Akvanauten

Akvanauten

Siste reis med FLY DESIREE 2011

SeilingPosted by Jarle 14 Jul, 2016 12:17:46

Siste reis med FLY DESIREE Karibia 2011.

Sist vi reiste med FLY DESIREE endte vi opp i Rodney Bay på St. Lucia. Vi kom dit tidlig, og hadde i grunnen sett alt som var å se da vi forlot båten der for ett år siden. Når jeg nå kom tilbake var planen å få båten raskt seilklar, for så å seile sørover til Grenada der Dawn og barna skulle komme en uke senere. En god løsning syntes vi, for da slapp kone og barn å være med på både vårpuss og kryssing av åpne havstrekk, men så vel skulle det ikke bli. Det skulle vise seg at vi skulle bli enda bedre kjent med Rodney Bay.


Det tar sin tid å reise fra Sandefjord til Rodney Bay. Turen går via flere øyer, og over flere dager. Jeg måtte innom øyene Storbritannia, Grenada og Barbados før jeg etter den tredje dagen endelig kom frem til båten. Da hadde hun stått der alene i ett år siden jeg selv satte henne fra meg. Etter å ha reist så langt og lenge var jeg topp motivert og full av iver etter å komme i gang med jobbingen. Jeg hadde en uke på meg til å få båten sjøklar og deretter seile ned til Grenada for å møte resten av familien. Alt var som vanlig planlagt til minste detalj, og nå var det bare å gjennomføre.

Båten stod der akkurat slik jeg hadde forlatt henne. Riktignok hadde noen klippet av låsen på jolla som lå over cockpit, og de hadde også forsøkt seg på låsen til nedgangen til båten, men heldigvis uten å klare det. Det er fortsatt noen timer lys, og jeg rekker å sette i gang med jobbingen. Solen steker og det er stor kontrast til snømåkingen jeg kommer fra hjemme i Norge. De første to nettene har jeg hotellrom, det er hyggeligere enn å sove i en båt på land, full av pikk og pakk som egentlig har sin plass på dekk.


Dagene går fort. Båten settes i stand. Det er stort sett rydding og montering av utstyr. Alt har blitt demontert og oppbevart inne i båten. Båter i opplag hjemme må beskyttes mot frost og snø. Her må det beskyttes mot sol og sand. Man må heller ikke glemme formalitetene. Da jeg forlot båten hadde jeg midlertidig importert båten til St. Lucia. I motsetning til en etter hvert kjent sak med svensk båt oppbevart i Norge hadde jeg rådført meg med de lokale tollmyndigheter. Nå var det imidlertid gått mer enn ett år siden jeg var her sist, og tillatelsen hadde gått ut på dato. Det ble derfor noen turer til tollkontoret, men med ydmykhet og dølaengelsk får man forståelse, så jeg fikk muntlig aksept fra to tollbetjenter om at dette nok skulle gå bra. Jeg måtte bare si ifra når det var mindre enn 72 timer til avreise, så skulle de hjelpe meg gjennom papirmølla. Å sjekke ut nå kunne jeg ikke gjøre, siden jeg ikke visste når jeg kom på vannet, og dermed heller ikke hvilken dag jeg skulle seile.

Jeg likte ikke å være for lenge borte fra båten av gangen. Selv om alt var planlagt til minste detalj hadde jeg oversett en ting. Det var travelt på verftet, og de kunne ikke sjøsette meg på sparket. Jeg var klar for sjøsetting fredag kveld, men de var fullbooket lørdag. Søndag jobbet de ikke. Jeg kunne derfor tidligst komme ut mandag. Da var det ikke lenge til jeg skulle være på Grenada. Jeg ville gjerne teste både seil og motor før jeg reiste nedover, men det ville det ikke bli tid til. Men jeg har da seilt før, så det skulle vel gå selv uten “sea trial”.

Edwin som driver verftet er en hyggelig kar. Han er også en travelt opptatt mann som gjør sitt beste for å holde ting i gang. Jeg forklarte ham saken, og hver gang jeg så ham paset jeg på å kommentere at jeg var klar for sjøsetting. Traff jeg ham igjen fortalte jeg at jeg kunne være klar på kort tid. Når han parkerte bilen utenfor FLY DESIREE informerte jeg ham diskret om at jeg ville bli veldig glad om gutta hans klarte å presse meg inn mellom to andre jobber. “I understand that” svarte han og hastet inn på sitt svale og nedkjølte kontor. Av den grunn forlot jeg aldri båten lenge av gangen, selv om jeg stadig måtte hente mat eller ting og tang nødvendig for båtpussen.

Tidlig lørdag morgen kom det en gjeng arbeidere og begynte å pusle rundt båten vår. Jeg forstod at Edwin hadde hørt mine bønner. Noen timer senere lå båten og duppet i vannet.


Med startkabler og lånt batteri fra verftet startet maskinen overraskende greit. Jeg kastet loss og kjørte bort til Dieselbrygga for å fylle alle reservoarer med Diesel og ferskvann. Alt fungerte tilsynelatende perfekt etter å ha stått ett år på land, men å fylle ble litt mer utfordrende enn jeg trodde. For å fylle avgiftsfritt måtte jeg ha sjekket ut. Det hadde jeg ikke gjort enda siden jeg ikke visste når jeg kom på vannet, og jeg kunne ikke gjøre det før tidligst 72 timer før avreise. Litt kontroll må man jo ha på alle disse seilbåtene som reiser rundt her.. Vi ble enige om at jeg skulle returnere når papirene var i orden.

I det jeg starter opp for å komme meg ut på ankringsplassen piper det. Oljetrykkslampa lyser mot meg. Plutselig ble jeg i tvil. Sjekket jeg ikke olje? Jeg gjør da alltid det! Men nei, peilepinnen var tørr. Jeg undersøker det ene og det andre, og finner ut at jeg har en liten oljelekkasje. Hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke seile alene i to dager uten en motor som fungerer. Jeg må fikse det her, på St. Lucia, hvor det tross alt er litt sivilisert og i alle fall noen muligheter for å få hjelp. Jeg topper opp oljen og klarer å få flyttet båten over til marinaen, hvor oljelampen igjen tennes idet jeg entrer båsen. Jeg er glad for å ha kommet på vannet, men frustrert over å ikke ha kommet lenger enn til andre siden av havna. Jeg undersøker grundigere, og det viser seg at det har rustet et lite hull i et oljerør. Røret krøker seg rundt hele motoren og er festet på fire punkter. Aldri i verden om jeg klarer å bøye til et rør med den riktige fasingen. Her må jeg finne på noe smart. Røret er jo allerede ødelagt, så jeg kapper det med en baugfil og får demontert det fra motoren. Mon tro om det går an å få skjøtet det med en slange? Mon tro om det finnes en dyktig smed i nærheten som kan lodde det sammen? Mon tro om det går an å få tak i et nytt her ute i ødemarka? Det er helg, og alt er stengt, så jeg må rolig vente til mandag. Jeg begynner å forstå at jeg ikke rekker ned til Grenada til tiden, og varsler Dawn om situasjonen. Også marinakontoret og tollmyndighetene varsles om at jeg nok blir litt lenger enn først antatt, men når jeg kommer av gårde, det er ikke lett å si. Langtur er mekking i eksotiske havner.

Så der satt jeg, strandet i en marina, uten utsikt til verken strand eller horisont. Det er for så vidt OK å være i Karibia, men å ligge til en brygge i en marine er ikke det mest spennende som finnes.. Jeg tar jolla ut på ankringsplassen og ser hvor nydelig det er der ute i forhold til det hølet jeg ligger i. Med Bequia, Mayreau og Tobago Cays i blikket slår jeg tiden i hjel ved å vandre langs bryggene i marinaen for å se på båter. Det synes jeg alltid er spennende. Finner jeg en båt med spennende løsninger, eller med norsk flagg i hekken stopper jeg og slår av en prat. Slik ble jeg kjent med et par norske båter på langtur. Fornøyd konstaterte jeg at flere på brygga hadde barn om bord, og jeg visste mine egne barn ville bli glade for det. Treffer man landsmenn på langtur blir man som regel invitert på øl, og en kveld ble jeg også invitert på vafler. Det var en hyggelig opplevelse.

Dagene går. Butikkene åpner. Jeg tråler rundt for å se hva jeg kan finne av slanger, rørbiter, mekanikere og sveisere. Jeg får telefonnummeret til byens beste Yanmarmekaniker. Jeg forklarer ham problemet og han lover meg at han skal “pop by” når han får tid. Jeg forstod det som om det var samme dag, men jeg burde jo visst bedre..

Ian hos Island Waterworld er også en hyggelig kar. Han er opprinnelig skotte, men har bodd på øya i 41 år “and knows his ways around”. Også han er en travelt opptatt mann, men til slutt får jeg audiens og forklarer problemet. Han lytter interessert, hamrer litt på sin utdaterte computer og noen dager senere ligger det et nytt oljerør og venter på meg i butikken hans. Da er røret fraktet fra ett eller annet sted i verden til denne øya, og fortollet inn gjennom et noe gammeldags og byråkratisk tollsystem på under en uke. Til sammenligning brukte Yanmar i Norge over en måned på å skaffe til veie noe så enkelt som en sjøvannspumpe til den samme motoren da jeg i vinter forberedte noen av de utbedringene jeg skulle foreta mens jeg var her.

Dawn og ungene kommer.

I løpet av tiden da jeg ventet på oljerøret kom Dawn og barna. Jubelen var stor da familien endelig var samlet igjen. Barna storkoste seg i bassenget på marinaen. De fant raskt tonen med de andre norske barna i de andre båtene rundt oss. De besøkte hverandre og lekte og hadde det gøy. Vi tok jolla ut til stranden og badet der. Vi kjøpte is på iscafeen, og vi fant igjen veien til lekeplassen vi kjente så godt fra i fjor. En dag ble Vilde med våre nye venner på ekspedisjon i jolla til Pigeon Island. Vi storkoste oss og da oljerøret endelig kom hadde jeg liten lyst til å bruke en dag til i maskinrommet. Jobben måtte dog gjøres og siden mekanikeren som skulle “pop by” fortsatt ikke hadde kommet, selv etter flere purringer så gjorde jeg jobben selv. Det var med stor tilfredshet jeg kunne starte opp motoren igjen og konstatere at den nå var potte tett. Endelig var vi frie, og vi dro sporenstreks ut av marinaen og la oss på ankeret ute i bukten. Livet var herlig igjen!

Motoren var i gang igjen. Alt fungerte som det skulle. Vi var klare til å reise videre, men det hadde tatt tid. Det var bare en drøy uke igjen til vi skulle reise hjem fra Grenada. Vi hadde gledet oss veldig til å komme til Mayreau, Tobago Cays og Tyrrel Bay, men for å komme dit var det en god del seiling, hvorav mye gikk i åpent farvann. Dawn og ungene blir sjøsyke. De liker å være i båt, men båten skal helst ha ankeret ute. Selv liker jeg å seile, men er ikke kravstor. Det viktigste er tross alt å være å båt, og jeg føler meg privilegert som har en kone som blir med på slike tokt. Derfor ville jeg ikke strekke strikken for langt. Vi hadde lite lyst til å seile sammen nedover. Derfor tenkte vi på tanken på at jeg seilte alene nedover, og at hun og barna tok fly nedover. Da måtte Dawn i tilfelle nok en gang bruke en hel dag på fly og flyplasser alene med barna, og bo alene med dem en natt mens de ventet på meg. Jeg måtte seilt hele veien i ett strekk, ca et døgns tid. Det var fristende å bli, men vi var også litt lei av Rodney Bay. Vi hadde vært her snart en uke, og vi var her også lenge i fjor. De vi har båten sammen med skulle etter planen overta båten på Grenada, og vi følte oss forpliktet til å levere henne der. På den annen side hadde vi jo brukt mye tid på å reparere motoren, og hadde således noe bedre samvittighet idet vi kunne overlate en fungerende og feilfri båt. Hva skulle vi gjøre? Vi fikk sove på det, det var mange hensyn å ta.

Verden utvikler seg stadig. Første gang vi var her jublet vi om vi fant en nettkafé så vi kunne sende melding hjem. På senere turer hørte vi om noe som het WiFi, men forstod ikke helt hva det var. Nå er vi på nett når som helst, med både PC og telefon. iPhone har blitt det nye verktøyet. Med den kan vi sende mail, vi kan sende bilder av ting i båten, og få hjelp hjemmefra til å løse problemer. Opplever vi noe spennende kan det sporenstreks formidles på Facebook, med både tekst og bilde. Det er en fantastisk oppfinnelse, et nyttig verktøy, og den kan også brukes som en god gammeldags telefon. Det er bare en ulempe med den. Den er ganske følsom for fuktighet. I båt er det ofte fuktig, og derfor ble den som regel oppbevart i en vanntett beholder.

En dag solen skinte og vi alle var glade om bord skulle jeg sjekke noe på nettet og fisket frem min telefon fra lomma. Den var død. Det var merkelig. Den hadde ligget i sidelomma på shortsen min hele dagen, og da Haakon og jeg hadde tatt jolla til stranda for å bade hadde jeg hoppet uti med den shortsen på meg. Telefonen som ikke tåler en dråpe vann ble badet i saltvann, og således ble den også dråpen som fikk oss til å ta en avgjørelse. Skulle jeg seile alene nedover for så å treffe dem ville vi ikke kunne få kontakt med hverandre dersom noe skulle skje med en av oss. Ute på tur i den store verden kan ting skje, og vi ville helst være samlet som familie. Vi bestemte oss for å forlate båten på St. Lucia og la henne ligge på ankeret en drøy uke til våre venner skulle overta. Så fikk de heller ta seg en ekstra flytur.

Etter at den avgjørelsen var tatt bestilte vi fly sørover og måtte bare gjøre det beste ut av det. I følge Dawn var “det beste ut av det” å ta inn på en stor resort, og bestille “all inclusive”. Ikke helt etter planen, men likevel en fin tur.

Hotel på Grenada

På Grenadian Resort på Grenada bodde vi i en uke. Barna bodde i bassenget hele dagen mens vi lå på solsenger og leste. Vi spiste og drakk så mye vi orket. Tuva ble ordentlig dreven i baren, og bestilte stadig drikke til alle barna. For oss som hadde forberedt oss for en seilas i grisgrendte strøk i en gammel båt fikk vi oss en god latter da vi så det var egen “dress code” for middagen på resorten. Selv tar jeg alltid med slitte klær på en slik tur, så kan jeg kaste dem etter hvert og slippe å ta med meg skittentøy hjem. Heldigvis hadde jeg tilfeldigvis kjøp meg en ny bukse på Grenada, og jeg fant en fin skjorte i en av butikkene på hotellet. Da var jeg fin nok til å få spise middag. Men ett sted måtte jeg også sette en strek, så jeg beholdt sandalene på.

Hele oppholdet her fortonet seg som et eneste langt cocktailparty, der vi gikk og hentet oss nye drinker hele dagen. Overgangen ble derfor ikke stor da vi en dag ble invitert til et skikkelig cocktailparty. Vi dresset oss opp med våre vante middagsklær og minglet med de andre gjestene. Alle gjestene fikk et lodd i det store vinlotteriet, og det hele toppet seg med at vi vant dagens store premie som var en stor flaske sprudlende vin.

Fra vin den ene dagen gikk det til sprit den neste. Dette er ikke spesielt barnevennlig tenker du kanskje nå, men det var det faktisk. Med alle de voksne som tilskuere fikk barna lov til å overta baren og blande drinker til sine foreldre. De kunne bruke akkurat hva de ville, men de fant fort ut hvilke ingredienser som gav de kuleste fargene. Det ble mange grønne, rosa og blåe drinker, og smaken var ofte akkurat som fargen, altså helt forferdelig. Det meste gikk i vasken, men det var stor stas for barna å lage dette.

Det hadde ikke blitt mye seiling på denne turen. På FLY DESIREE hadde jeg ikke fått opp seilene i det hele tatt. Her på Grenada fikk jeg en dag låne en Hobie Cat så jeg fikk meg en times seilas. Det var utrolig moro. Det er mange år siden jeg seilte en slik båt, og jeg jublet av skrekkblandet fryd da jeg i korte øyeblikk seilte på ett skrog. Dagen etter var det mindre vind, og Tuva fikk være med. Hun syntes det var veldig stas, og da vinden døde helt hjalp hun til med å sparke oss fremover og inn til land. Mer seiling enn dette ble det ikke, og jeg har aldri reist så langt for å seile så lite!

Det er en lang reise hjem til Norge, og på flyet tenkte jeg mye på om jeg hadde vært for lite ambisiøs. Jeg er kjent for å velge komfort og sikkerhet fremfor fart og spenning, spesielt når jeg har kone og barn med. Likevel følte jeg at jeg denne gangen kanskje hadde valgt en litt for defensiv og kjedelig løsning. Med dette i tankene gikk jeg av flyet på Rygge flyplass og så alle landets aviser rope mot meg. Det var ikke bare vi som hadde vært på ekspedisjon nå. Vår kjente seiler, eventyrer og inspirator Jarle Andhøy hadde vært på ekspedisjon i Antarktis med sin BERSERK. Nyheten om at han hadde mistet både båt og tre fra mannskapet fylte alle avisers forsider. Jeg fikk satt turen i perspektiv. Alle vet at havet gir og at havet tar. Heldigvis var det ikke oss det tok denne gangen.

Vår båt FLY DESIREE eies av tre par. Den har lenge vært i norsk eie, og vi har vært med de siste tre årene. Før vi reiste hadde vi satt båten til salgs, og mens vi var borte hadde Stein Olav solgt henne. Stein Olav og Line overtok båten da vi forlot henne, og da de tre uker senere var ferdig skulle hun overdras til sin nye eier. Slik ble dette vår siste reise med FLY DESIREE, en reise som ikke ble lenger enn en halv nautisk mil.

Vi ønsker FLY DESIREE og ny besetning hell og lykke på de syv hav!

Minner fra Karibia 2011:






Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.