Akvanauten

Akvanauten

Med THULE til Skagen igjen 2009

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:14:24

Med THULE

til Skagen igjen i 2009

Som faste lesere av Akvanauten.no vet så reiser vi til Skagen samtidig med Hovdan-Skagen Race på våren, slik vi også gjorde i år. Når sommeren er slutt reiser vi til Orust for å se på båtmessen der. Derfor skulle dette reisebrev, etter tradisjonen, kalles for ”Med Thule til Orust 2009”. Slik er det ikke. Da vi var i Skagen denne våren fikk vi vite at det er sesongavslutning der omtrent på samme tid som våre Orustekspedisjoner, så i år bestemte vi oss for å være skikkelig ville og gale: Vi ville seile to ganger til Skagen, så fikk heller Orustmessen klare seg uten oss et år. Derfor leser du nå om THULE til Skagen 2009, igjen.

Mange har lurt på om THULE kun brukes på disse to turene i året. Slik er det selvfølgelig ikke. Hun er på tur både støtt og stadig, men som regel består mannskapet av både kvinne og mange barn, så vi kommer oss sjeldent lenger ut fjorden enn til Buerøya. Der har vi til gjengjeld blitt lokalkjente. Noen ganger drister vi oss til å ta en langtur, og under slike forhold vil langtur si at vi kommer oss helt ut til Håkavika. Det er nesten en times gange fra Fjellvik, men fortsatt innenfor den trygge Sandefjordsfjorden. Da Fishtail.no liker å skrive om seilaser som er litt lengre enn dette, forblir disse småturene ureferert.

Årets ferie derimot gikk litt lenger. I år kom vi oss helt til Sverige. Da kvinner og barn er av en slik natur at de blir sjøsyke så fort skipperen begynner å rasle med ankerkjettingen så må man være litt kreativ hva transportetapper angår. Turen fra Sandefjord til Strømstad foregikk derfor med ferge for kone og barn, men Jarle seilte med innhyret mannskap. Etter noen dager i Strømstad havn, der vi lå og lot en kuling blåse fra seg kom vi oss endelig ut til Koster. Haakon som er liten, men likevel ikke førstereis, hadde ekspedisjonen med FLY DESIREE friskt i minne, så da vi kom frem til Koster kom han entusiastisk med gullkornet: ”Pappa, er det skilpadder her?” Skuffet ble han av svaret, og skuffet ble han kanskje også av badetemperaturen, men han hoppet likevel uti og koste seg.

Dette var sommeren da boken om den store reisen med den første THULE kom ut. Jarle ble verdenskjendis i lille Sandefjord, og i løpet av to ukers agurkhøytid i Sandefjords Blad ble Jarle og boken hans omtalt hele tre ganger. Haakon som fort venner seg til ting kom deretter med sommerens andre gullkorn. Dawn leser avisen og Haakon spør: Mamma, hvor står det om pappa?”

Etter en vellykket ferie på Koster sendes kone og barn hjem med fergen, og Roar mønstrer igjen på som transportmannskap. Det er strålende sol, flatt vann og lite vind. Motoren summer trofast og kursen settes mot Norge. Vi aner fred og ingen fare, helt til Tollvesenets båt kommer i full fart opp på siden av os. Farten var som om de var redde for at vi skulle seile fra dem. Tolleren spør og graver. Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hvor mange er vi om bord?

Med det svenske gjesteflagget fortsatt hengende under det ene hornet var det vanskelig å prate seg ut av en slik situasjon, og tolleren hoppet om bord. Om vi hadde mye alkohol med oss? Nei, ikke mer enn en båt bør ha, svarer Jarle diplomatisk. Tolleren begynner å lete, og drar frem den ene vinflaska etter den andre. Til slutt drar han fram foreleggsblokka.

Det var selvfølgelig mer enn kvota om bord, men hvem har ikke det? Dessuten, mye av dette var jo kjøpt i Norge, og mye av det var kjøpt i Skagen under den store ekspedisjonen dit i våres. Vi hadde bare glemt å tømme båten for smuglergods før vi igjen dro i utenriksfart. Det vår alkoholbeholdning hadde økt med siden siste besøk i Norge tilsvarte omtrent en kvote for to mann. Selv syntes jeg dette var temmelig logisk, og sant å si følte jeg meg ikke som en kjeltring, men tolleren mente det fortsatt ikke var helt etter boka. Han hadde likevel forståelse for situasjonen, så han pakket bort foreleggsblokka og gikk tilbake i tollerbåten.

Lettet og glade dundret vi videre vestover, men fikk ikke være lenge i fred. Nok en gang kom en båt i stor fart opp på siden av oss, også disse rette for at vi skulle seile fra dem. Denne gang var det kystvakten. KV NORNEN var på tokt, og hadde sendt en av sine lettbåter etter oss. Kystvakten spør og graver. Hvor har vi vært? Hvor skal vi? Hvor mange er vi om bord?

Jeg svarer igjen etter beste evne, og har respekt for myndighetspersoner i uniform. Når så disse gutta også vil om bord for å sjekke synes jeg det er nok. Vi må komme oss videre her i livet, og kan ikke drive rundt i Oslofjorden med kontroller fra den ene etaten etter den andre. Nei! Jeg vil ikke ha dere om bord, sier jeg. Nå har Tollvesenet nettopp vært her, og lurer dere på noe mer kan dere spørre dem. De er der borte, sier jeg og peker. Tollerbåten er ikke lenger unna enn at vi kan se den. Vi setter båten i gir, og kursen mot vest. Noe slukørede står kystvakten igjen, men uttykker dog sympati for vårt manglende ønske om ytterligere kontroll.

Nok får være nok tenker Jarle, som er vant til å passere grenser til sjøs. Neste gang skal jeg jammen klarere båten ut av landet når jeg reiser, så skal de i alle fall få noen dokumenter å undersøke i tillegg. Slike tollere er nemlig ikke ute etter annet enn vin. Om båten er tollet inn, om båten er norsk eller om jeg har rett til å føre den er det ingen som bryr seg om, men har jeg en kartong vin for mye, ja da sendes tjenestemenn ut i hytt og pine.

Sandefjord - Skagen

Så kom tiden for årets andre Skagentokt. Tollvesenet oppsøkes, med forespørsel om å få klarere båten ut av landet. Du har ingen plikt til å klarere ut et lystfartøy, svarer de på Tollbua, og ønsker oss en god tur. Men jeg har vel en rett til det? Svarer jeg, og henviser til sommerens dobbeltkontroll. Tolleren blir svar skyldig, og etter utallige telefoner til tollbod, distriktstollkontor, tollogavgiftsdirektorot samt kystvakt er det ingen som kan gi meg gode svar. Det hele koker sammen til en artikkel om tollregler til sjøs, som du senere kan lese om i bladet ”Båtliv”.

Manglende utklarering til tross, vi seiler av gårde mot Skagen. Årets mannskap består av Roar, som etter hvert kjenner båten godt, og av Larsen som mønstrer på som førstereisgutt. I tillegg til dette hadde vi også en rekke andre gaster på lista, som i siste liten i tur og orden måtte melde avbud.

Idet mørket faller på heiser vi seil og kommer oss ut fjorden. Idet vi passerer Holskjær og finner stabil vind merker vi oss at det er perfekte forhold for en seilas til Strömstad. Vi stamper oss videre sørover, med sjø og vind rett imot, og vurderer faktisk om vi skal falle av og dundre mot Strömstad. Dette er jo som vi vet en tid på året da vi pleier å reise til Sverige. Men nei, vi lar det stå til og fortsetter mot Danmark.

Seilet er heist, og motoren går. Vi går så høyt opp mot vinden som over hodet mulig, mens bølger, vind og regn gjør sitt beste for å gjøre livet surt. Jarle må bruke seilstrikk rundt halsen for å redusere effekten av kalddusjene med sjøvann som skyller over båten og treffer rormannen rett i ansiktet, for så å renne ned langs halsen og nedover ryggen. Det er rart å tenke på, at selv om alle havets elementer kommer imot, så føler man seg fortsatt motløs. Mens de der hjemme sitter i de varme og tørre stuene sine og hører på Vassendgutane, står vi her og føler oss mer som vasstrukkengutane.

Bildene viser våte, kalde og glade gutter på vei til Skagen.

Vel klar av land blir det plutselig liv i VHF’en. En nødmelding er sendt ut, og Tjøme Radio melder om en forsvunnet snekke. Vi sjekker posisjoner og finner ut at vi er for langt unna til å være til hjelp, og konstaterer samtidig at dette ikke er tid eller sted å bli borte i en 24 fots tresnekke. Det er stor sjø, det blåser og det er mørkt. Hvordan i all verden skulle vi klart å finne og berge noen under slike forhold? Vi sender dem en tanke, og håper på at de gutta i redningstjenesten har hellet med seg i natt.

All Ships Urgency: Tresnekke på 24 fot savnet.

Timene går. Vaktene går. Til slutt må også natten pakke sammen og gå sin vei. Med gutta liggende i køyene under dekk står jeg alene på vakt. Jeg fryser. Jeg er våt og kald. Vi har seilt lenge, men det er fortsatt langt igjen. Så ser jeg lyset komme. Først svakt og nesten umerkelig i øst. Deretter sterkere og sterkere. Det er snart lyst nok til å kunne skimte skyer på himmelen. En følelse av glede kommer frem inne i kroppen. Vi kommer til å klare å komme oss gjennom natten. De første solstråler bryter med ett igjennom skydekket og titter opp bak horisonten i øst. Der Sverige fortsatt ligger under horisonten dukker solen nå opp over den. Det er vakkert, og i hildringstimen er det godt å seile.

Gutta blir purret. De kommer seg ut av soveposene og inn i regntøyet, klare til å overta skuta. Våt og kald, men likevel lykkelig kler jeg av meg, finner frem en noenlunde tørr dyne og krøller meg sammen under den. Båten stamper i motsjø, men jeg vet jeg har en god båt med gode folk på vakt. Jeg sovner mens jeg drømmer om varmere farvann, eller i det minste en Nauticat 33 med styrhus, godt varmeapparat og autopilot. Det skal jeg kjøpe meg når jeg blir stor.

Timene går, og jeg må etter hvert opp og ta min tørn i blåsten. Det er nå høylys dag, men fortsatt intet land å se. Roar som har vært med på tokt før, og som også har lest historien om MIDNIGHT SAGA på tokt til Skagen har vært snartenkt nok til å ta med seg sin egen GPS. Den ligger nå i cockpit og gir oss tallene for vår videre seilas mot Danmark. De er kjekke disse små apparatene. De gjør all navigasjon overflødig. GPS’en viser en kurs du skal seile, og gjør du det så kommer du frem. Vi går fortsatt for motor, rett mot alt som er, og utpå ettermiddagen kan vi skimte land. Danmark er jo som kjent ikke så ruvende. Vi nærmer oss, og holder oss trofaste til kursen vi får oppgitt av GPS’en. Nå skal vi bare finne moloåpningen og klappe til kai, så skal vi kjøpe oss den største biffen de har på Jensen Bøfhus. Men vi finner ikke noe moloåpning. Vi speider lang kysten, med både kikkert og det blotte øye men ser ikke annet enn sand. Vi kan se master, skorsteiner og høye hus, men ingen moloåpning. Dybden blir faretruende liten, og når den måles med ett siffer forstår vi hva som har skjedd. Vi har kommet ned på feil side av Grenen, den lange sandbanken som utgjør enden av Danmark. GPS’en gjør som den skal, den viser korteste vei mot Skagen, men den bryr seg dessverre ikke om at det ligger land i mellom. Det ville en god navigatør gjort, men siden vi har så flott utstyr om bord så er ingen utnevnt som navigatør. Det ble nesten vår bane.

Så akkurat da vi trodde vi skulle gjøre oss klare til biffen på Jensens Bøfhus måtte vi vende skuta om og gå nordover igjen. Vi måtte gå en time opp igjen, kvittere på det nordmerket vi gikk vest for, for så å gå en ny time sørover igjen og komme tilbake til nesten det samme stedet, men denne gang på riktig side av Grenen. Det er noen sure og bortkastede timer!

Men der, ganske riktig, på den rette side av Grenen lå moloåpningen og 21,5 timer etter at vi forlot brygga på Fjellvik klappet vi til kai i Skagen og var lykkelige over å endelig ha kommet frem. Telefonen startes opp, og den ene bekymringsmeldingen etter den andre tikker inn. Jeg har sagt at de der hjemme ikke skal bekymre seg før det har gått et døgn, men vil de høre på det da?

Skagen

I Skagen er det som det skal være. Biffen er mør, ølet er kaldt og trengselen på Buddy Holly er stor. Været er sånn passe godt, og vi blir forbløffet over hvor mange ganger det slutter å regne. Det er godt å være i havn, men vi vet vi ikke skal være her lenge. Værmeldingen varsler en sterk kuling fra vest, og vi venter i det lengste med å dra hjem. Vi vil helst at den skal blåse fra seg før vi igjen gir oss i kast mot elementene. Værmelderen oppgraderer meldingen til sterk kuling 15 m/s, og vi vurderer å forlate båten og ta fergen hjem. Men stakkars THULE. Vi kan da ikke forlate henne her, helt alene i utlandet. Vi skifter fra genua til fokk, og mens nabobåtene gjør seg klare til nok en kveld på byen tar vi på oss seiltøy og starter maskinen. Skal dere ut i dette været, spør de, og ser skeptiske på oss mens kulingen uler i riggene. Denne båten trenger en kuling for å seile skikkelig, sier jeg, tenner lanternene og setter kursen ut mot moloåpningen.

Glade gutter i Skagen.

I Skagen har det vært andre glade gutter før oss.

Veien hjem

Skal du ikke heise storseilet også, spør Roar idet jeg ruller ut fokka og båten legger deg over. Nei, vi venter til vi kommer rundt nordmerket og vet hvilken kurs vi skal seile, så slipper vi å baute i dette været. Det hørtes lurt ut da syntes jeg, men måtte bite det i meg etter hvert. Da vi kom opp dit og fant kursen mot Sandefjord sjøet det så ille at det ikke var noen som turde gå på dekk for å heise seil. Vi fikk gå på fokka alene. Kulingen traff oss rett i siden, og sjøene likeså. De hadde bygget seg opp i Nordsjøen og hadde nå stor kraft idet de rullet seg innover mot Sverige. Siden vi ikke hadde regnet med å slå oss nordover satte vi ikke fokka på selvslåeren, slik vi burde ha gjort. Vi skjøtet den på genoaskinna, noe som medførte at den stod dårlig. Men å gå på dekk under slike forhold for å rette på det er ikke tilrådelig, så vi lot det stå til.

Under slike forhold som vi nå hadde var det viktig å repetere reglene for havseilas. Det er egentlig bare tre ting en skal passe på. En skal holde mannskapet om bord. Som kjent er det forbudt å falle utti, og det straffes med døden. Så skal en holde båten flytende, og man skal holde båten unna land. Som jeg alltid har sagt: Det er ikke havet som er farlig, det er kanten rundt.

Om ikke havet var farlig denne natten, så var det i alle fall ubehagelig. Med kun ett seil oppe, som i tillegg var skjøtet feil, og med en kuling og sterk sjø rett i siden måtte det full konsentrasjon til for å holde skuta på rett kurs. Helst ville hun bli med kulingen, men vi hadde Sverige i le, og jeg ville ikke til land før det ble lyst, og jeg ville helst i land i Norge.

God bør nordover.

Lyngby Radio, Lyngby Radio. Dette er THULE.

Akkurat idet den ene bølgen setter oss fra seg etter å ha kastet oss høyt opp, kommer den neste og smeller inn i siden så det rister i hele skuta og cockpiten skylles med sjøvann. Luka er skalket, og rormannen surret til pidestallen. Det er overhodet ikke kritisk, i alle fall ikke offisielt.. likevel finner vi det best å varsle Lyngby Radio om vår eksistens, og minne dem på at ikke alle ligger trygt i Skagen havn og drikker øl. Lyngby Radio svarer, noterer kallesignal og posisjon og ønsker oss god tur videre. Det er et ønske vi kan trenge idet vi kjemper oss videre nordover med alle sanser i full beredskap. Om noe skulle hende oss så hjelper det nok ikke så mye, men tanken på at noen visste hvor vi er kan være en trøstende tanke å klamre seg til når en ser sjøene komme rullende mot oss. Etter hvert som vi kommer oss lenger nord får vi kontakt med Tjøme Radio og gjør oss til kjenne også der. Beredskapen hos Lyngby avsluttes.

Etter å ha kost meg noen timer i den gode varme og trygge køya blir det atter min tur til å gå på vakt. Jeg får på meg utstyret og rigger meg til bak rattet. Det sjøer godt og jeg må konsentrere meg for å klare å holde båten på rett kurs. Roar som nettopp har gått av vakt sitter i le og speider ut over havet. Han gleder seg til å krype til køys. Praten går om vær og vind. Med ett blir Roar stille. Han sier ingen ting, men bare peker ut mot lo. Jeg snur meg og ser to enorme bølger komme rullende mot oss. Jeg rekker å tenke. Skal vi gå med eller mot disse bølgene? Jeg rekker dog ikke å gjøre noe, rekker ikke å snu skuta. Den første bølgen smeller rett i siden så det rister i riggen. Noe fortumlet retter THULE seg opp men det tar ikke lang tid før den neste monsterbølgen treffer oss. Den er enda større. Den treffer oss i siden så det smeller. Båten løftes opp og kastes ned i bølgedalen. Vi klamrer oss fast, og når disse to bølgene har passert er det igjen rolig. I alle fall så rolig en kan forvente når en seiler med en sterk kuling rett i siden. Uten land i sikte har jeg ikke så mange referanser, og det er nå jeg legger merke til at bølgene kastet oss 90 grader ut av kurs. Jeg presser båten opp mot vinden igjen, og vi dundrer videre. Det går som på skinner med solslyng.

Om det er tøffe forhold på sjøen er i alle fall farten upåklagelig. Med 8 knops fart bærer det av sted gjennom natten, med jevnlige meldinger til Tjøme om vår progresjon. Trøtt og sliten stuper jeg i køya, med sikkerhetsselen på og sovner tross urolige bevegelser. Timene går, og igjen er det aktivitet på radioen. Denne gang er det Tjøme Radio som kaller opp THULE. Da jeg sovnet sluttet meldingene fra oss å komme, og de hadde blitt bekymret. Det er jo betryggende å vite at de følger med oss.

I det vi nærmer oss land og kan skimte Svenner Fyr langt der oppe har vi en av de siste samtaler med Tjøme. De har fått meldinger om at det er tøffe forhold ute på sjøen nå, og de lurer på hvordan vi har det om bord. Vi svarer som sant er: ”Der vi er i kartet nå står det en advarsel om at dette er et område med ”Dangerous waves”. Det kan vi bekrefte!” Tjøme Radio tar det med et smil, men vet med seg selv at det er sant.

Så, etter 15 timers hard seilas nordover er vi atter på plass på Fjellvik. Alle universets Guder takkes stille for hjelpen, og vi går på land og føler på tryggheten det gir å ha fast grunn under føttene. Tilsynelatende uberørt av været går livet sin vante gang på land. Vi derimot har nettopp vunnet kampen mot elementene og vet med oss selv at det er kontrastene i livet som gir livet mening. Aldri har det vært så godt med en varm dusj som nå!