Akvanauten

Akvanauten

FLY DESIREE i Karibia 2009

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:13:14

FLY DESIREE

i Karibia 2009

Som trofaste lesere av Akvanauten.no vet så kjøpte vi i vinter en andel av båten FLY DESIREE. Vi hadde bare sett båten på bilder, og var spente på å få reise og se båten i virkeligheten. Våre medeiere hadde brukt båten i vinter og var nå ferdige med sin periode, og nå var det vår tur. I siste øyeblikk hadde vi blitt enige om at de skulle forlate båten på øya Carriacou istedenfor på Grenada som opprinnelig avtalt. Egentlig en ypperlig løsning, så slipper vi en dags seiling fra Grenada til Carriacou.

Reisen fra Sandefjord til Tyrrel Bay

Vi hadde alle gledet oss lenge til turen og spesielt var Haakon veldig ivrig. Lørdagen før vi skulle reise fant han ut at han ikke orket å vente lenger, og tok saken i sine egne hender. Han gikk seg en tur, fant seg en båt og begynte å prate med han som stod der og tok vårpussen. Da vi til slutt fant ham var Politiet allerede på vei for å hente ham. Men Haakon var lykkelig, han hadde fått jobbe med båt og han hadde fått boller og saft.

Det er en lang flytur fra Sandefjord til Grenada. Først må vi ta RyanAir til London. Der må vi ta en tre timers busstur fra Stansted til Gatwick. Så er det en hotellovernatting der før vi dagen etter kan sette oss på flyet til Grenada. Dette flyet tar 9 timer, og enkelte mener dette er lenge å sitte på flyet. Men man skal tross alt krysse Atlanteren, og for meg som har krysset Atlanteren med båt før så er dette kort tid. Sist jeg reiste til Karibia brukte jeg 26 døgn fra Kanariøyene til Barbados. Man kan altså reise med fly fra Sandefjord til Karibia, seile i to uker der borte og så fly den lange veien hjem igjen på kortere tid enn det tar å seile Kanari-Barbados. Ikke rart man sier at ”Nothing goes windward as an Airbus A330”.

Vel fremme på Grenada fikk vi til slutt lov til å lande. De hadde gått litt surr i dagene der, og forventet ikke å få en stor Airbusmaskin inn den dagen. Dette er ikke et ordinært rutefly, men et charterfly som går en gang i uken, og noen hadde tydeligvis glemt at vi skulle komme. Da vi endelig var på bakken slo heten imot oss og de første papirer hos immigrasjonsmyndighetene skulle fylles ut. Vi havnet etter hvert bakerst i køen siden vi skulle sjekke ut av flyet og inn på en båt som lå på neste øy (men som er samme nasjon). Da vi som de siste kom inn til rullebåndet med bagasjen stod de andre fortsatt og ventet. Det er nemlig slik at flyet går videre til Tobago før det snur og flyr tilbake til London. I ankomsthallen stod alle passasjerene som skulle til Grenada, og på rullebåndet lå all bagasjen som skulle til Tobago. Vår bagasje lå fortsatt om bord i flyet, men ting løste seg etter hvert i Karibisk tempo.

Utenfor flyplassen ble vi møtt av Kim, som er venn av de andre båteierne. Her fikk vi førsteklasses service og ble kjørt til butikken der vi kunne handle og videre til fergekaien der vi skulle reise videre til neste øy der båten ligger. Vi hadde lovet barna en is i varmen siden de hadde vært så flinke på flyet, men i varmen på Grenada smeltet isen mye raskere enn noe barn kan spise, så det ble lagt ned 2 ukers isforbud med lovnad om mye is når vi kom hjem til Norge.

Så stod vi der på Grenada, krydderøya i Karibia, og ventet på båten. Vi følte på varmen, luktet på luktene og så på livet. Alt var nytt og spennende, men likevel kjent fra sist. Endelig var vi tilbake. Det hadde tatt oss 6 år.

Etter Haakons påfunn like før vi reiste hadde bestemor kjøpt sele og line til ham, og mens vi ventet på fergen måtte Haakon fine seg i å stå fastbundet. Tvers over den meget trafikkerte veien lå nemlig brannstasjonen, og Haakon var veldig interessert i de store røde brannbilene.

Så kom fergen. Det er både lavsesong og finanskrise samtidig på Grenada så de kom med den lille båten. Vi smøg oss ut av havnen og køla på nordover langs Grenadas vestside. Bak Grenada er det le og noenlunde rolige forhold, men da vi kom ut av vindskyggen bak øya fikk vi vind og sjø rett imot og den lille fergen hoppet og vred på seg i den krappe sjøen. Det var blitt mørkt, alle referanser var borte, vi var slitne etter en lang reise og sjøsyken kom snikende. Dawn hadde mer enn nok med å holde seg i live, og passe på Haakon. Tuva gryntet men sovnet etter hvert på fanget mitt. Vilde kastet opp gang på gang, og angret bittert på at hun hadde blitt med. Dette var definitivt en ”Bumpy Ride”. Selv om vi trodde det aldri skulle ta slutt kom vi frem til Carriacou og båten klappet til kai. Bagasje og barn ble båret i land, noen sovende, noen slitne etter sjøsyken. Nå hadde vi reist langt, men var i alle fall på riktig øy. Nå gjenstod det å finne bussen til Tyrrel Bay, noe vi ikke orket å gjøre så vi tok første og beste taxi som kjente til restauranten LambiQueen der nøklene til båten lå.

Restauranten Lambi Queen var kurant å finne, men Sherwin som skulle passe båt og nøkler var ikke der. De trodde vi skulle komme dagen etter, så han hadde reist bort.

Så da stod vi der, trøtte og slitne etter to døgns reising. Det regnet, det var mørkt, vi var på et ukjent sted ute i bushen og vi hadde ikke nøkler til båten. Nå var rådyra gode, men heldigvis fant vi Sherwins kamerat, som tilfeldigvis hadde sett nøklene i baren tidligere samme dag. Vi kom oss ned på stranda og fylte jolla med unger og ryggsekker, for så å finne ut at bensinslangen var borte, antageligvis stjålet. Jeg kviet meg for å ro rundt i mørket i Tyrrel Bay med jolla fullastet for å lete etter båten, og var glad da Sherwins kamerat tilbød seg å slepe oss. Men ingen visste hvor båten lå, og Tyrrel Bay er stor, spesielt i mørket. Det ble noen runder i regnet før vi endelig fant en båt som lignet på den vi hadde sett på bildene, og vi hoppet om bord. Glade og trøtte stupte vi til køys alle fem, og var lykkelige over å endelig ha kommet frem. I morgen skal vi bare bade og leke på stranda, sa vi til ungene, som ikke ante hvor vi var eller hvordan det så ut her.

Tyrrel Bay og Lambi Queen

Neste dag var det, som det alltid er her, strålende sol, varmt og nydelig. Bukta var stor og med mange båter. Vi lå på en moring midt i klynga.Badetemperaturen var upåklagelig og lufta behagelig varm, men dette var bare begynnelsen. Voksne og barn fikk blek vinterhud smørt med faktor 30, fra topp til tå, og så begynte det. Solen steg høyere på himmelen og fikk mer kraft. FLY DESIREE har en stor bimini, og den er gull verdt. Vi krøp sammen i skyggen og om vi prøvde å stikke hånden utenfor biminien freste det i huden. Vi var glade vi hadde nok solfaktor med oss.

Jolla, eller dingen som det heter her, hadde heldigvis årer, og litt utpå dagen rodde vi inn til land og fikk badet på stranda. Ungene frydet seg med varmt badevann, mens de voksne frydet seg med kald Carib. Etter hvert kom også Sherwin tuslende, og det viste seg at det var han som hadde tatt bensinslangen, så ingen skulle stjele den.

Sherwin har en liten strandbar som heter Lambi Queen, og en liten brygge der man kan fortøye dingen. Dette ble derfor vår naturlige base for vårt opphold i Tyrrel Bay. Vi koste oss på stranda og i vannet. Både barn og voksne fant etter hvert noen å leke med og alt var bare velstand. Dagene gikk. Bestefar hadde sendt med oss noen penger som skulle brukes på kos og hygge, og fredagen skulle Sherwin ha fest med grilling og steelbandmusikk. Både vi og våre nye amerikanske venner tok på finskjorte og brakte barna inn på strandbaren for en karibisk opplevelse. Nå skulle vi kose oss og mens Jarle skeiet ut med å bestille en Lobster (Karibisk hummer), valgte Dawn den trygge veien og bestilte lam. Lambi Curry på restauranten Lambi Queen måtte jo bare bli bra. Trommene ble funnet frem, og ungene måpte av den overveldende musikken de spilte. Jarle mimret seg tilbake til sin første Steelbandopplevelse på Barbados, og maten kom endelig på bordet. Lobsteren smakte upåklagelig, men Dawn var skuffet over lammekjøttet. Det var skjært i små biter og konsistensen var seig og gummiaktig.

Småbarna sluknet en etter en, og til rytmene av fengene trommer ble de kjørt sovende ut i båten. Her satt vi en stund i mørket og hørte på trommene som fylte bukta, før Vilde og Jarle kjørte inn igjen for å få med seg mer av konserten og stemningen. Det var stas for Vilde å få bli med pappa på tur i mørket.

Senere lærte vi mer om Lambi. Det er slettes ikke lammekjøtt som vi trodde, det er kjøtt fra de store konkyliene som lever her.

Videre

Geografien i Karibia er enkel å forholde seg til. Øyene ligger på en rekke og det er bare å seile nordover eller sørover fra øy til øy når man skal videre. Vi skulle også videre, og vårt mål for turen var the Tobago Cays. For å komme dit måtte vi først sjekke ut av landet Grenada, for så å seile nordover til neste øy. Da kom vi til Union Island, som er sydligste øy i landet St. Vincent and the Grenadines. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at Union Island ligger der kun for å gi seilerne et sted å sjekke inn. Vi tuslet bort på flyplassen, som vi denne gang visste hvor lå, i motsetning til sist vi var her for 6 år siden.

Da vi var på Union for 6 år siden var det så mange båter at det var vanskelig å finne ankringsplass. Nå var det så lite båter at vi kunne legge oss hvor vi ville. Havnen her er egentlig ingen havn, men en bukt åpen mot passaten kun skjermet av et rev i vannflaten, samt et nesten like stort rev midt i havnen. Vi la oss mellom revene, og håpet på godt ankerfeste der vi hadde passaten rett i baugen og kort vei til land og rev i le bak båten.

Vi fikk bunkret båten med mat og vann, samt frukt, grønnsaker og kokosnøtter fra torget. Endelig fikk barna smake kokosnøttene de lenge hadde gledet seg til. Det var både kokosnøtter til å spise og til å drikke fra. En kokosnøtt er nemlig ikke en kokosnøtt, på samme måte som en banan ikke er en banan. Det finnes stekebananer, kokebananer og spise-i-hånda-som-vi-gjør-hjemme-bananer. Nøttene var dessverre ikke handelsvare på torget, så vi måtte skaffe dem via omveier (det vil si, betale en mann for å klatre opp og hente dem.) Prisen ble dessverre ikke avtalt på forhånd, så da vi senere fikk høre den skjønte vi at vi ble lurt, og vår torghandler som vi hadde fått god kontakt med ble sint og skrek til ham: ”You are killing it!”, hvor ”it” refererte til turismen de alle lever av.

På Union Island ligger Anchorage Yacht Club. Utenfor deres restaurant har de et basseng med haier. Haiene hadde klart å rømme under siste orkan, men de hadde fått tak i noen nye, og barna stod lenge og beskuet de fryktinngytende skapningene som svømte tett ved dem. Haakon ville klappe dem, men Vilde frarådet ham dette på det sterkeste.

Fra Union bar det videre til Mayreu, en øy vi ikke var innom sist. Vi la oss i Saline Bay, og også her var det lite båt. Og i de båtene som lå der, satt folka kun om bord. Vi var alene på stranda, og hadde på den måten vår egne øde øy, en drømmesituasjon for mange, men litt frustrerende for oss. Vi, og spesielt barna, liker å treffe andre mennesker å prate med og leke med. En strand for seg selv er kun eksklusivt den første gangen og på bildene etterpå.

Vi gikk oss en tur til ”byen”, og kom oss helt til toppen av øya. Her var det en fantastisk utsikt til Union i sør, Canouan i nord og vårt mål for reisen, the Tobago Cays i øst. Vi betraktet revene og de små øyene der ute, mens vi både gledet og gruet oss til turen dit i morgen. Man skal ikke bomme for mye blant de revene før man er på ville veier.

Utsikt mot Tobago Cays

The Tobago Cays

The Tobago Cays er en liten øygruppe som ligger åpent og ubeskyttet ute i havet, like øst for øya Mayreau. Området er en nasjonalpark, og det eneste som skiller de små øyene fra Atlanterens vrede er et hesteskoformet rev som stikker akkurat opp i vannflaten. På alle kanter er det rev og grunt farvann. Fargerike fisker svømmer rundt korallene og store skilpadder beiter på sjøgresset. Strendene er kritt hvite og palmene høye og grønne. Dette er det perfekte sted for postkortbilder.

For å komme hit må man finne en vei inn mellom revene, og den enkleste (og nesten eneste) måten er å gå bak øya Mayreau for derfra å gå rett øst ut i havet. Av den grunn alene hadde vi overnattet på Mayreau istedenfor å gå rett fra Union Island. Tidlig om morgenen, og før solen hadde kommet skikkelig opp startet vi motoren og tøffet sakte av gårde. Med solen litt imot og med godt lys seg vi innover mens en diger katamaran fulgte i vårt kjølvann. Katta hadde god fart og vi håpet de skulle gå forbi oss så vi hadde noen å følge etter på den spennende ferden, men de la seg rett bak oss og brukte tydeligvis den taktikken selv. Da vi kom frem til øyene vi hadde ankret ved sist, fortsatte vi og gikk helt frem til ankringsplassen bak revkanten. Vi har en liten båt med stort anker, og har vært ute på tur før, så dette går nok bra. Båten runder det siste neset og postkortmotivet åpenbarer seg. Perfekte strender, Azurblått hav i flotte fargenyanser, god vind med stille sjø bak revet. Det ligger en del båter her, men vi får oss likevel en fantastisk plass. Finnes det noe vakrere enn The Tobago Cays?

”Se! En skilpadde!”

Store skilpadder lever her, og vi ankret opp like utenfor deres mest populære beiteområde. Det var stor stas og jubel da de dukket opp for å puste. Det var ikke lenge de var oppe av gangen, og skuffelsen til barna var stor da de ikke rakk å se dem. Etter hvert forstod vi at det var nok skilpadder å se på, og entusiasmen gav seg for hver skilpadde vi så. Terminologien gikk fra å skråle ”Se! En skilpadde!” den første dagen, til noen dager senere tørt å konstatere at der kom det en skilpadde til. De var over alt. Når man er nede for å sjekke ankeret kommer de svømmende forbi. Når man er på stranden og snorkler med barna er de like utenfor ”barnedybden”. En dag Dawn snorklet ved båten kom hun plaskende tilbake til båten og for opp på badeplattformen i et tempo som var hun jaget av sultne haier. ”Hjelp, jeg så noe stort!” utbrøt hun, mens en doven skilpadde snappet etter luft bak henne.

Det ble late dager, snorkling, bading og fotografering på Tobago Cays. Solen stekte som aldri før, og jammen gikk vi tom for solfaktor raskere enn forventet. Vi var nå kommet ned i faktor 25, og da også den flasken nærmet seg slutten måtte vi bestille ny fra de lokale Boat Boys. Butikken er flere timers seilas unna, mens Boat Boysa kun bruker 10 minutter til Union Island i sine små båter med alt for store motorer, der de freser av gårde mellom revene.

”Any fish, Sir? Any lobster?”

Boat Boys er kanskje et ukjent begrep for enkelte av våre lesere. Det er folk som i fargerike og overmotoriserte åpne båter reiser rundt blant seilerne for å tilby sine varer og tjenester. Enkelte ser på dem som en pest og en plage der de driver sin oppsøkende virksomhet. Ja, de omtales nesten like ille som papirarbeidet hos Customs, Immigration og Harbour Authorities. Andre igjen ser på dem som en kilde til eksklusive varer, lokalkunnskap og hyggelige bekjentskaper.

Vi merket en stor forskjell på Boat Boys fra turen med THULE for 6 år siden og turen med FLY DESIREE nå. THULE var ingen charterbåt, men en flott liten langturseiler. FLY DESIREE har et utseende som bærer enda mer preg av langtur, og en finish som er…. La oss si ”barnevennlig”, altså en finish som gjør at man ikke må løpe rundt og være bekymret for at barna uforvarende skal lage en ripe et sted. Denne gangen fikk vi ikke så mye besøk av Boat Boys, og de som kom tok et nei for et nei og hastet videre til neste seiler. Det var nok den bengalakkmalte skutesiden og lurvete finishen som tydelig fortalte at det ikke var allverdens av penger å hente her.

Som sagt begynte vi å gå tomme for solkrem, og ville bestille dette hos en av gutta for levering neste dag. Da ble situasjonen snudd på hodet. Mens vi satt der og ville kjøpe noe måtte vi konstatere at de ikke lenger kom til oss, men bare til våre naboers blankpolerte skrog. Det hele toppet seg da en stor engelsk luksusyacht kom inn og kastet ankeret et stykke bak oss. Samtlige Boats Boys i hele Grenadinene sirklet rundt dem i ærbødig respekt frem til ankeret lå trygt, deretter kastet de seg over dem en etter en.

Da solen nærmet seg horisonten, og gutta satte kursen for Union Island endte det med at jeg måtte hoppe i jolla og oppsøke en av dem. Solfaktor måtte vi jo ha!

The experienced skipper

Tiden i paradis tar slutt, og på en 14 dagers seilas kan man ikke ligge lenge på hvert sted. Vi må heise ankeret og komme oss videre. Det å heise anker er lett. Denne båten har jo ankerwinch. Forrige gang vi var her dro vi ankeret for hånd, og det i vinder av kuling styrke. Eneste hjelp den gang var arbeidshansker, men nå stod jeg bare og trykket på knappen. Det sies at en mann ikke er bedre enn utstyret, og her var i alle fall utstyret på plass. Men å komme seg videre, det var en annen sak.

Egentlig skal vi nå sette kursen tilbake dit vi kom fra og gå rett vest til vi kommer i le av Mayreau, for så å sette kursen mot Union Island. Men fra Tobago Cays kan man jo se til Union, og strake veien er jo halve distansen. Vår kjære venn Chris Doyle rådføres, og det viser seg at det er en annen måte å komme seg ut gjennom revene på. Det finnes en Southern Exit, men den anbefales bare for the experienced skipper. Vel, vi har vært her før, solen står høyt, lyset er godt, sikten er god, og vi må vel snart være experienced skippers nå? Vi setter kurs for Union og tar snarveien dit. Sjøen bryter på hver side av båten mens Jarle står i baugen og holder utkikk, barna leker fint nede og Dawn står til rors. Vel ute synker pulsen og kjepphøye omdøper vi veien vi kom inn til ”Approach for Dummies”.

Så var det Union igjen

Som sagt er Union Island et sted man reiser innom for å klarere med myndighetene. Vi skulle nå forlate St. Vincent and the Grenadines for å reise tilbake til Grenada. Men først måtte vi innom flyplassen på Union for å få de nødvendige stempler og tillatelser, samt å betale de nødvendige dollars. Havna var fortsatt like tom, og plassen vår bak revet fortsatt ledig. Fra strandlivet på Tobago Cays ble det byliv og restaurantbesøk på Union. Vi sjekket at haiene fortsatt var der, og vi spiste middag med utsikt til vår egen båt i solnedgangen, på en restaurant så å si tom for folk. Barna løp

lykkelige mellom bordene og var flinke til å passe seg for å falle i vannet. Akkurat som Ronja Røverdatter er flink til å passe seg for å falle i Helvetesgapet..

Før vi reiste hjemmefra hadde vi kjøpt en god del US Dollar. De bruker egentlig den lokale valutaen EC Dollar (Eastern Caribbean Dollar), men vår lokale bank klarte ikke å skaffe dette. Det er tydeligvis for få Karibiafarere i Sandefjord. Nåvel, US Dollar er gangbar valuta, og man kan fint veksle lokalt. 1 USD = 2,67 ECD. Betaler man med USD får man gjerne en noe lavere kurs, men som regel ikke verre enn 2,65. Avtaler man en pris, men glemmer å spesifisere valutaen kan man fort ende opp med å måtte betale prisen i USD selv om det var ment i ECD. Da blir det altså 2,67 ganger dyrere. Dette skjer noen ganger med hvite mennesker, og er grunnen til at jeg alltid repeterer beløpet vi har blitt enige om, med trykk på EC Dollar. Nåvel, da jeg stod på butikken (som de kaller Supermarked) og skulle betale for mine varer hadde jeg gått tom for EC Dollar. Jeg kom rett fra innsjekking og hadde båtmappen med meg. Der lå konvolutten med splitter nye US Dollar hjemmefra, i små sedler. Jeg talte opp 10-Dollarsedler og betalte. Damen i kassen ble paff. Hun kjente på sedlene, smilte, ropte og fikk de andre i butikken til å komme og se. Så mange helt nye sedler hadde de aldri sett før, og de lurte på hvor jeg hadde fått de fra. Jeg fortalte som det var, at jeg hadde en liten maskin i båten der jeg laget disse, og bad dem legge merke til at sedlene lå i nummerrekkefølge. De studerte numrene og ble helt målløse. Da jeg gikk stod det fire mennesker og beundret de nye sedlene.

Carriacou og fest hos politiet

Dagen etter bar det videre til Carriacou, og vi la oss like utenfor fergekaien der vi hadde kommet for en drøy uke siden. Deretter var det nok en gang kontorer som skulle oppsøkes og papirer som skulle klareres. I går klarerte vi ut av Union, og i dag skulle vi klarere inn på Carriacou. Det er ikke lett å forklare barna hvorfor vi må på kontorer igjen i dag, når stranden ligger der og lokker. De uniformerte menn hos immigrasjonsmyndighetene ser skeptiske på våre papirer. De sjekker og undersøker og, får vi håpe, gjør en viktig jobb. Mens passene er til kontroll klatrer Haakon opp og vil se hva som foregår. Hans lille runde hode med den hvite huden og den lyse luggen sjarmerer de fleste her borte som selv er kull svarte. Før passene var ferdig sjekket hadde immigrasjonsoffiseren lært Haakon å hilse med knyttet neve. Haakon ble fasinert og resten av turen gikk han derfor med knyttet neve og sa ”Nice, nice!”

Da alt var i orden ble vi invitert på fest. Immigrasjon, politi og andre myndigheter som lå i samme bygg skulle ha en veldedighetsfest for unge lovende studenter som skulle utdanne seg for arbeid i offentlig sektor. Det passet med litt grillmat og øl på disse tider, og snart stod vi i bakgården med grillet kylling og kald Carib. Med norske øyne så det litt rart ut når en politimann i uniform selger deg øl og reklamerer med at det koster 5 EC Dollar for en øl, men at du får 3 øl for 10 EC.

Senere på dagen går solen ned, som den ofte gjør her borte. Veldedighetsfesten på land er godt i gang nå, og musikken dundrer utover Hillsborough og ankringsplassen. Ingen vits i å ringe politiet på grunn av høyt støynivå i dag!

Vi tar dingen inn og blir med på festen. Haakon finner igjen sin immigrasjonsoffiser og hilser med knyttet neve. ”Nice, nice!” Det blir fest, dans og moro til langt på natt. Haakon får sett enda flere store brannbiler, og Tuva blir en ivrig danseløve frem til batteriene er tomme og barna sovner i armene våre.

Hvem var det som sa at papirer og offentlige tjenestemenn var en pest og en plage?

Carriacou – Grenada.

Carriacou og Grenada er samme land, så da festen var over var vi ferdig med mølla for denne gang. Det er en dags seiling fra Carriacou til Grenada, delvis i åpen sjø. Det var derfor våre medeiere hadde forlatt båten her, så de skulle slippe å seile den ned og vi skulle slippe å seile den opp. I grisotta den annen mai gikk Dawn og barna om bord i fergen. Sjøen hadde lagt seg, og denne gangen var sjøen med og ikke imot så de fikk en fin tur ned til Grenada. Jarle heiste jolla på dekk, og fikk opp både anker og seil. Autopiloten fungerte upåklagelig og Jarle fikk en fin dag alene på vannet under transportetappen fra Carriacou til Grenada. Farten var fin, og drøyt seks timer senere ble ankeret kastet utenfor Grand Anse ved St. Georges på Grenada. De andre hadde da vært på stranden lenge.

Det var ikke bare FLY DESIREE som hadde kommet til Grenada den dagen. Det hadde også er stort cruiseskip. Den lange og nær perfekte stranden Grand Anse var full av turister. Det var strandstoler, solhatter, paraplydrinker og Hoola Bandoola. Folk lå med sine bleke og røde kropper og stekte seg i sola, mens de lokale gikk rundt med dollar i blikket og solgte ting de visstnok hadde laget selv. Vi satt i skyggen under en palme og beskuet det hele. Så med ett var et tidspunkt passert, og alle reiste seg og dro tilbake til skipet. Skipet gav tre støt, bakket akterover og så var de alle på vei til Barbados.

Neste dag var både cruiseskipskaien og stranden tom.

Grenada

Etter å ha ligget på Grand Anse flyttet vi båten inn i lagunen. The Blue Lagoon heter den, men vi omdøpte den allerede i 2003 til The Brown Lagoon, og vannet hadde samme fargen fortsatt. Her handlet vi på Foodland, den første skikkelige butikken vi hadde sett siden Norge. Vi besøkte også Fort George, som for barna ble presentert som borgen til Greven av Gral. Vi fikk sitte på kanonene som Greven av Gral brukte til å skyte på DEN SORTE DAME, båten til selveste Kaptein Sabeltann, kongen på havet. Det var ganske spennende, men siden Graven av Gral og Kaptein Sabeltann sloss om natten så lå de og sov nå, så vi så ingen av dem. Og det var kanskje like greit..

Vi fikk også vært i byen og erfart at vi fortsatt ikke hadde lært at man ikke må forlate sin bimini mellom kl 12 og kl 14. Heldigvis var det her en god tilgang på solfaktor.

En dag vi lå i lagunen kom en dinge kjørende sakte forbi. De tittet og studerte FLY DESIREE nøye før de kjørte videre til sin egen båt. FLY DESIREE har tidligere hatt navnet skrevet i baugen, men det er nå borte. Senere samme dag kom dingen igjen forbi oss, men denne gangen stoppet de og lurte på om dette var FLY DESIREE, hvilket det jo var. Det viste seg så at de var sveitsiske og hadde vært sammen med båtens forrige eiere, også fra Sveits. Dette var mer enn fem år siden, men de gjenkjente fortsatt båten. Vi ble kjent og Jarle var senere på omvisning i deres hjemmelagde båt, som jeg fant meget fornuftig.

Prickly Bay

Ankeret ble kastet for siste gang i Prickly Bay på Grenadas sørside. Her var det mye båt, deriblant flere norske. Endelig traff vi landsmenn, og det varte ikke lenge før vi hadde besøk om bord. Det var også flere barnebåter der, og det varte heller ikke lenge før både Tuva og Vilde var om bord i en engelsk katamaran. Det var litt vanskelig med språket, men de kom entusiastiske tilbake med flotte tegninger. Det er typisk at vi kommer på en slik plass når det er en dag igjen av turen. Det er vel og bra å være alene på hvite perfekte strender med grønne palmer, men det er faktisk bedre med en litt dårligere strand og mennesker å prate med.

Så ble båten klargjort for avslutning av sesongen. Seil og tauverk ble tatt ned og lagt under dekk. Jolla ble låst fast på dekk. Wincher ble dekket til. Jeg har erfaring med båtopplag og problematikken med snø og frost, men her må man snu litt på flisa og heller tenke på hva vind, sand og sol kan gjøre med båten. Litt uvant, men helt greit. Så kom båten på land, og de siste forberedelser ble gjort før båten ble låst og forlatt.

Siste natten sov vi på hotell like utenfor marinaen der båten lå. Der unnet vi oss et luksusrom med TV for barna, og vi dristet oss også til å ta en dusj i ferskvann. Det kjentes litt rart, men det var faktisk deilig.

Tobago, svineinfluensa og flere papirer

Så var det å sette seg på flyet igjen. Nå skulle vi fly litt lenger sørover, til Tobago, der flyet skulle snu og returnere til Europa. Vi hadde ikke sett nyheter på noen uker, og visste lite om at man skulle holde seg unna forkjølede griser. På Tobago måtte vi fylle ut papirer med opplysninger om hvor vi hadde vært og hvilke griser vi hadde besøkt. Vi ble sittende en stund på flyplassen på Tobago, og akkurat da vi som hadde vært med fra Grenada skulle gå om bord igjen fant Haakon ut at han skulle bæsje. Bleie ble skiftet og da det var gjort havnet vi i køen for de nyankomne. De hadde levert sine papirer tidligere, så vi fikk aldri levert våre. Der ser man hvordan flotte systemer utviklet av helsemyndighetene blir torpedert av en bleie fra en liten gutt.

Så var det adskillige timer på flyet den andre veien over Atlanteren, men som sagt gikk det mye raskere enn å seile. Fly er en fantastisk oppfinnelse for folk med dårlig tid.

Så var det atter en gang et kort opphold i London før vi tilslutt kom til Sandefjord, med turbulens og hard landing. Som mannen i setet ved siden av meg sa; "Det var som å lande i stampesjø!" På språket skal en ekte sjømann gjenkjennes.

Trust me on the sunscreen

Så var den turen slutt, og historien skrevet. Det er skrevet mye om seiling og om Karibien, og alle har sin vinkling på saken. Ved lesning er det alltid lurt å ta ting med en liten klype havsalt.

Men en ting er nå i alle fall sikkert, trust me on the sunscreen.