Akvanauten

Akvanauten

Med ELFRIDA til Orust 2006

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 11:31:49

Med ELFRIDA til Orust 2006

Vi hadde vært på Öppna varv på Orust før, men det hadde da vært med bil. Dette året hadde Jarle kjøpt seg en gammel ærverdig Hallberg-Rassy. Det var en HR 94 Kutter, den mest fornuftige av alle HR båtene som er bygget, etter Jarles utsagn. Det er en god, solid, trygg og stabil båt slik HR er kjent for å lage dem, og den har en hytte hvor man kan sitte inne trygt og skjermet for vær, vind og sjø. Et genialt konsept etter skipperens mening. Med Kosterhekk og styreposisjon både inne og ute kan det ikke bedre bli. Andre er av en annen mening, men vi lar dem seile sin egen sjø. Meninger om båt er jo som kjent slik som lateralplanet på moderne båter, nemlig delt.

Med en så flott svensk klassiker måtte årets Orustekspedisjon foregå sjøveien. Mannskap ble trommet sammen, oppgaver fordelt, og av gårde bar det. I fint driv og med motor og seil i skjønn harmoni dundret vi nedover mot Sverige, Rune, Lars Kyrre, Jipp og Jarle. Natten var ung og mannskapet ivrig da vi dro. Morgenen var tidlig og mannskapet trøtt da vi kom frem. Men vi var stolte, vi hadde seilt til Orust. Båten var kommet hjem.

ELFRIDA var båtens navn, og tilfeldig var det vel neppe. Som nevnt er HR 94 Kutter et vellykket kompromiss av en båt, hvor en har tatt det beste fra alle sjangre (kanskje med unntak av skarpseileregenskapene..). Det samme gjelder navnet ELFRIDA, det tilfredsstiller mange krav. For det første skal et båtnavn ha 7 bokstaver. Gammel overtro mener noen, gammel sjømannsvisdom mener andre. Det er også gammel visdom at navnet skal slutte på en A, en E eller i alle fall en vokal. Kvinnelige navn er også å foretrekke. Båten brukes ofte på fridager, eller Frida’ som det heter på muntlig norsk. Men norsk er jo litt traust. Det er mer svung, og gir varmere assisoasjoner om en får litt mer spansk vri over det hele, som el Frida’. Derfor blir navnet ELFRIDA et navn som tilfredsstiller mange krav, og som også er en oppkalling etter min kones mormor.

Som sagt, tidlig fredag morgen sniker ELFRIDA seg inn i havnen på Elløs, et steinkast unna det legendariske Hallberg-Rassyverftet. Vi finner oss en ledig plass og går til køys akkurat idet de første andre seilere står opp til sin morgenkaffe, egg og bacon.

Senere på dagen følger de to store begivenheter, øl og båter, uvisst i hvilken prioriteringsrekkefølge. Båter var det nok av, og vi kikket til våre øyne ble store og våte. Øl derimot var det verre med. Som gode nordmenn smugler vi ikke store mengder øl ut av landet, men baserer oss på billig svensk øl. Som langturseilere vet vi jo at det er viktig å støtte lokalsamfunnene man besøker. Men skikkelig øl selges ikke i butikken, og Systembolag finnes ikke i Elløs. Det beste vi finner er mellanøl, til priser man er vant til fra Norge. Det bunkres, men ikke mer enn til eget bruk, dette er ikke noe å smugle hjem til Norge..

Dagen går og kvelden likeså. Vi spiser middag, og siden vi er på et sted som dette så spiser vi i kantina på Hallberg-Rassyverftet. Etter dette bærer det avsted til puben. Det finnes bare en pub på Elløs, så valget er enkelt. Enkelte havner på nachspiel og Rune, som er den rødeste og mest alternative av oss, kommer i klammeri med en gjeng svenske nynazister. Han kan nok takke talegavene og diplomatiet til Jipp for at han lever i dag.

Dagen derpå blir tung, med de samme flotte båtene og det samme flotte mellanøllet. Vi rusler bryggelangs og kikker på den ene båten etter den andre. Inne i hallene til Hallberg-Rassy får vi se hvordan båtene lages. Der er hele prosessen fra tomt skrog, til innredning, lakkering, motorinstallasjon og liming av teakdekk. Det skal vel ikke legges skjul på at det hadde vært flott å hatt noen millioner til overs så en kunne bestille en ny, men på den annen side så har de jo sluttet å lage dem med så flotte hytter som på 94’n. Den beste båten i verden er den som man har nå.

Tidlig søndag morgen, før alle andre seilere i det hele tatt har begynt å tenke på sin morgenkaffe, egg og bacon, sniker ELFRIDA seg ut av gjestehavnen i Elløs. Vi har lang vei hjem og kan ikke sove bort timene i havn. Vi er alle slitne, det er et tøft liv å holde liv i puben i Elløs. Lars Kyrre tar båten trygt ut i åpen sjø, og vi går og legger oss alle mann. Dieselbrenneren tøffer trygt, og autopiloten styrer mot Sandefjord. Vi sover på skift, og har forhåpentlig en mann på vakt til enhver tid. Det er lite vind fra feil retning og med tung traust og underrigget båt har det liten hensikt å heise seil. Kalesjen er på, og med ujevne mellomrom kikker vi ut i skodda for å se om vi er alene. Stort sett så er vi det.

Men plutselig dukker det opp en båt i horisonten. Den er stor, og den er grå. Forresten så er alt grått i dette været. Det viser seg å være et Kystvakskip, og før vi rekker å tenke så mye kommer det en RIB i en voldsom fart. Med uniformert mannskap, to store motorer på hekken, og med ”Kystvakt” skrevet i store bokstaver kommer den med tydelig kurs mot oss. Farten vitner om at de er redd vi skal stikke av, akkurat som om vi hadde hatt mulighet for det.

RIB’en kommer opp på siden av oss, og mens vi gjør våre 6,5 knop med autopilot mot Sandefjord, så følger han oss. Det er både toller og kystvakt om bord, og tolleren ønsker å vite om vi har noe vi vil tolle inn i Norge. Freidig forteller vi ham om Elløs mangel på Systembolag, men at vi har 6 mellanøl igjen som vi ikke fikk drukket opp. Med fire voksne menn om bord synes vi ikke det er mer enn vi bør ha lov til å ha med oss. Tolleren er tydeligvis vant til båter som har atskillig mer øl om bord, og ønsker å komme om bord for å verifisere vår påstand. Mens vi fortsatt gjør 6,5 knop mot målet kommer to mann hoppende om bord, mens en menig får lov til å følge oss nordover med RIB’en sin, på få meters avstand.

Med sorte uniformer, tunge marsstøvler og en brautende fremtreden kommer tolleren ned i ELFRIDAS salong der Rune ligger og sover etter kveldens utskeielser. Han våkner brått, kikker rett i tollerens myndige ansikt og lurer selvfølgelig på hva som skjer. Stolt viser skipperen frem de 6 mellanøl, men tolleren er tydeligvis interessert i de tingene vi ikke viser frem. Og grunnen til at vi ikke viser frem noe mer er jo selvfølgelig at vi ikke har noe mer å vise frem. Tolleren finner barskapet, men forstår raskt at det er noe vi har hatt med fra Norge. Skips Stores som det heter. Etter å ha gjennomgått hele båten kommer han slukøret opp i cockpiten etter en resultatløs jakt. Like før han skal til å forlate skipet ser han på cockpitbenkene og lurer på hva vi har der. Der er det bare tau, fendere og annet båtutstyr. Han vil gjerne verifisere også den påstanden, åpner benken, og drar opp en flaske med cognac, til skipperens store forbauselse. Her har gutta sittet oppe på kvelden og drukket cognac, og såslenger de flaske i stuerommet i benken. Dog hadde gutta gått såpass grundig til verks at flaska var så godt som tom, og lei av skuffelser la tolleren flaska tilbake og hoppet om bord i den ventende RIB’en. Kystvaktrepresentanten som hele tiden hadde sittet oppe i cockpit og pratet hyggelig om båt fulgte etter og de forsvant like brått som de var kommet.

Igjen i båten satt vi, en erfaring rikere. Det var tydelig de var på jakt etter smuglergods men fant intet. Det største av alt vi hadde med oss brydde de seg ikke om. Om båten var norsk, fortollet, registrert og i orden brydde de seg ikke om. Her har samfunnet innført det ene båtregisteret etter det andre, enkelte endog med en lovpålagt plikt til å la seg registrere. Men bryr lovens lange arm seg noe om dette når de endelig en dag kommer om bord, nei da skal de bare sjekke at vi ikke har tatt med oss for mye øl. Men om båten er stjålet eller kjøpt i utlandet og forsøkt smuglet inn i landet uten moms, nei se det er ikke av interesse.

Flere timer senere klapper vi til kai i Sandefjord, og turen er over. Båten har vært hjemme på Orust en tur, og er nå hjemme i Sandefjord. Det er godt å ha to hjem.