot.

Nåja, vi kom inn på 21 døgn og det er 2100 mil fra Antigua. Det blir 100 mil i døgnet mot målet. Vi har korteste båt av de vi har seilt sammen med, og vi har brukt desidert minst diesel. Sånn sett er vi stort sett fornøyde. Her i Horta må vi jobbe som besatt i noen hektiske dager, før vi setter kursen mot England. Dette er dog en annen historie, og det kommer vi tilbake til.

Hilsen

Gutta på tur

”Båter har bare en oppgave her i livet. Det er å gå i stykker, og det gjør de.”

Sitat fra Jarle.

”Langturseiling er som å stå i en iskald dusj og rive i stykker tusenlapper.”

Gammelt langtursitat.

8. juli 2003:

Det er akkurat sånn det er! Hjemme i Norge ...

Det er skrevet og fortalt mye om seiling til havs. Ikke alt har slått til synes nå jeg. Passaten for eksempel er oppskrytt. Eller når noen forteller deg at å seile til Karibien er å komme to døgn sør for Kanariøyene og så sette seilene mot vest. Der står seilene urørt i tre uker til ende.

Dersom noe høres ut til å være for godt til å være sant, så er det kanskje det. Nåvel hjemturen derimot har vært mer etter boka. Det sies at returen er ”cold, wet and foggy” og fra forrige reisebrev husker vi at turen til Azorene var nettopp det.

Horta, malerier og Peter’s

Horta, på Azorene, svarte også til forventningene. Horta havn er livlig med masse seilere. Maleriene på moloveggene er så flotte som de skriver om. Spesielt artig er det jo å se på malerier fra båter en kjenner eller har møtt. Maleriet til våre venner fra Thea hadde knapt tørket da vi så å si ramlet over det. De hadde nettopp reist og siden vi var i tidsnød fablet vi om å bruke deres maleri og bare tilføye ”+THULE” der det stod ”THEA, Sandefjord, Norway.”

Vi anså et eget maleri på moloen som så langturseilermessig viktig at vi satte av tid til det. Legenden Lars er av det kunstneriske slaget, så han fikk den oppgaven. Preget av sin egen livssituasjon ble det malt en gravid havfrue med Thulevimpel. Den yngre del av seilermiljøet stod måpende og kommenterte havfruens puppestørrelse, og som erfarne seilere måtte vi bekrefte at det var slik havfruer så ut.

Også Peters Cafe Sport svarte til forventningene. Vi ble plutselig så veldig sportsinteressert. Alle som har seilt til Horta har også drukket øl hos Peter, og det bærer cafeen preg av. Her henger flagg og vimpler fra alle land og klubber. Selv Thule fant et flagg å avse. Den store diskusjonen gikk rundt temaet: ”Når må man forlate Horta for å få dobbelt tidevann ved Dover?” Men nå var det nå slik at mannskapet skulle hjem til fødsel, så vi ble bare bevilget et par dager i havn, før det bar ut på havet igjen. 5 båter dro i følge fra Horta og kursen ble lagt mot Falmouth.

Storm i Biscaya

Skal man krysse den Biscayiske Bukt så skal man ha storm, så det fikk også vi. Med 50 knop i kastene syntes vi det var nok, og heldigvis varte det hele bare en dag. Men så har vi da opplevd det, og båten imponerte som aldri før. Med bare hardværsfokka på kutterstaget, og stormfokka klar på dekk gikk det av gårde i god fart mot målet. Vi hadde jo lest at det var storm i Biscaya, alle har jo det, så vi var på en måte psykisk forberedt. Det er på havet som på land, en felles fiende er samlende, og knaskende på stormkjeks til middag taklet vi hardværet mye bedre enn vindstilla. Med skjerpede sanser og retrettmuligheter for alt (bortsett fra å gå til land) hadde vi faktisk en flott opplevelse i fascinerende vær. Heldigvis gav det seg før de virkelig store sjøene fikk tid til å bygge seg opp.

England

Vel fremme i Falmouth ble vi møtt av hundrevis av båter. Først syntes vi det var litt voldsom mottagelse av noen skandinaviske båters ankomst, men så forstod vi at det var en regatta som startet. Regattaen het ”To the Azores and back”, men siden det var feil retning stilte vi ikke til start. Vi fikk ringt Norge og det var fortsatt ikke kommet noe barn, så Myten Lars stilte opp til det siste strekket også. Nordsjøkart ble innkjøpt, og vi rådførte oss med kartselgeren om hvordan vi best kom oss gjennom den fryktede engelske kanal. ”Where are you going, sir?” spør mannen med britisk aksent. ”Nårvai!” svarer vi på perfekt Norwenglish, og peker på den lille fliken av Norge som har lurt seg inn på kartet hans. ”Oh! Thats a long way, sir!” sier kartselgeren, men vi har seilt langt og har fått langturseilerens syn på avstander. Vi anser oss for nesten å være fremme og svarer: ”Not really, it’s not even a thousand miles. We’ll be there within a week.” Slik kan man bli når tid og rom slår seg sammen og alt man ser er vann.

Selv med så kort vei til Norge fylte vi opp vår fulle dieselkapasitet, 250 liter, og dro av gårde. Vi spøkte med at vi kunne kjøre til Norge for maskin, og at vi ikke behøvde vind til å seile. Vi dro i liten kuling, og tankene var fokusert på tåke, vannvittige mengder båter, kuling fra alle kanter, regn og hissig kystvakt. Kanalen og nordsjøen er beryktet. Men vinden døde ut, og maskinen ble startet. Deretter gikk den, mer eller mindre kontinuerlig helt hjem til Norge. Noen blaff kom det, men ellers var det nesten havblikk fra England til Norge. Litt skuffet var vi for ikke å få typisk nordsjøvær, men vi hadde jo sloss mot Biscaya, så det fikk holde for denne gang. Men trafikken, den var etter boka. Det var båter og skip i alle størrelser og retninger. For oss som var vant til å ha hele Atlanteren for oss selv og som ikke ble forbauset om det gikk en dag uten å se andre virket det trangt. Dette er verdens mest trafikkerte område, og som liten plastseiler har vi vikeplikt for alt som flyter, uansett hva reglene måtte tilsi. At man i tillegg oppfordres til å holde spesielt utkikk etter u-båter så vi bort fra. Hvordan ser man etter en u-båt?

Ved kryssing av trafikkseparasjonssonene var det som å krysse gata hjemme. Man venter til det er en ledig luke i trafikken, og så løper man over så fort det lar seg gjøre. Det er forresten ikke så veldig fort når en har fullastet båt (og vel så det) og 17 hester i jerngenoa’n. Vi seilte kanskje 20 timer fra England til Norge, ellers var det dieselvind hele veien.

Etter noen dager kunne vi skimte land nord for oss. Norge! The cold rocks of Norway. Gamlelandet, fedrelandet, 17.mai, olje og alt det der. Nå lå det der. GPS’en viste under 100 mil til Sandefjord, og fendrene ble funnet frem. GPS’en viste 60 mil til Sandefjord og fortøyninger ble gjort klar. GPS’en viste 40 mil, og vi slo av farten for ikke å dundre i brygga. Avstander er ikke lenger som det aldri har vært!

Hjemme!

Vi runder Bonden, og krysser av for det siste waypoint før Sandefjord. Bonden er en liten stein i havet, med en varde på. Definitivt ikke noe sted å dyrke poteter, men likevel typisk norsk å kalle stedet for Bonden… Solen står opp, og blant sjarker og ivrige lystfiskere kommer en jolle i rasende fart. Thorstein har overnattet på Flaten (marginalt større skjær enn Bonden) og stiller som velkomstkortesje. Noe har han skjønt om langturseiling, og drar opp bløtkake og en norsk øl fra sekken. Det får så være at ordfører og hornmusikk forsov seg, men at folk overnatter på Flaten for å ønske oss velkommen, det imponerer!

På kaia stod to glade jenter og ventet oss. Vilde hadde vokst mye, men Dawn var den samme unge. Lars satte seg på første tog. De siste 6 ukene hadde vært et hardkjør av en seilas, med mye seiling og lite havneligge, vi skulle jo hjem til fødselen. Dagen etter at vi klappet til kai, ble hans kone lagt inn på sykehuset. Vi har nå vært hjemme nesten to uker, og Lars har blitt far til en liten jente, lenge før terminen. Det høye tempoet var ikke bortkastet!

Hverdagen

Min egen lille jente har som sagt blitt stor. Hun har så mye å vise frem. Barnehagen har ferie, mens Dawn har begynt å jobbe, så jeg er fulltidspappa. Samtidig skal båten ryddes, vaskes og selges. Vi har funnet hus, og banken skal overbevises. Jeg må finne jobb, og rydde opp i alt som har ligget brakk mens jeg har vært borte. Fra et liv der verden består av båt, seil og vann i fire timer av og fire timer på har jeg plutselig blitt kastet inn i en verden av mobiltelefoner, avtalebøker, 1000 ugjorte ting og tidspunkter. Overgangen var bråere enn ventet, og når palmer er byttet ut med furu, og vanntemperaturen har sunket 15 grader så savner man de hvite strendene og det bekymringsløse livet til sjøs. Når det hele er over ser man hvor fint det var. Det er nesten så en begynner å spille lotto, og drømmer seg tilbake til blått vann, gullmakrell og bare føtter.

Jarle

Sammanfattningen ...

Hvordan går det med gjengen fra Thule? Hvordan går det med Thule? Hva har vi lært? Ville vi gjort det igjen? Fant vi noen gang meningen med livet der ute? Hvordan fungerte utstyret, og hva var det viktigste? Her følger siste reisebrev i beretningen om Thules ferd over havet.

En hel familie i en båt på under ti meter. Det kan aldri gå sa folk, men det gikk da på et vis likevel. Båten heter Comfortina og den lyder sitt navn med rette. Den gav oss all den komfort og trygghet vi trengte. Selvfølgelig kunne det vært fint med større båt noen ganger, men vi savnet det egentlig sjeldent. Det er først nå når vi kommer hjem at vi ser hvor ”kummerlig” vi egentlig hadde det. Her hjemme har vi varme (som alltid fungerer), det er lys i kjøla, ferskvann i dusjen og man behøver ikke engang se på voltmeteret før man slår på lyset. Barnevakt og barnehage er i nærheten og butikken har alt vi trenger, og attpå til snakker de norsk der. En større båt er utvilsomt mer komfortabel, neppe mer sikkert, ganske visst dyrere, og vi klarte oss helt greit med 32 fot.

Ingen reiser på langtur med en Comfortina, sa min seilmaker første gang jeg besøkte ham og siktet til brøkdelsriggen. Det må han nok nå bite i seg. Med kutterstag og lensetakler følte jeg aldri at riggen viste noe som helst antydning til å gi seg. Jeg trodde jeg bare skulle se mastheadriggede båter der ute, men det gjorde jeg ikke. Mange seiler med brøkdelsrigg, og mange med adskillig spinklere saker enn det Comfortinaen vår var utstyrt med. Idag reiser man med moderne finnekjølede båter med spaderor og brøkdelsrigg. Tradisjonelt skal man ha en langkjølet, tung og traust båt på tur, men slik er det ikke lenger. De har fordeler og ulemper begge konseptene, men den diskusjonen får vi ta en annen gang.

Jeg sitter her og har ikke stort å fortelle om seilingens gleder og sorger lenger. Vi har gått i land. Vi har kjøpt oss hus. Vilde har begynt i barnehagen. Båten er solgt, og ny men mindre båt er anskaffet. Jeg må innrømme at det stakk langt inn i hjertet da jeg rodde fra Thule og inn til land for siste gang. Jeg stod igjen på stranden og så noen andre seile avgårde med vår båt. Vi hadde ikke hatt henne så lenge, men vi hadde opplevd så utrolig mye med henne at vi tok henne som en del av familien etterhvert. Selv Dawn måtte felle en tåre da hun hadde reist. Men hverdagen og ikke minst banken krever sitt, og det var en nødvendighet vi hele tiden har vært innstilt på.

Men en mann uten båt, hva er nå det? En liten norskbygd ALO-Mikkel 26 ble anskaffet. Det er en mere lommebokvennlig båt, og vi har allerede store planer for henne. Sørlandskysten, Svenska västkusten, og kanskje også Skagen skal utforskes. Nå har vi fått vår langtur, nå har vi sett mye vann, og nå kan vi si vi har vært der. Nå kan vi tygge på sitatet om at ”Drømmer dør bare når de blåses til live.”

Vi er jo vant til å ha en mast mellom oss om natten, men da vi flyttet på land begynte vi også å sove i samme seng. Slikt gir resultater, og nå går Dawn med stor mage og bærer på vår neste lettmatros, så en dag til sommeren blir vår lille familie litt større. Selv om vi bare har fått ett barn foreløpig, så har vi jo den tradisjon i vår lille familie at vi tar alle nye barn med på en seiltur...

I korte trekk er vel det alt som har skjedd med oss, og dette reisebrevet er mest ment for å gi noen tanker om langtur, sett i et perspektiv der vi har vært på land en stund.

Skulle vi kjøpt båt igjen nå under de samme forutsetninger som da vi reiste ville vi kjøpt en tilsvarende båt i tilsvarende størrelse, men billigere. Det er vel og bra med fin og flott båt, men det trenger man ikke. En båt til halve prisen ville gjort samme nytten, men gitt mer penger til utstyr og moro. Å kjøpe båt i Norge er vel heller ingen nødvendighet. Norge er et dyrt land, og økonomisk er det vel litt tullete å kjøpe båt her for å ta den ut av landet. Det første og siste strekket fra og til Norge blir ofte bare transport likevel, så hvorfor ikke kutte ut en eller begge av dem. Man kan finne billige båter i Middelhavet, Kanariøyene og spesielt i Karibien, så hvorfor ikke kjøpe dem der? Da starter man reisen der man skal være. Den tiden andre bruker på å komme til varmen, kan man nå bruke i varmen og bli kjent med båten. Skal man for eksempel til Karibien ville jeg sterkt vurdert å skaffe seg kjennskap til båter og marked på internett, fly over Atlanteren og legge inn skambud på båter der. Så kan man bruke hele året i det varme paradis for så å selge den igjen og fly hjem. De pengene man bruker på fly kan man spare på at man ikke trenger alt utstyret en Atlanterhavskryssing krever. For å seile blant øyene trenger man ikke nødvendigvis flåte, nødpeilesender, vindmølle, kortbølgeradio og dyre yachtmastersertifikater.

Kan man akseptere å leve med lite eller ingen bruk av kjøleboks, eventuelt endel motorgange kan man også spare seg for alt som heter vindmølle og solceller. Skal man ikke seile lange strekk trenger man heller ikke vindror eller autopilot. Det jeg prøver å si er at en utrangert charterbåt har alt man trenger av komfort og sikkerhet for seilas mellom øyene, og man får mye båt for pengene. Fly-seil-selg-og reis hjem tror jeg er et godt konsept. Gjør det enkelt og gjør det nå. Jeg tror mange fokuserer så mye på utstyr og forberedelser at det til slutt blir den beste grunn til ikke å reise.

Likevel vil jeg si det har en egenverdi å vite at man har seilt hele runden, og selve kryssingene syntes jeg var utrolig fasinerende, men tar man kryssingen kun for transportens del ville jeg heller brukt fly.

Sikkerhet og kommunikasjon

Skal man likevel krysse et hav, som jeg selv ikke ville vært foruten, er et stadig tilbakevendende tema sikkerheten. Der ute på havet tenkte jeg sikkerhet hele tiden. Det er først nå jeg ser hvor mye man tar for gitt her hjemme, men det er vel fordi hjelpen alltid er i nærheten. Der ute er selen ens beste venn. Nødpeilesenderen og flåten på dekk skal man aldri bruke, men de sikrer nattesøvnen. Det er ikke få kvelder jeg har ligget og planlagt hvordan jeg skal få ut flåten og hva jeg skal ha med meg. Disse to tingene er ikke bare en nødvendighet ved havari, de er også en nødvendighet for at tankene skal ha noe å hvile på.

Jeg spurte en kamerat hva han hadde lært på tur. Jeg lærte å seile sakte, svarte han. Jeg lærte å ikke utnytte båtens fartspotensiale. Jeg lærte at dersom jeg tenkte på å reve seil, så var det allerede for sent. Jeg lærte at det viktigste var å komme frem, og ikke hvor fort man kom frem.

VHF hadde vi med, det er ingen nødvendighet men utrolig kjekt å ha, og det har vel de fleste. Kortbølgeradio så jeg etterhvert mer og mer nytten av. Ikke bare for kontakt med andre seilere, men også til værmeldinger er det nyttig. Det er alltid en risiko for å få en storm, men med gode varsler kan man til en viss grad styre unna og være forberedt. En god SSB-mottager holder, men jeg savnet i grunn en sender også. Men igjen, det har med økonomi å gjøre. Satelittelefonene begynner å bli billige, og dette kan erstatte både nødpeilesender og SSB-radio. Selv har jeg ingen erfaring med dette, men det er verdt å undersøke for kommende seilere.

Synet på livet

Ute på tur var verden så intens. Det var så mange opplevelser. Vi var alltid på vei til noe, og på vei fra noe. Her hjemme er det jobb og TV og kvelden. Der ute bodde vi alltid tett på hverandre og på andre seilere. Der ute kan man invitere ukjente på pizza av den grunn alene at de har båt med langturpreg. Her hjemme vet vi knapt hva naboen heter, selv om man har bodd tett i lang tid.

På seilasene var alt man gjorde livsviktig. På de lange etappene tok man ingen sjanser. Et uheldig øyeblikk der man sklir på en seilpose på et vått dekk kan ende med døden om man ikke har selen på seg. Tanken på sikkerhet og det at man skal hjem til mor og barn ligger alltid i hodet. Her hjemme kjører man på E18 og hører om ulykker på radio uten at det ofres en tanke.

Alt man gjør har betydning ute. Alt man gjør gjør man for at familien skal ha det bra, for at båten ikke skal dregge i løpet av natten , for at pengene skal strekke til, for at båten skal være trygg, for at man skal komme seg til paradiset og hjem igjen. Hjemme får jeg en følelse av at alt er betydningsløst og uvesentlig. Hjemme kan ikke ankeret slippe, stormen kan ikke ta meg, og alt jeg vil ha er bare en håndsrekning unna. Man får en annen oppfatning av hva som er ”viktig”.

Meningen med livet!

Vi reiste ut for å finne meningen med livet. Vi fant den ikke før vi kom hjem.

Det heter seg at: ”Drømmer dør bare når de blåses til live.” Nå har vi blåst vår drøm til live, men den døde ikke av den grunn. Den ble bare sterkere. Vi må ut igjen. Vi vet ikke hvor, vi vet ikke når og vi vet ikke med hvilket konsept, men vi vet vi skal ut igjen. Jeg har tidligere sagt at det faktisk går an å bli lei av palmer og hvite sandstrender. Nå sitter vi med hvit snø og strøsand og forstår ikke at det i det hele tatt er mulig å gå lei av Karibiens Paradis..... Men nå, her hjemme, har vi som sagt funnet meningen med livet. Meningen med livet er å jobbe og tjene nok penger til en dag å komme seg ut på tur igjen. Komme seg ut på tur og føle kontrastene mellom for varme sandstrender med for lite å gjøre den ene dagen, og 3 timersvakter, våt, kald køye og sviktende utsyr langt til havs den neste dagen. Meningen med livet er der ute, på veg til alt og på vei fra alt. På veg til det ene gresset grønnere enn det andre. Norge er bare et sted man ankrer opp noen ganger for å sette ting i perspektiv, og for å bunkre kapital til neste gang man kan heise seil og stille kompassrosa mot S.

Jarle



« Previous