Akvanauten

Akvanauten

FLY DESIREE på familietur i Karibia 2010

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:16:40

FLY DESIREE på familietur i Karibia 2010

Akvanauten.no skriver ofte om gutteturer i båt. Denne gangen synes jeg vi fikk til et godt opplegg. Denne gangen fikk vi kombinert guttetur og familietur på samme reise, i et av verdens beste områder for seilbåter. Så mens snøen laver ned, og hver dag startes med å skrape is av bilrutene, så tar vi årets ferie i Karibia.

Gutteturen i Karibia er over. Jeg har nettopp hatt en fantastisk tur med gjengen fra Norge, og har nå kjørt dem til land og fått dem inn i en taxi til hotellet deres. Havna i Vieux Fort var såpass ugjestmild at jeg unnlot å bli med dem på et siste måltid med gjengen. Det var noe med stemningen i havnen og de lange blikkene etter jolla mi. Jeg har vært i en del havner rundt om i verden nå. Kall meg gjerne en pyse, men jeg har nå kommet meg rundt på mange plasser uten å ha blitt ranet og uten å ha mistet jolle, kamera eller andre verdifulle ting. Vieux Fort er sikkert bedre i dagslys, tenker jeg, og går og legger meg. Det er stille og tomt i båten. Båten ligger på en ankringsplass et stykke unna havnen. Det var så mye svell rett på utsiden. Vi har kastet ankeret veldig nærme land, og når vinden løyer utpå kvelden dreier båten. Jeg har lyst til å flytte meg lenger ut, men har lest at det er mange vrak her som ankeret kan sette seg fast i, så det er ikke lurt å ankre her når man ikke har dagslys til å se bunnen. Jeg har lyst til å hive ut et hekkanker, og gjør det klart på dekk. Nå står det i alle fall klart dersom vinden skulle dreie enda mer i løpet av natten. Jeg legger meg.

Dagen etter reiser jeg til byen for å handle før familien kommer. Havnen er litt livligere og virker noe tryggere nå i dagslys, men jeg har fortsatt ingen god følelse, og som alltid låser jeg jolla godt. Jeg blir tilbudt taxi til butikken mange ganger, men jeg vil helst gå. Det er ikke det at jeg absolutt skal spare 20EC-dollar, men jeg vil nå gjerne se litt av denne byen også. I Viuex Fort er det lite turister, og det lyster hvit mann av meg når jeg går gatelangs. Jeg har snakket med folk på ankringsplassen, og vet omtrent hvor supermarkedet er, men det er første gang jeg er her og går nå mest på måfå. Det er mange som tilbyr seg å hjelpe meg, og til slutt lar jeg en av dem få vise meg veien til supermarkedet. Han prater og forteller, veiver med armene og viser vei. Jeg forstår ikke så mye av hva han sier, det høres ut som en blanding av broken english og fransk. Han tar meg med inn i noen bakgater. Det bor broren min, sier han og haster videre. Gatene blir trangere, nå er det mer smug. Jeg blir skeptisk. Vi tråkker nærmest gjennom kjøkkenet til folk der vi åler oss frem. Det er lenge siden jeg har sett et annet hvitt menneske, og jeg vil helst tilbake til hovedgaten igjen, men klarer nok ikke å finne tilbake alene. I et forsøk på å slippe unna forteller jeg ham at jeg egentlig bare lurte på hvor butikken var, og at jeg ikke skal handle før senere på dagen. – Men nå er vi der, sier han, og peker ut mellom to hus. Der ligger en stor åpen plass, og bak den et senter med butikker, bank og kontorer.

Inne i butikken er det kaldt. De har aircondition på for full musikk, og jeg nyter tilværelsen. Det er godt utvalg og lave priser, så jeg fyller mer og mer i handlevognen. Kjeks og søtsaker må også med, det er greit med litt bestikkelser til ungene på båten. Jeg forsøker å gjøre et overslag på hvor mye jeg klarer å bære med meg tilbake til jolla, og må til slutt besinne meg. Jeg betaler, fyller sekken og fire store handleposer og går ut i den trykkende heten igjen. På 5 sekunder er jeg igjen våt av svette.

- Give me ten dollars! Mannen som står foran meg er rundt 25 år, veltrent og med vesentlig bedre klær enn det som er vanlig her. – Give me ten dollers, sier han igjen. Jeg har ikke kommet mer enn 200 meter unna butikken, og der jeg står med sekken full av varer og to handleposer i hver hånd er jeg den eneste hvite mann å se. Den første tanke som slår meg er om han mener 10 EC-dollar eller 10 US-dollar, men forstår jo fort at han gjerne tar 100 US-dollar om jeg skulle finne på å ta frem lommeboken. – I’m sorry, svarer jeg. Han ser rart på meg. Jeg har alltid noen småpenger i lomma for slike situasjoner, men vil nødig slippe posene mine for å ta dem frem. Han ber nok en gang om penger og begynner tydelig å bli rastløs. – I’m sorry, svarer jeg igjen, denne gang med litt mer norsk tonefall. Det er midt på dagen og på åpen gate, han kan da umulig slå meg ned her? Jeg vil helst fortelle ham at han må finne seg et annet sted å rane folk, men jeg holder kjeft, holder handleposene mine og ser bare uforståelig rett inn i øynene hans. Han blir sint, spør meg rasende om jeg ikke snakker engelsk og begynner å virke litt usikker. – I’m sorry, svarer jeg, og begynner sakte å gå. Han lar meg slippe unna, og står igjen uten resultat. – I’m sorry about that, har jeg lyst til å rope til ham, men haster istedenfor videre med stivt blikk.Resten av tiden i Viuex Fort tok jeg alltid taxi.

Etter å ha fått varene trygt om bord i båten går jeg for andre gang over til tollkontoret, for også denne gang å konstatere at døren er låst. Deretter tar jeg taxi til ”The Reef” der gutta bor. Det er et hipt og trendy sted for surfere, kitere og andre coole backpackere. Mot slutten av dagen tar jeg Per Ulrik med meg og reiser over til flyplassen, fortsatt med taxi.

Flyet er forsinket. Jeg har fått melding fra Dawn om at det er en time forsinket fra London, men håper de har klart å fly inn litt i løpet av den lange reisen over Atlanteren. Vi venter, og vi venter mer. Jeg forsøker å ordne papirene på båten hos tollen på flyplassen, og får skrevet gutta ut av båten, man kan ikke få alle ting på plass før jeg har passene til Dawn og barna. Informasjonstavlen forteller oss at flyet har landet, og vi venter spent. Ingen kommer. Langt om lenge spør vi betjeningen hos Virgin Atlantic om når de kan forventes, flyet har jo landet. – Det er lenge til flyet lander, sier han. Når vi forteller han at informasjonstavlen hevder at flyet har kommet, så smiler han lurt, blunker med det ene øyet og sier, - You know, it’s the Caribbean.

Til slutt lander flyet, og helt til sist kommer Dawn og ungene. De må jobbe seg gjennom mølla med byråkrater og er slitne men glade når de endelig kommer ut. Ungene er henrykte over å se igjen sin far, men lurer litt når jeg må gå hele veien tilbake hos byråkratiet for å få orden på papirene. Denne gang med deres pass. Jeg blir sendt fra den ene byråkraten til den neste. Jeg får et stempel her, må fylle ut et skjema der og forklare situasjonen hos den neste. Jeg skal ha ett mannskap av båten, jeg skal ha et annet mannskap om bord, og jeg skal forlate båten for ett år når jeg kommer til Rodney Bay. Kan det være så vanskelig å forstå? Til slutt mangler jeg bare ett stempel, og tolleren ber meg gå tilbake til immigrasjonen og få en signatur i et felt de har latt stå åpent der. Hos immigrasjonen rister de på hodet. Det skal ikke stå noe i det feltet. – Men tolleren sier…., hevder jeg. – Tolleren vet ikke hva hun snakker om, sier han. Jeg er sliten, forvirret og mangler det siste stempelet. Jeg gidder ikke mer, og går ut til de andre. Endelig er familien samlet, men det har blitt for sent til å dra på stranden.

I det vi kommer ut i båten sier Dawn. – Jeg forstår hva du mener, Jarle, dette var ikke noe fint sted. Byen er skummel, ankringsplassen dårlig og stranden innenfor båten kommer aldri på noe postkort. Jeg har ikke sett noen båter som har ligget mer enn en natt her. Vi vurderer å gå til Marigot Bay tidlig neste morgen, men gir stedet en sjanse til. Der gutta bor er det jo fint. Vi tar taxi dit neste dag, og mens ungene fryder seg med å hoppe i de evige atlanterhavsbølgene som ruller inn på den østvendte stranden, sitter vi voksne og føler oss som coole backpackere blant kitere og surfere. Hans Christian og Per Ulrik har leid seg surfbrett, Lars Kyrre er på ekspedisjon for å se på lokal arkitektur. Kay har begynt innledende samtaler med representanter for den russiske mafiaen, ja selv de er på ferie, må vite.

Store og små strandløver på stranden.

Etter en flott dag på stranden sier vi et siste farvel til gutta, og reiser tilbake til FLY DESIREE. Vi stuper i seng, og gleder oss til å seile videre i morgen. Vi må være eneste båt som noen gang har ligget tre netter på ankeret utenfor Viuex Fort.Jeg sovner til lyden av en mild bris, småbølger mot skroget og stemmer utenfor båten.. .. Jeg farer opp! Det skal ikke være stemmer utenfor båten nå! Det er natt og vi ligger et godt stykke unna nærmeste båt. Jeg sniker meg opp i cockpiten. 20 meter foran FLY DESIREE ser jeg to lys som beveger seg under vann. De kommer opp, roper noe til hverandre og går ned igjen. Hva gjør disse menneskene under vann rett ved mitt anker om natten? En fiskebåt kommer i full fart og passerer mellom oss og nabobåten. Den forsvinner, og det blir stille igjen. Lysene fortsetter videre og gjør et nytt opphold litt lenger bort. Det er omtrent der våre engelske naboer har sitt anker. Jeg sitter i cockpiten og følger med på dem. Det er skummelt. Skal de ta våre ankere om natten? Jeg har hørt om slike tilfeller før, og som sagt, jeg likte ikke stemningen her. Kommer de tilbake for å rane oss? Lysene forsvinner videre bortover, og til slutt går jeg og legger meg. Det går vel helst bra.

Og det gikk bra. Da vi dagen etter heiste ankeret vårt, så jeg at det lå en umerket teine like ved ankeret. Det er nok den de har undersøkt.

Vi heiser seil og setter av gårde. Vind og sjø kommer på skrått inn bakfra. Båten ruller på seg. Genuaen fylles og tømmes for hver bølge. Det er ubehagelig, og ingen av de nyankomne har vært i båt siden i sommer. Sjøsyken kommer som et skudd. Dawn ser rett frem, Tuva ligger under et håndkle og okker seg, Vilde er sjøsyk og vil hjem, Haakon sitter på fanget til pappa og kaster opp i en kopp. Jeg forsøker å nyte synet av de mektige fjellene, Pietonene, i det vi passerer dem, men tenker mest på hvorfor jeg tar med familien min på dette. Heldigvis skal vi ikke langt, og etter noen timer er vi fremme i Marigot Bay. Her har vi vært før, den gang vi i 2003 seilte her på heltid.

Marigot Bay er et nydelig sted, og gjør seg godt som postkortmotiv. Vi takker nei til alle som vil selge oss en moring for 60 EC, og går inn for å ankre i den indre lagunen. Det var her vi lå i 2003. Her er det fylt. Leiebåtbasen har tatt halve havnen, og den andre halvdelen er fylt opp med moringer. Her har vi verdens beste anker i verdens beste hurrycanehole og så skal vi leie en moring? Det er noe som ikke stemmer. Vi finner oss en plass og kaster ankeret helt inne i mangroveskogen. Det er lunchtid, og vi finner frem maten. Like etter kommer det en kar bort til oss. Han venter en stor katamaran inn, og den skal ligge på moringen nærmest oss. Vi må flytte oss, det er ikke plass til oss begge. Vi kan selvfølgelig betale for en moring, og han vil legge katta et annet sted. Det koster ikke mer enn 80 EC. – Yeah, right, tenker jeg, og flytter båten ut i den yttre lagunen. Her er den beste ankringsplassen full av moringer, mens det ved revene fortsatt er litt plass til å ankre. Vi plukker opp en moring, og er 80 EC fattigere.

Glade dager i Marigot Bay.

Vi tar jolla til stranden. Vi bader og koser oss. Vi kjøper bananer og annen frukt av folk som kommer padlende forbi. Ungene fryder seg over å få besøk. En komme ri en knøttliten båt og selger kokosnøtter, en annen kommer padlende på en surfbrett og selger bananer. Han har nisselue på og presenterer seg som St. Claus from Finland. Vi lar oss ikke lure, men kjøper bananene likevel..

Som sist, går vi opp den lange bakken og får utsikt over den lille bukten. Vi handler i den samme butikken, og snur omtrent like langt borti vegen som i 2003. Vi tok bilde av bukten, og det ble vel omtrent det samme som sist det også. Forandringen her var den store utvidelsen av charterhavnen og superyachtene de nå hadde fått plass til, samt det store antallet moringer de hadde lagt ut.

Flere glade dager i Marigot Bay.

Da vi gikk ned bakken igjen for å komme oss tilbake til båten hører vi noen som roper og skriker bak oss. Bakken er bratt, og vi snur oss for å se oppover. Der kommer julenissen! Han kommer i full fart på sykkel, med en kasse bananer på hodet. – Hey, Skip! Any more bananas today? Innen vi rekker å tenke på å svare har han sust forbi oss og er allerede i bunnen av bakken. Ungene måper. – Det var julenissen fra i går! roper Tuva. – Han hadde en kasse bananer på hodet, kommenterte Vilde.

Ferden går videre til Rodney Bay. Rodney Bay er stor. Vi finner oss en plass helt ute i den nordre delen av bukta, og kaster ankeret like ved Pigeon Island. Det var her den britiske marine hadde bases sin i de skikkelige piratdager, og fra Pigeon Island kan man se opp til Martinique der den franske marine satt og kikket sørover på den britiske marine. Det var spennende å se de gamle festningsruinene som Kaptein Sabeltann hadde brukt, og det var ekstra stas to ganger om dagen. Da kom båten UNICORN forbi med sine turister. UNICORN er en gammel sjørøverskute som har vært med i filmen ”Pirates of the Carribean” Hver gang de passerte Pigeon Island, og dermed også oss, så fyrte de av et skudd med kanonen. Fortet på Pigeon Island svarte med sitt skudd. Haakon var henrykt. Der kommer Kaptein Sabeltann ropte han, og det var like spennende hver gang.

Rodney Bay sett fra Pigeon Island, FLY DESIREE nede til høyre (ved siden av katta).

Sandals er de røde takene til venstre.

En dag leide vi bil, og ble kjørt rundt på hele øya. Vi besøkte fossefallet, som er en av øyas stoltheter. Kommer man fra Norge og har sett Vøringfossen så skal det noe til å bli imponert av bekken på St. Lucia. Vi fikk kikket i regnskogen, og Jarle var henrykt over å ha funnet sin favorittplante, the Fishtail palm. Størst av alt var nok vulkanen. Den hadde ikke hatt et skikkelig utbrudd på 200 år, men den lå bare og sov. Vi kunne kjøre helt inn i krateret, og vulkanen slapp fortsatt ut illeluktende gasser. Bekkene som rant igjennom området kokte idet de passerte vulkanen. Det var fortsatt tegn til aktivitet, og da Montserrat hadde sitt utbrudd som vi så fra flyet, så hadde vulkanen på St. Lucia rumlet litt ekstra. Dette var spennende for liten og stor, og lukten satte spor i oss resten av den dagen. - Det lukter bærsj her, sa Haakon.

Hele familien på ekspedisjon til vulkanen.

Jarle har funnet sin favoritt. (Se www.fishtail.no)

Heeelt på den andre siden av bukta lå Andreas i sin AFRICAN INNOVATION. Vi hadde møtt ham i Bequia, og skulle møte ham igjen her. Som sagt er Rodney Bay stor, og selv om vi så etter ham hver gang vi kjørte til byen, så traff vi ham ikke før vi en dag bestemte oss for å tråle igjennom hele ankringsplassen for å se om vi kunne finne ham. Og det gjorde vi, som sagt så langt unna som det var mulig å ankre opp. Der var det fullt liv av amerikansk og engelsk besøk, men Andreas han var borte. Han var ute for å lete etter en norsk båt han skulle treffe.. Da er det ikke annet å gjøre enn å takke ja til en øl, og sette seg ned for å vente. Vi visste jo at det ikke var noen hjemme dit han hadde reist på besøk.

AFRICAN INNOVATION er bygget i Sør-Afrika, derav navnet. De lokale karibere kommer jo på sett og vis også fra Afrika, og han får naturlig nok honnør for sitt båtnavn. Da kan det typisk utarte seg slik:

- Hey, AFRICAN INNOVATION, are you from Africa?

- I’m from Norway.

- OK, is that in Africa?

- No, it’s….. well, it’s close by.

Haakon og Pietonene.

Rodney Bay har mange strender, og vi prøvde dem alle. Hver dag hadde vi en ny strand, og vi fant etter hvert våre favorittplasser. En behøver ikke seile langt for at ting skal være nytt og spennende, og Rodney Bay er stor nok til å utforskes med jolle i flere dager, spesielt om man er 3, 5 og 9 år. En dag var vi på stranden til Sandals. Det er en stor resort av ypperste klasse, og Sandals har flere resorter på St. Lucia og resten av verden. Vi tok jolla inn og tuslet bortover stranden. Her var kun hvite gjester og svart betjening. Det oste penger, og vi forsøkte å holde en lav profil der vi kom slentrende i vår langturseilerstil. Men en øl måtte vi ha, og jeg tuslet bort til strandbaren og bestilte noen øl og noen cola til ungene. Jeg fikk det jeg bad om og ville betale, men de så bare dumt på meg. – This is an all inclusive resort, sa han og forstod straks hva som hadde skjedd. Deretter lurte han på om vi ikke var gjester her, og jeg måtte fortelle som sant var. Deretter ble vi enige om at dette var min ”lucky day”, og jeg tuslet fornøyd tilbake til resten av familien. Vi følte oss litt brydd der vi satt, men det smakte da godt. Solen stekte og ungene frydet seg i vannkanten. Så kommer en av resortens gjester bort, og lurer på hvordan vi fikk ungene våre inn her. Vi blir svar skyldig, hvorpå hun opplyser oss om at det var en spesiell resort kun for voksne. Nuvel, glassene var likevel tomme, så vi pakket sakene våre og tuslet stille bort til jolla. Deretter kjørte vi tilbake til den nesten like fine kommunale stranden.

Alle gode ting må en dag ta slutt, så da båten skulle på land ble Dawn og ungene innkvartert på en billigresort, men vesentlig lavere standard enn Sandals, men likevel med flere bassenger og dertil hørende paraplydrinker.

Båten heises på land, og alle forberedelsene begynner. Mens de kjører båten på plass med travelliften går jeg for å ordne papirarbeidet. Jentene på verftet er både hyggelige og imøtekommende og stempler og registrerer. Jeg har alle papirer i orden helt til de ber om papiret for ”Customs temporary import” . Det hadde jeg aldri hørt om, men jeg skulle visst ha ordnet med det for flere dager siden. Det er en lang prosess å få ordnet det. Taxi til flyplassen var bestilt til dagen etter kl 12.00, og jeg hadde ikke tid til noen lange prosesser for å få papirene i orden. Jeg forbannet tollerene på flyplassen i Vieux Fort, dette hadde de ikke fortalt meg da jeg løp fra skranke til skranke der nede for to uker siden. Nå var rådyra gode. – Hva gjør jeg nå da? spurte jeg, og fikk noen navn jeg kunne kontakte. Deretter gikk turen til et annet kontor på verftet, til et kontor på marinaen, til en annen og enda viktigere person i marinaen, over til tollkontoret med superpapirer som skulle hjelpe meg der. Der stemplet de og undersøkte, og så ville de se båten og alt utstyret. Den står på land sier jeg, og fortalte at jeg skulle fly til Europa om under ett døgn. – Problems, sa tolleren, - I know, svarte jeg. Så var det videre til neste toller og til slutt inn til en stor og myndig mann med mørke solbriller. Han tok med seg alle stemplene sine i en stor veske og ble med meg ut. Det er noen hundre meter å gå til båten, så jeg måtte spandere taxi på vedkommende, det hadde jeg hørt. I det jeg foreslår å ta en taxi tar han opp telefonen og ringer. En annen toller kommer og henter oss i sin privatbil, og han kjører oss bort. - Der sparte jeg de penga, tenkte jeg.

I trykkende hete og like før tollerens arbeidstid var slutt kom vi frem til FLY DESIREE. Hun stod på land, og var nettopp kommet ut av vannet. Båten bar tydelig preg av å være midt i en prosess for å pakkes bort. – It must be really hot in there, sa han da han så båten. Antagelsen hans kunne jeg ikke si imot. Han stilte seg i skyggen av en større båt, og fant frem papirene sine. – Er alt på denne listen om bord, spurte han, og deretter stemplet han alle papirer han fant to ganger.

Da kompisen hans kjørte oss tilbake var det en voldsom pris for kjøreturen, men jeg betalte uten å klage. Han hadde tross alt hjulpet meg ut av en vanskelig knipe. Jeg stusset heller ikke på at det visstnok var veldig viktig å foreta pengetransaksjonen før vi kom inn på tollområdet. Jeg var glad for å ha det riktige stempelet.

Dagen var gått til papirarbeid, og nå ble det en stressende jobb å få skuta klar til et års opplag. Påhenger og dieselmotor skulle kjøres i ferskvann. Jolla skulle på dekk, wincher skulle pakkes inn, sjøvannspumpe skulle demonteres og tas med hjem til Norge for overhaling. Jeg manglet riktig verktøy, og måtte ut på vift for å låne av en nabo. Jeg jobbet og slet mens mørket kom snikende på. Da jeg gikk ut porten, med olje på hendene og en kroppslukt selv hester ville blitt skremt av lurte jeg på hvorfor jeg interesserte meg for slikt. Kunne jeg ikke interessert meg i noe annet? I fotball for eksempel. Da kunne jeg sittet i sofaen hjemme i Norge, med potetgull i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre. Akkurat nå virket det som en fristende situasjon.

Dagen etter kom taxien som vi hadde bestilt. Flyet fraktet oss trygt over til England, bussen videre til Stansted Airport, og neste fly tok oss raskt hjem til Norge. Hele turen tar omtrent halvannet døgns tid, og vi var glade da vi endelig landet på Torp. Da vi kom ut av flyet forstod vi raskt at vi hadde kommet hjem alt for tidlig. Snøen lå i store hauger rundt rullebanen, og Haakon som fortsatt hadde grønne palmer og hvit sand i tankene utbrøt: - Pappa, her var det mye sand!

Minner fra Karibia 2010:

Takk for i år. Vi sees i 2011.




Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.