Akvanauten

Akvanauten

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:11:35

Med MIDNIGHT SAGA til Skagen 2008

Jarle er langturseiler. For ham er det derfor utenkelig å ha en båt uten mast. Etter å ha hatt en råflott Hallberg-Rassy, så kom det et barn til som krevde mer plass, og noen prosjekter som trengte mer kapital. Derfor ble Hallbergen solgt, og vinteren 2006-2007 var han derfor uten båt. Det er en forferdelig situasjon. Det er for så vidt greit å slippe å ta opp båten om høsten, slippe å se til den om vinteren, og slippe vårpussen. Men likevel, å være uten båt er ikke bra, selv på vinterstid. En mann uten båt, hva er nå det?

Kommende vinter blir altså tøff, med et stort behov for båt, og en liten bankkonto for å dekke dette behovet. Finn.no pugges utenat, og kalkulatoren brukes for å finne den båten som gir mest plass pr krone. Det viser seg at det er en gammel snekke. Der får man fint 5 køyeplasser til under 200.000. En snekke er jo for så vidt grei, jeg skal jo stort sett ikke lenger enn til Håkavika, men jeg er jo seiler og vil jo helst ha mast. Løsningen blir en snekke med mast. Etter å ha vurdert et par forskjellige slår jeg til på en gammel Saga 27 som ligger i Alta. Jeg får den sendt nedover med bil, og blir noe skuffet da jeg ser den. Den er ikke helt som beskrevet. Når en nordlending sier at båten er pen, så er den ikke det. Når noen sier at ”Æ skjæms no ikkje over han!” så burde han kanskje det. Det jeg lærte var at vi nord og sør i landet kanskje har et litt forskjellig syn på båter og båtvedlikehold. Det de der oppe kaller vårpuss, kaller vi å spyle av den verste måkeskiten. Det er mulig jeg nå generaliserer en smule, og jeg vil ikke skjære alle over en kam, men at holdningene til blankpolert plast er forskjellig tror jeg at jeg med rette kan si.

MIDNIGHT SAGA ved brygga i Sandefjord

Vi kan jo for så vidt si at jeg lærte å ikke kjøpe båt usett, men slikt bør vel ikke læres, det er vel en selvfølge. Jeg tok en sjanse og jeg bommet, det er slike slag livet gir. Mange seilere synes slag er det mest spennende ved sporten, men det er en annen type slag.

Men likevel, etter å ha byttet toppakninger, vasket, polert, skrubbet og reparert begynte båten faktisk å bli akseptabel. Den ble faktisk såpass god at vi våget oss til å gå ut av den trygge fjorden og planlegge tur til Skagen. Den årlige regattaen dit stod for tur, og selv om jeg kalte Sagaen for ”Skarpseileren” så var den jo ikke det. Men om vi ikke kan vinne regattaen, så kan vi vel i alle fall vinne festen?

Mannskap ble kalt inn, og MIDNIGHT SAGA var klar for tokt!

MIDNIGHT SAGA pakket for tokt.

Mannskapet om bord på mine båter er noe varierende fra tokt til tokt, men stort sett er det bygd på samme lest. På årets Skagentokt stilte Jipp, Rune, Lars Kyrre og selvfølgelig undertegnede. Vi begynner å få rutine på dette, så Jipp samler opp Oslofolket i byen, og Jarle gjør båten sjøklar. Pizza bestilles og fraktes om bord ved avreise, og så bærer det av sted med maskinen i gang og pizza mellom tennene. Folk har reist til Shetland og Island med Saga 27, så hva blir vel en svipptur til Skagen å regne for en slik gammel ærverdig traver som dette. Stemningen var god.

Mannskapet på veien ned.

Saga 27 er som tidligere nevnt ingen skarpseiler. Dens kjøl, eller sett med seilerøyne, dens mangel på sådan, er lang, hvilket burde gi gode langturegenskaper og god retningsstabilitet. Det var etter styrmannens utsagn ikke tilfelle. Han ble sittende å ratte og styre og fikk ikke konsentrert seg om pizza og pils. Dessuten ville han ha opp seil, vi var jo tross alt på seiltur. Huff for et mas! Jarle som kjente båten best spente seg fast med line og sele og krøp rundt på det lille dekket disse snekkene har. Det var blitt mørkt og MIDNIGHT SAGA fosset frem med morild om baugen. Det blåste og både sikt og talemuligheter var dårlige. ”Ser du den båten der?” ropte jeg til styrmannen, som nå var mer bekymret for sjøsyken enn for pizza og pils. Det kom noen lyder innenfra. Jeg tolket dem positivt og jobbet videre. Både dekk, seil og jeg ble våte som katter hver gang MIDNIGHT satte baugen i en bølge, og uten å tenke på det faktum at katter faktisk veldig sjeldent blir våte klarte vi sammen å få satt seil og tamper på plass. Jeg kikker forover og roper bakover: ”Den lanterneløse båten er der fortsatt, ser du den, eller?”

Det viste seg senere at styrmannen var mer opptatt av sjøsyken og den vanskelige oppgaven det er å holdt en liten båt i stor sjø på rett kurs, men det gikk bra. Da vi passerte den ble den identifisert som Leikerane, som slett ikke er en båt, men noen holmer sør for Holskjær lykt.

Noe av grunnen til at det var vanskelig å holde kursen i mørket og med grov sjø var vår mangel på kompass. Båten hadde et så stort kompass at det ble lagt igjen hjemme av plasshensyn, og det nye lille kompasset var ikke innkjøpt av tidshensyn. Men vi hadde en flott kartplotter om bord, samt en mindre håndholt GPS, så vi skulle nok finne frem. Kartplotteren består av en stasjonær PC stående fastmontert i salongen, samt en skjerm og trådløs mus oppe ved rattet. Dette var igjen koplet til en GPS-antenne og det hele fungerte utmerket. Men mye trening, full konsentrasjon og edru styrmann gikk det på noenlunde stø kurs sørover mot Skagen. En gang i blant mistet vi GPS-signalet og det kom opp en feilmelding. Dette var det bare å bekrefte, og vi var i gang igjen. Vi ble etter hvert vant til å bekrefte disse feilmeldingene. Vi ble etter hvert litt irritert av å bekrefte alle disse feilmeldingene. Noe senere kom de så ofte at vi måtte ha en mann på roret og en mann til å bekrefte feilmeldinger. Enda noe senere rakk man ikke å bekrefte feilmeldingene raskt nok, og de kom oftere enn man klarte å klikke dem bort. Pipene som fulgte hver feilmelding kom nå så hyppig at de ble en eneste lang tone, før det brått ble stille.

Det var en lettelse å konstatere at feilmeldingene var borte, men en skuffelse å konstatere at GPS-signalet også var borte. Uten kartplotter, uten kompass og uten land i sikte var det av forståelige grunner vanskelig å holde kursen i mørket. Styrmannen fikk ordre om å holde samme kurs mot vinden som vi hadde hatt da vi mistet signalet, og fokka stod støtt mens den fungerte som fokk, windex og kompass på samme tid. Nå var det bare å finne frem reserveGPS’en som lå i hanskerommet ved styrmannen, så skulle nok dette gå bra.

Men det lå ikke noe GPS i det hanskerommet.

Det var den første skikkelige turen med snekka det året, og alt var hevet om bord i siste liten, så den GPSen lå nok da et annet sted. Men hvor? Mens båten hoppet og vred på seg i sjøen var det bare å begynne å lete. Uten å vite hvor den var begynte jeg foran og jobbet meg systematisk akterover, men ingen GPS var å finne. Vi trøstet oss med at vindretningen var stabil, så vi nok skulle komme sørover om vi fulgte retningen seilet gav oss, men selv om ingen sa det så var det vel ingen som kunne påstå at vindretningen var konstant. Men Danmark er jo et høyt og ruvende land, så vi ser det nok når det blir lyst, kom det trøstende fra frivakta. Så vi trøstet oss med det.

Jeg er bombesikker på at GPSen ligger i det hanskerommet, ropte skipperen. Men styrmannen som egentlig trengte begge hender til å holde seg fast, og all sin konsentrasjon på å både beholde kursen riktig og å beholde maten i magen svarte avkreftende igjen. Så var det bare å lete hele båten gjennom nok en gang, denne gang fra akter til baug. Resultatet var det samme.

Gode råd var dyre, og skjebnen tok ikke VISA-kort. Midt ute i Skagerrak, uten verken kompass, GPS eller sekstant, var det eneste vi kunne gjøre å seile videre i samme retning i forhold til vinden som vi hadde hatt. Ville vi finne Skagen på den måten?

I en slik situasjon er det lett å begynne å lete etter syndebukker. I utgangspunktet er det skipperen som har det overordnede ansvaret. I dette tilfellet var det også skipperen som hadde pakket båten og invitert til tur. Når jeg tenker meg om var det ikke mange steder å plassere ansvaret, og dermed ble det heller ingen store diskusjoner om hvor ansvaret lå. Det faktum tok jo noe av piffen ut av situasjonen. Og når skipperens kroppsspråk signaliserte at han selv forstod alvoret i dette, kombinert med holdningen om at vi nok finner en løsning, fant mannskapet ut at det nok ikke var stort det kunne gjøre, og jeg må gi dem skryt for at de tok det hele med fatning. Når det er sagt, mente jeg selv at jeg var overbevist om at jeg hadde tatt med den GPS’en, og som en siste desperate handling lente jeg meg over den sjøsyke styrmann, strakk hånden inn i hanskerommet og lurte frem GPS’en. Det gikk en lettelsens jubel gjennom båten. Halvannen times spenning ble utløst.

Med navigasjonen atter på plass bar det videre sørover mot Skagen, og ved morgengry var vi klare for innseilingen. Det var også alle de andre. Vi kom inn samtidig med alle de båtene som seilte regatta. Vi var bare på tur i en 30 år gammel snekke med mast, men de andre var konkurranseseilere der den ene seilte skarpere enn den andre. Her fikk vi beskue trimming av skjøter og lastfordeling i lo. Med full fokk og full rulle på Volvo’n holdt vi omtrent samme fart som de skikkelige seilerne, og vi må nok innrømme at det var et flott skue for oss å se. Lars Kyrre som er seileren blant oss ønsket seg nok over i en regattabåt, men han innfant seg likevel med situasjonen.

Bildene viser innseilingen til Skagen. Vi kom midt i feltet og fikk beskue flotte seilere.

Vel fremme i havn ble skuta behørig fortøyd. Vi fikk en flott plass, midt i det yrende seilerlivet. Første del av seilasen var over, og mannskapet fikk landlov. Dagen derpå var det dugnad. Lars Kyrre ble sendt ut for å kjøpe kompass, og tråkket hele Skagen rundt uten å finne noe annet enn et lite speiderkompass. Det duger i massevis var vår unisone kommentar da han returnerte med det, og jeg la merke til de skeptiske blikkene fra våre naboer. De hadde seilt hit i raske båter til flere millioner kroner, med navigasjonsutstyr som koster nesten like mye som båten vår, og her kom vi i en 30 år gammel lurvete fantesnekke, og jublet over et bitte lite håndholdt kompass. Og dette skulle vi seile tilbake til Norge med?

I varm vårsol og sydlig seilermessig stemning demonterte vi hele styrekonsollen på Sagaen. Du verden så mye lettere det var å jobbe nå enn da båten rullet og kastet på seg der ute i Skagerrak. Med multimeter og kollektiv feilsøkning fant vi den løse kabel, og vips hadde vi liv i kartplotteren igjen. Man har da digital navigasjon og flott fargeskjerm selv i en gammel snekke, og nå virker det også. Og med kompass som back-up kan det umulig bli vanskelig å finne Norge igjen. Lite visste vi da om at det faktisk skulle bli en spennende seilas hjemover også..

MIDNIGHT SAGA i Skagen 2008. Norskprodusert skarpseiler i godt selskap!

MIDNIGHT SAGA er den lille snekka med baugen inn mot brygga, like under blått skilt i bildets senter.

Må ikke forveksles med MIDNIGHT SUN som ligger to båter lenger til høyre på bildet.

Oppholdet i Skagen varte og rakk, mens vi danset og drakk. Vel kommer vi i lurvete båt, men mannskapet er desto mer Ship Shape. Med bukse, jakke og hvite snipper bar det på byen. Skipperen måtte riktignok en liten snartur innom byens herrekonfeksjonsbutikk, da hans dress og slips hang trygt i bilen som stod parkert ved brygga i Sandefjord. Men som han selv sier, skal man glemme noe er det bedre å glemme dressen enn GPS’en. Det kom ingen korreksjoner på det utsagnet.

Så var det et sted vi satt og nøt tilværelsen. Konservative nordboere som vi er drakk vi selvfølgelig øl, helt til Jipp fikk det for seg at vi skulle prøve noe nytt. Han hadde nylig blitt introdusert for en ny drikk som het Mohitos. Den består av sitronbrus, rom, is og grønnsaker. Ja, jo, vel, vi kunne jo alltids prøve, og Jipp rakk å bygge forventningene høye som mastetopper innen serveringspiken kom med drinkene. Vi smakte og uttalte høflig at det var godt. Jipp var ikke enig. Ved neste anledning grep han tak i servitrisen og sa: ”Dette er ingen skikkelig Mohitos!”, hvorpå servitrisen svarer at ”Nei, det er det ikke!”. Litt paffe over hennes uforbeholdne tilståelse får vi forklart hvor vi skal gå for å få en skikkelig Mohitos.

Enkel båt, flott mannskap.

Enkel båt, flott servering.

Vel fremme på det nye sted finner jeg ut at Jipp har spandert lenge nok. Det er stapp fullt i lokalet og jeg kjemper meg frem mot bardisken. Det er et populært sted og folk står som sild i tønne. Musikken dundrer i ørene. Når jeg endelig kommer frem og får øyekontakt med bartenderen roper jeg så høyt og dansk jeg bare klarer: ”Fire Mohitos takk!” Han svarer noe det er umulig å høre, så jeg gjentar mitt ønske. Da svarer han ikke, men ser bare på meg og peker over til den andre siden av lokalet. Der, på andre siden av den massive menneskemassen hadde de en bar til. Mohitos var tydeligvis så populært at de hadde egen Mohitosbar, hvor dette var det eneste de serverte.

Da jeg lang om lenge fikk brakt de nyinnkjøpte drinkene til mitt mannskap fikk vi smake hvordan det virkelig skulle være, og Jipp fikk fred i sitt sinn. Nå hadde han fått introdusert oss for en skikkelig Mohitos. Vi var alle enige om at grønnsakene i drinken var bra for oss, og at det for oss sjøfolk var viktig å passe oss for skjørbuken. Grønnsaksdrinker ble derfor raskt en klassiker ombord.

Alt går over for den som ikke sover, og plutselig var vår landlov slutt. Vi skulle alle tilbake på jobb, så skuta måtte seiles hjemover. I flott vær og med alle navigasjonsinstrumenter på plass, kompass inkludert, var vi klare for ferden nordover. Vi satte seil og vakter, og tøffet av sted. Det ble kveld og det ble natt. Jeg gikk av vakt og krøp ned i soveposen. Det var dønn mørkt, motoren summet trofast, båten rullet behagelig og jeg seilte stille inn i drømmeland, et sted jeg ikke fikk være i fred så lenge.

KLÆBÆNG! DUNKSNURR! Pfiiiii! Jeg spratt opp! Kastet meg over gasshendelen, og kastet et blikk på et trøtt og overrasket mannskap. Maskinen ble stoppet. Stillheten ble øredøvende, og engstelsen krøp oppover ryggen. Slike lyder skal det definitivt ikke komme fra et motorrom. I alle fall ikke om bord i en båt uten verken seilegenskaper eller vind. Skipperen ble omdefinert til maskinist og tok spent en titt ned i motorrommet. Der lå generatoren i kjølsvinet. Etter en rask rådslagning ble vi enige om at dette ikke var en god plass for en generator å befinne seg, og den måtte vekk. Med gamle dønninger rullet båten akkurat passe mye for at det var vanskelig, men mulig å kople fra alle ledninger, feste dem så man skulle forstå systemet senere, kappe kilereima og lure generatoren opp fra motorrommet. Spente startet vi motoren, og den summet stille. Lettelsen var stor, men ladingen selvfølgelig borte.

Med to store batterier skulle vi klare oss hjem. Vi fortsatte ferden med mørklagt skip og med avslått PC. Kartplotteren vi hadde jobbet for å få i gang lå nå nede grunnet strømmangel. Lanternene ble tent kun om vi så andre båter, og det var ikke ofte. Vi fortsatte vår ferd nordover.

Natt ble til dag, og lyset kom tittende frem. Vi nærmet oss Norge men så ikke land. Vi så faktisk ingenting annet enn tåke. Det var den tykkeste skodda i manns minne, og med mannskapet sovende seilte jeg nærmere og nærmere land, kun assistert av vår trofaste reserveGPS og et knøttlite speiderkompass. Posisjoner ble satt i kartet og vi kom nærmere og nærmere land. Til slutt viste plottingene at vi var inne i Sandefjordsfjorden, men uten å se land noe sted. Med en hånd på rattet, en hånd til navigering og all konsentrasjon fokusert på å se land eller kjente sjømerker måtte jeg rope på Jipp. Han overtok navigeringen og bekreftet min oppfatning om at vi var midt i fjorden, men intet land var å se. Vi skled sakte på tomgang innover fjorden.

Men plutselig! Der! Over skodda skimtet jeg en åskam. Land i sikte! Men hvilket land? Jeg har gått ut og inn denne fjorden i mange år, men slet med å tolke konturene av land. Det var høyt og det var massivt. Det var på styrbord side, og jeg resonerte meg frem til at det måtte være Kvernberget. De av våre lesere som er kjent i Sandefjord vet at like vest for Kvernberget ligger Håholmen. Den er nesten like høy og ruvende. Mens vi passerte Kvernberget på såpass avstand at fjellet bare var en kontur i skodda kunne vi ikke i det hele tatt se Håholmen. Innover fjorden vår snekke gled, sakte og med fullt utkikk. Nå visste vi hvor vi var, og håpet sterkt at fergen til Sverige ikke skulle komme akkurat nå. Plutselig var vi igjennom skodda, og Sandefjordsfjorden åpenbarte seg klar og tydelig. Bak oss var det kun en vegg av tåke. Vi køla på og fant oss til rette ved brygga på Fjellvik.


Vi var trygt i havn, og nok et vellykket tokt var over.